Konsertanmeldelse: Intimt med Kristin Hersh på John Dee

Kristin Hersh ga noen glimt av øyeblikk i sitt liv, og intrikat gitarspill, på John Dee 3. april foran et i stor grad sittende publikum. I like stor grad sjarmerende som forstyrrende, bisart i de snaue sytti minuttene med stillferdig intensitet, og store deler menneskelighet, fra Hersh.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Det er en  jordnær  autensitet i hele diskografien til amerikanske Kristin Hersh. En type kraftfullhet gir sangene vitalitet og slitestyrke. Anmelder har vært fan i snart 40 år av den 57 år gamle kvinnens musikk, men det er en stund siden sist jeg lyttet inngående på nye utgivelser og gamle favoritter. Det er fint og utfordrende, og lett å fortape seg i, når man først tar seg tid. Hennes siste album «Clear Pond Road» (2023) skal attpåtil være et av de bedre, om man hører på kritikerne. Sjansen til å endelig oppleve henne live kunne man definitivt ikke gå glipp av.

Damen, bak den alt annet enn komfortable alternative rocken, opptrådde på et forhåndsutsolgt Tungenes Fyr på Randaberg utenfor Stavanger dagen i forveien, med kun akustisk gitar og en form for folk. Ikke med cellist, trommer eller noen annen backing, som hun hadde da hun turnerte i fjor høst. Nå var hun på plass alene i hovedstaden foran et passe fullt John Dee.

Intelligente tekster ble publikum til del. Det kan iblant nærmest arte seg som beat-poesi og stream of consciousness der hun maler frem situasjonsbilder. Bekjennelser, ikke bare hennes egne, også ting den Atlanta, Georgia-fødte kvinnen har plukket opp ved å observere. Innadvendte og gåtefulle, eventuelt snodig beretninger. Rike, lagdelte arrangement preger melodiene. Samtidig spartansk og oppriktig, intenst var det.

Låtmaterialet er plukket fra Throwing Muses-katalogen, bandet hun startet med stesøsteren Tanya Donelly i Newport, Rhode Island (først som bare The Muses) ble en viktig del av Bostons alternative rockescene sammen med Pixies, The Lemonheads, Buffalo Tom med flere, og hennes soloskiver. Kristin Hersh er sprudlende på en, som nevnt tidligere, innadvendt måte, og også preget av livets vanskeligheter. Utfordrende melodier tonesetter komplekse følelser. Det er nedstemt og humørsykt.

Kristin Hersh får EMDR-behandling (Eye movement desensitization and reprocessing). Vedvarende sinnsbelastninger og påtrengende minner som gir søvnvansker og konsentrasjonsproblemer. 16 år gammel ble hun truffet av en bil når hun var ute og syklet og fikk en dobbel hjernerystelse, det påvirket hennes måte å høre lyder.

Disse tunge tankene trer frem i tekstene. Det er absolutt nødvendig for henne å skrive musikk og tekster. Slik kan hun få utløp for, og bearbeide, de traumatiske opplevelsene hun har vært igjennom – med en elegant, i økende grad oppløftende letthet over det hele. Antegninger, som også har fått plass i tre memoarer, hvor særlig den første «Rat Girl» (du kan låne den her, red.anm.) har fått mye heder.

Inspirert av både The Raincoats og Public Image Limited – og kanskje ting som X og Meat Puppets – skaper hun noe helt eget. Elliptisk og harmonisk. Det er i bunn og grunn, som nevnt tidligere, en form for folk hun fremfører solo. Lyrisk er det artikulasjon av følelsesmessig kaos og omveltninger. Friksjon og spenning. Spent og anspent. Kristin Hersh har et enormt låtutvalg å plukke fra. 12 soloalbum utover de hun har gitt ut med bandene Throwing Muses (det første amerikanske bandet som signerte med 4AD) og 50 Foot Wave. Begge fremdeles er aktive fra tid til annen.

«Ms HaHa» er et bevis for de elegante tempo-og akkordendringene. Debutsoloplaten «Hips and Makers» (1994), nylig sluppet i en dobbel jubileumsutgave, får rettmessig god representasjon som den klassikeren den har blitt. Bipolar uorden og erfaring karakteriserer tidlige låter. En slags overlevelsesmekanisme mot vanskeligheter. I det hun drar i gang «Your Ghost» på sin akustiske Collings gitar høres en summing gjennom lokalet.

Triste sanger sunget vakkert og særegent med en stemme vekselsvis ungpikeaktig og preget. Noen ganger knurrende, litt hes stemme. Marianne Faithful gir en identifikasjon over landskapet hun beveger seg i vokalmessig. Musikalsk heller det mot Patti Smith, her mer musikalsk eventyrlysten og preget av new wave. Rett som det er titter det frem et skjelmsk smil i munnvikene når publikum viser at de verdsetter hennes musikk og tilstedeværelse.

«By Water» er en låt om en gullfisk hun ga navnet Freddie Mercury grunnet dens flotte, nærmest perfekte bart. Et av hennes barns fisker som hadde overlevd både det ene og det andre på turné – til og med bilkrasj som knuste glasset den var i. Når gullfisken til slutt omkom plasserte hun den i toalettskålen på en vill fest i New Orleans. Det gjorde at alle dro ut for å pisse i stedet for å skylle ned inne på toalettet der de kunne se fisken med Mercury-barten.

Sangene kan også være temperamentfulle og hissige. Hun forteller om tekstlinjene til den opprørende «Cottonmouth» fra 1992s Throwing Muses-album «The Curse» og CD-singelen «Counting Backwards» fra 1991. De ble til ved at hun og trommisen David Narcizo skrev ned betroelsessamtaler – på servietter – de overhørte på spillesteder hvor de som mindreårige artister spilte.

The more he likes me.
The more I drink
I think the more I drink
The more he likes me
I got the shakes
I got the shakes
I got the shakes

You snake
You cottonmouth
You snake
You cottonmouth
I still want to drive you to the wall

«Slippershell» fra Throwing Muses’ dobbelt fullengder «Purgatory Paradise» fra 2013 er et annet høydepunkt, gitt ut på The Coalition of Artists and Stakeholders, som hun startet sammen med Donita Sparks (L7) og Jesse von Doom.

I tillegg fremføres hennes versjon av «Wayfaring Stranger» – en tradisjonell låt som ble nedskrevet allerede i 1858. En låt som først ble gjort kjent på plate av Burl Ives, senere har den nærmest blitt en standard gjort i utallige versjoner, deriblant Johnny Cash, 16 Horsepower, Dolly Parton, Paul Robeson, Neko Case, Tim Buckley, Pete Seeger, Bill Monroe, Emmylou Harris, Jack White, Stan Ridgway, Natalie Merchant, Rhiannon Giddens, Dusty Springfield, Maria McKee, Giant Sand og norske Hayde Bluegrass Orchestra, Kristin Asbjørnsen, Hilde Heltberg og Rita Eriksen. Hersh slapp den selv som b-side i 2007 på «In Shock». Og senere på samlingen «Cats and Mice» i 2010.

Når vi endelig fikk gleden av å høre Kristin Hersh i levende live var det veldig hyggelig og fint med imponerende gitarspill. Eneste innvendig er at det opplevdes en anelse snaut for en så omfattende karriere.

Sjekk også relaterte saker nederst.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog