Konsertanmeldelse: Sugende groove med Frankie and the Witchfingers på Goldie

Energien og trøkket i opptredenen til Los Angeles-baserte Frankie & the Witch Fingers på Goldie 9. mai var heseblesende og rivende kraftfullt, og etterlot aldri noen tvil om at de var her for å lage fest på Kristi himmelfartsdag med sin psych and roll.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Publikum fikk en saftig og hard dose acid rock i skolen til Blue Cheer og dess like heller enn Love. Fyrrig og vanvittig tungt rockende med få eller ingen pustepauser (selv om vokalisten og gitaristen i Frankie & the Witch Fingers rakk en rask løpetur på toalettet i starten). Samtidig melodiøse og umiddelbare. De er brennhete og spiller med et deilig hugg og et jagende driv som får meg til å tenke på salige Monster Magnet.

Musikken er tidvis galoperende i visse partier, men også dynamisk og de våger å ta det ned der det kreves. Med høytholdte gitarer virres det rundt på scenen mens hodet ristes i takt med musikken. De vender seg mot hverandre og trommisen og de står mye med ryggen mot publikum. Det kjennes fysisk og glødende og smitter fort over på tilhørerne med sin hurtige, innbitte og høylytte karakter. Det danses, ropes og hoppes over en lav stokk.

Frankie & the Witch Fingers røsket ordentlig tak i publikum, og rev og slet i oss hele settet igjennom med heftig sugende garasjepunk med ikke uvesentlige deler hardrock. Musikk som har sine røtter i både 60- og 70-tallet og da gjerne også deres base i Los Angeles. Tungt psykedelisk krydret var ørematen fra bandet med røtter i Bloomington, Indiana på Kristi himmelfartsdag.

Kvartetten dynker ganske elementære riff i reverb og fuzz. Noen av låtene kan være ganske utstrakt i tid, det blir likevel aldri kjedelige eller stillestående. Glimtvis eksploderer det i furore og trøkk. De tilstedeværende kaster seg ivrig med på dansen, nesten en møljefest. Det er vanskelig å stå imot den rå kraften i opptredenen.

Konsertmaterialet er først og fremst hentet fra «Data Doom»-albumet fra i fjor og opptil flere fra det klassiske dobbelt fonogrammet «ZAM» fra 2019. Publikum responderer med voldsom dans og jubel og synger med på selvoppfunnet onomatopoetikon-språk. En stagediver og crowdsurfer ut blant publikum. Et stunt bandets frontfigur kopierer på ekstranummeret senere i settet.

Det at bandet har vært på turné som support for størrelser som Osees, ZZ Top og Cheap Trick overrasker ikke når man hører bandets musikk selv om fellestrekkene er nok flere med deilige The Moving Sidewalks, og de har et mer moderne musikalsk heksebrygg i likhet med John Dwyers ensemble. Noen av bandmedlemmene kjenner vi igjen fra tidligere utgaver av det flotte solskinns psykedeliabandet Triptides.

Gjengen fra den amerikanske vestkysten spiller med stor lidenskap og frenetisk energi. Her spares det ikke på den menneskelige konfettien. Vokalist og gitarist Josh Menashe, gitarist Dylan Sizemore, bassist (og illustratør) Nicole Smith, også kalt Nikki Pickle og med bakgrunn i Death Valley Girls og Nick Aguilar på trommer utgjør dagens besetning.

Aller først hadde Moshi Moshi & the Moist Boys kjørt i gang festen og fått opp pulsen vår reelt med sin fengende blanding av anatolsk rock og Black Lips-garasjerock. Også de fikk frem godlynnet og dansen hos mange av de tilstedeværende folkene. En veldig musikalsk passende oppvarming.

Jaggu kan rock være en fin vitamininnsprøyting på late maidager.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog