Konsertanmeldelse: Fornøyelig The Gaslight Anthem på Sentrum Scene
The Gaslight Anthem hadde et overraskende voksent publikum med på notene i det et par og tjue låter lange greatest hits-aktige settet de leverte på Sentrum Scene i Oslo torsdag 7. mars på sin History Books UK/EU Tour. Kun i en periode, hvor det kanskje ble vel mange lighter-ballader, var det mer rolig i den nesten fulle salen. Ellers hoppet ungdommene i front nede opp og ned mens de hyttet med armene og gamlisene på galleriet nikket med hodet og trampet takt.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Med » Spider Bites» markerer The Gaslight Anthem at de er tilbake, både på plate og konsertscene. Mange av New Jersey-bandets fineste låter følger, og gjør det til en jovial aften.
Om ikke annet var det gøy å føle på karismaen og den profesjonelle, flørtende amerikanske scenepersonligheten personifisert av hovedvokalist og rytmegitarist Brian Fallon fra New Brunswick i New Jersey-sekstetten, med alt av klisjeer og forløsende vitser det innebærer. Selv om mellomsnakket var moderat og moderert – og aldri tok helt av – i Oslo i forhold til hva det har gjort enkelte andre steder (spesielt på solokonserten).
Alle selvfølgeligheter om hvor mye bedre det er i Europa enn hjemme i USA, hvor mye penere publikum er her etc. som amerikanere gjerne lirer av seg var på plass. Fallon vitser også selv litt med det i introen til den femte låten, tittelkuttet fra deres aktuelle album «History Books», når han forteller at Bruce (Springsteen) på telefon tidligere i dag har sagt at han så veldig gjerne skulle vært med oss her i kveld, faktisk var Oslo den plassen på turneen han hadde mest lyst til å være, også foran Stockholm med sine magasiner(referanse til Iggy Pops «Five Foot One»). Så legger han til.: ‘I wish it was true’, og ber oss akseptere fraværet. De tilstedeværende har ikke problemer med det. ‘Dette er bra,’ hører jeg flere steder rundt meg i pausene mellom sangene.
The Gaslight Anthem har dette karakteristiske Jersey Shore-soundet gjort kjent av Bruce Springsteen og The E Street Band, Bon Jovi, Southside Johnny & the Ashbury Dukes, Frankie Valli & the Four Seasons. En særegen mikstur av soul, doo-woop og rock n roll med rike, varierte musikalske tradisjoner. Hardcorepunk-band og alternativ rock står også sterkt med artister som Rye Coalition, Misfits, The Dillinger Escape Plan, The Smithereens, The Black Hollies og My Chemical Romance. Jeff Janiak (vokalist i Discharge og Broken Bones), Patti Smith, Tom Verlaine, Chris Stein og Deborah Harry kommer alle opprinnelig herfra.
I New Brunswick-kvartettens versjon er det en røffere, mer punka utgave, som også tar inn råskapen til artister som Leatherface, Hot Water Music Og Against Me! med Joe Strummer & Mescaleroes/The Clash som et grunnelement ved siden av The Boss. På Sentrum Scene fremstår livesekstetten både tight og triumferende med sine mange lighter-punk-ballader og upbeat melodier. Det er et arbeidsøkt-lag og et kraftfult følelsesladet innhold.
Bandet har vært i Norge en rekke ganger tidligere. Første gang jeg opplevde dem live var på Hovefestivalen 24. juli 2009. Etter det har de vært både på Øyafestivalen 11. august 2010 og Norwegian Wood 16. juni 2012. Og samme Sentrum Scene 30. oktober 2010. Sist var på Rockefeller 4. april i 2013. Så det var et kjærkomment gjensyn for enkelte og andre som hadde oppdaget bandet i mellomtiden. Kjernen er ellers Alex Rosamilia på leadgitar, Alex Levine på bass og Benny Horowitz på trommer og perkusjon, de har også med seg en ekstra gitarist og en keyboardist.
Allsangen sitter veldig løst i kveld. Bandet er sultne etter å tilfredsstille fansen. De fleste får hva de vil ha. Enten det handler om låter fra «Handwritten» eller «The ’59 Sound». Hele seks sanger fra førstnevnte og sju fra den andre blir spilt. Mens det bare er funnet plass til fire fra ferske «History Books». Selv nyter jeg gjenhøret ned både «Miles Davis & The Cool», «45» og «Boomboxes and Dictionaries», og den oppløftende, begeistrede atmosfæren spesielt mye. Savnet «I Coulda Been a Contender». Den lette forfriskende stemningen er en herlig flukt fra hverdagslig tristesse. Det er befriende og inspirerende tekster. Gjerne patriotiske. Lydbildet er svulmende med store refreng som oppmuntrer til publikumsdeltakelse.
The Gaslight Anthem gjør på ingen måte skam på bandnavnet. De er hva de har kalt seg fullt og helt. Det er mye ivrig armveiving og fistpumping som respons i de bedre rekker, dans eller hopp opp og ned med løftet hånd. Oppe på galleriet er det i stedet hodenikking og takttramp det går i. Bandgjenforeninger har blitt hverdagslige etter hvert og en del av bandlivssyklusen. Etter hvert savner de turnélivet og moroa med gamle band venner, kan det synes. Og mange har i mellomtiden fått nye fans som verdsetter tilbakekomsten.
Fundamentet er altså en sammenføyning av heartlandrocken til Bruce Springsteen og rockabilly-punken til Joe Strummer tilsatt en heftig dose The Bouncing Souls. Engasjementet og karismaen smitter. Sårbarhet og shredding sitter som hånd i hanske. De går aldri av scenen, men tar ekstranumrene på rak arm. De vitser med mørket her nord og gir seg til å fremføre introen til Slayers «Reign in Blood». ‘Vi kunne spilt hele, men da ville entreen måtte være mye høyere’, mener han, før de direkte smeller over i «American Slang».
På den nest siste «The ’59 Sound» er supporten Emily Wolfe tilbake, hardt rockende på gitar bak frontfigur Brian Fallon. Episke «The Backseat» er siste post på programmet. En oppkvikkende kveld er kommet til ende. Lysene skrus på og en avskjedslåt spilles på anlegget så alle skal skjønne at det er slutt.
Sjekk relaterte saker nederst.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
Var ikke Slayer med Reign in blood into. Var Metallicas Sad but true.
Du har selvfølgelig rett, takk!