Konsertanmeldelse: Julianna Riolino: Tidløs og smakfull countryrock på Last Train

Juliana Riolino skinner virkelig på egen hånd som fokuspunktet i sin egen kvartett etter flere års skolering i Daniel Romano’s Outfit med mer. Konserten på Last Train i Oslo torsdag 30. november var rivende god og dynamisk med herlig rocke gyng og vakre melodier. Også oppvarmer Vilde Bye sørget for god stemning med fortryllende melodier og herlig knekk i stemmen.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Alternativ countryrock av aller beste merke var det canadierne basert i Toronto, opprinnelig fra landsbygda, fremførte på den tredje konserten på vinterens Europaturné. Fremtiden virker lys for Julianna Riolino, som nok har mer å komme med. Nå overbeviser hun og kvartetten uten nødvendigvis å briljere, med unntak av for eksempel lap steel-soloen på «Why Do I Miss You». Det var bare riktig solid og inntagende.

Canadierne var på Vaktbua i Kristiansand onsdag 29. november etter å ha åpnet det hele i Norderstedt i Tyskland dagen før. Etter Oslo sto Sverige for tur med Stockholm, så Göteborg og Malmö før det bærer nedover til Europa igjen og over til Storbritannia på denne albumfeiringen.

Begge de norske konsertene var forhåndsutsolgte. Ingen tvil om at turene med Daniel Romano ‘s Outfit har gitt henne en stjerne her altså. De var her sist 4. september på Rockefeller, som support til Daniel Romano’s Outfit. Weird Nightmare var da også med på turen.

Det er også noe mer. Dama vet å fange og uttrykke en stemning. «If I Knew Now», som åpner album og kveldens konsert på jordnært vis, er et tydelig eksempel. Med linjer til selveste Emmylou Harris. Med klar og passe autoritær stemme går hun til verks på upretensiøst vis, der de gjør en enkel siste line check – utover lydprøven tidligere på kvelden – og kjører i gang. Melodiene inntar rommet.

Lyden kommer fra Riolinos Rickenbacker gitar. Hun backes av trommer (Ryan Peters, Ladyhawk), bassist (og partner i livet) Roddy Rossetti fra Daniel Romano’s Outfit og pedal steel på ypperste vis. Glødende kraft og fin tilstedeværelse. Et herlig gyng i låtene. Best var det når de dro på ordentlig. Ødeleggelse, håp og ambivalente følelser, er noe av hva det handler om. Det blir levert kvikt og passe yndig av den vevre kvinnen og mennene i bakgrunnen. Alle er de riktig så kompetente.

Ved Niagra Falls ved byen Hamilton på en farm i bygda omgitt av gjørme har hun sin «happy place», forteller hun snakkesalig fra scenen. ‘Du finner meg der eller her på scenen’. Før hun inviterer alle til å dra til hennes hjemland.

Riolino var med i Daniel Romano’s  Outfit og hadde hovedvokal på eminente «The Motions». Hun har også turnert sammen med The Sadies og Cowboy Junkies, og plukket opp triks langs veien. Så har hun skapt et tidløst lydbilde fundert i hennes country-bakgrunn, 60-tallspop, blues og soul.

Debutalbumet ‘All Blue’ dominerer settlisten, de spiller i tillegg  en helt fersk låt «On a Bluebirds Wing», som hun sa hun hadde skrevet for et par uker siden, og et par låter jeg ikke vet hvor stammer fra. Kanskje er de også nye?

Pablo Picassos maleri ‘The Old Guitarist’ er badet i monokromatisk blå bakgrunn. Maleriet inspirerte Paul McCartney til å lage låten «Two Fingers» basert på grepene portrettert på bildet (senere samplet av Kanye West på «All Day»). Det har også vært kilden til Julianna Riolinos albumomslag til ‘All Blue’. I tillegg må Judee Sills ‘Heart Food’ ha spilt en rolle musikalsk og som cover-muse.

Det er flott, skinnende og emosjonell countryrock. Å finne humor og glede i fortvilelse, er et gjennomgående tema. Hun covrer Vashti Bunyans «Diamond Day» på forbilledlig måte, og demonstrerer således hvordan folk er en viktig ingrediens i eget lydbilde. Det er et mangfoldig og detaljrikt sound .

«You» er et upbeat nummer som kombinerer 60s girl group, powerpop med Dolly Parton, og får en av byens garasjerockvokalister til å bevege seg lystelig til første rad mens han synger med. Ellers er det all ears og full oppmerksomhet ute blant publikum den timen bandet holder på.

«Queen of Spades» er country på sitt aller beste. Den såre balladen «Hark!» er et annet høydepunkt. Harmoniene drar oss inn i det musikalske universet. «Isn’t It a Pity» fanger anmelder i sterk grad med antydninger til 1980-talls Fleetwood Mac.

Ekstranumrene, som kommer uten at de tar seg tid til å gå av scenen, åpner med «Taming of the Shrew» fra 5-spors kassetten ‘J.R.’ før avslutningslåten fra fullengderen, i form av «Thistle and Thorned», kommer. «PAL» og «Be My Man» fra kassetten følger før det er slutt.

Vilde Bye fra Tromsø på Last Train 30. november 2023.

Først denne siste novemberkvelden fikk vi fått Vilde Bye fra Tromsø, for anledningen en duo med Jakob Struve på ekstra gitar – ‘Beautiful’, som Riolino påpekte når hun takket de to for oppvarmingen. Den flotte stemmen og de møysommelig utvalgte tolkningene av andres og eget materiale gikk meget vel hjem blant de tilstedeværende.

Publikum er alle glade og fornøyde og ser gjerne begge artistene igjen.

Sjekk relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog