Konsertanmeldelse: Frankie Stubbs: Rebelsk umiddelbarhet

Punkpoeten Frankie Norman Warsaw Stubbs fikk frem allsang, glede og sentimentalitet hos de oppmøtte pønkerne på et utsolgt Dattera til Hagen fredag 16. februar: Den første av to kvelder i andre etasje på Grønland. 61-åringen vartet opp med et nennsomt utvalg av gamle punk-klassikere fra sitt tidligere band Leatherface i akustisk drakt

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:Even Skår

Sittende på en stol ikledd en kortermet svart skjorte og svart dongeri er vokalisten og gitaristen i et av de fineste britiske pønkebandene noensinne – i form av Sunderlands Leatherface – på et ytterst sjeldent Oslo-besøk. Det aller første som soloartist. I lokalet fant man medlemmer fra Amulet, Tiebreak, Modern Love, Neighboring Sounds, Flight Mode, The Phantoms, Billion Dollar Mission, Haraball, American Suitcase, Polardegos og en rekke kjenninger fra punkmiljøet i byen. Det var stappfullt, og forventningene om en fin kveld ble absolutt innfridd for oss gamlinger.

Det er god sentimental stemning med massevis av allsang og brede smil blant en jovial samling Oslo punks. Det ble fort klart at disse låtene har tålt tidens tann godt – om noen i det hele tatt har vært i tvil om det (jeg spiller de jevnlig den dag i dag) – og at de egner seg i akustisk drakt. Fantasifulle melodier med gjennomtenkte originale låtarrangement og en veldig distinkt ru vokal er noe av det som gjør sangene så appellerende og slitesterke.

Allerede helt i settes tidlige fase kommer allsangen frem når ‘I Want the Moon’ spilles. Og mer skal følge. Det er i det hele tatt god stemning ute i lokalet. Stubbs er blant venner. Og alle får veldig mye av det de har kommet for også hva gjelder låtvalg. Mange har hørt på musikken i mange år. For eksempel kan en av lokalets yngste representanter fortelle sin sidemann at han begynte å høre på Leatherface når han var fjorten, nå er han førti.

Stubbs har publikum i sin hule hånd med comboen vittigheter, kløktig gitarspill og inntagende melodier. Fingrene beveger seg tidvis både kjapt og mye oppover strengene. En fin sammensmelting av engelsk folkemusikk og punk med politisk brodd og personlig snitt. Den skjeggete og bebrillede trubaduren i front betegner Roger Andreassen fra Barn Av Regnbuen, Life… But How to Live It?, Drunk, DANGER!MAN med mer, som sitter helt foran i venstre kant, som verdens beste gitarist, og gjør uttrykkelig klart at han også mener det.

Kombinasjonen av et brutalt lydbilde og intrikat lengsel er nærmest perfekt. Og noe av edgen er der fremdeles selv i kassegitar-versjoner selv om det melodiske aspektet nå trer enda tydeligere frem. Med en røff, raspet stemme ikke helt uten likheter med Lemmy. Han drikker rødvin titt og ofte underveis, og kommenterer allerede tidlig at det gir ham overdreven selvtillit selv om han i grunnen aldri er nervøs for å spille for folk. Vokalen låter kanskje enda mer slitt enn hva vi husker, men det kler sangene.

Leatherface har inspirert mangt et hardcore- og posthardcore-band over hele verden. Hot Water Music, Avail, Dillinger Four, The Gaslight Anthem, The Lawrence Arms, Alkaline Trio, Jawbreaker, China Drum, Wat Tyler, Snuff, SNFU. Selv var de inspirert av den tidlige punkpopen til The Police, Ruts og amerikanske band som Hüsker Dü og Bad Religion.

Rå smerte og melankoli laget av tøffe menn fra en røff by. Likevel har de i vel så stor grad appellert til nerdene med briller og ryggsekk som til dem med hanekam. Med et stort, åpent hjerte er låtene skrevet. Det er forløsende og lindrende å lytte til – også konfronterende, kompromissløse og harske med energifylt snerr og et bitt. Og publikum får mange av favorittene servert denne kvelden.

Til de fremmøtes store glede henter han mye fra det fabelaktige og slitesterke albumet «Mush» fra 1991. ‘Springtime’, ‘Not Superstitious’, ‘Dead Industrial Atmosphere’ (sistnevnte gjorde Wolves Like Us en cover av). Alle er de her. Bare ikke ‘Pandora’s Box’ til artistens frustrasjon etter at han gjentatte ganger har blitt bedt om denne fra en i publikum. Stubbs forteller at han har tenkt og øvd opp mye, men akkurat den har han utelatt. Vi gjetter på at den blir spilt i kveld (lørdag 17. februar). I tillegg til de egne låtene gjør han også et par covere. Deriblant «As Your Mind Closed, Mine Was Opening» av Jesse. – også tolket av Torgny.

Leatherface-gitaristen Dickie Hammond døde i 2015 etter lengre tids sjukdom. Deres duellerende gitarspill var en viktig del av melodisignaturen. Den tidligere bassisten Andy Crigthon begikk selvmord i 1998. Frankie Stubbs solo blir da så nærme vi kan komme det opprinnelige Leatherface, og er en fin greie i seg selv basert på hans historie med Sunderlands fineste.

Mot slutten beklager Stubbs at han ikke har en til gitar så han kunne spilt flere låter. Roger tilbyr seg å spille den andre gitaren, men det blir med tanken. Det var en skikkelig trivelig samlingsstund for byens punkere som ble avsluttet med DJing av Jonas Thire (Amulet, JR Ewing, Silver, Wolves Like Us og Bloodlights) og Kim Amundsen (Tiebreak, Sportswear, Team Spirit og For Pete’s Sake). Først og fremst var det et hyggelig gjenhør med låter som var definerende for egen oppvekst og som har betydd mye som inspirasjon for Oslos hardcore- og punkmiljø. Leatherface ga sogar ut et album fra Tigerstaden i form av «Live in Oslo» i 1995. Minner fra Blitz og under Dyvekes bru ble hentet frem fra hjernebarken.

Sjekk også:

Leatherface – ‘I Want the Moon’ og ‘Springtime’ (Ferske spor uke 41/2019).

‘Leatherface er i dag et av favorittbandene mine’, sier vokalist og gitarist Arild Eriksen Neighboring Sounds (fra intervjuet: Neighboring Sounds: Catchy emo).

Leatherface – «Mush» (en av platene som har inspirert Lasse Vika i Stavanger-punkerne Rift.  ‘Britiske Leatherface sitt album «Mush» fra 1992 er helt unikt. Dette er et av de albumene som bare fortsetter å inspirere. Du oppdager noe nytt ved hver gjennomlytting’ (les mer her: 5 plater som har inspirert Rift).

‘Vi var med på å arrangere konserter med både Leatherface og Snuff på tidlig 90-tall. Utrolig inspirerende. Flotte folk, som satte en ny standard for britisk melodisk punk. Gode venner av oss, som vi etter hvert har spilt mye konserter sammen med’ (fra intervjuet: DANGER!MAN: Fortsatt like engasjerte punkere).

«Leatherface, kanskje det beste bandet i hele verden», sier vokalist Lars Kristensen i Wolves Like Us. Espen Helvig i samme band har valgte Leatherfaces ‘Not Superstitious’ som en av favorittlåtene hans (fra intervjuet: Wolves Like Us: Rå følelsesladet grønsjpunk).

En av inspirasjonskildene til Cockroach Clan er Leatherface (her kan du lese: Plateanmeldelse: Cockroach Clan – «Songs About Blunt Knives and Deep Love» fra 2019).

Sjekk også relaterte saker nederst.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog