Av: asgeirrekkavik Anmeldelser 27. mai 2024

Mayhem: 40 år med totalt jævla armageddon

I år feirer Mayhem 40-årsjubileum med to utsolgte konserter på Sentrum scene. Men først skulle bassist Jørn Stubberud, eneste gjenværende medlem av originalbesetningen fra 1984, møte journalist og forfatter Harald Fossberg til samtale på Deichman Bjørvika. På selveste Kristi himmelfartsdag!

Tekst: Asgeir Rekkavik / Foto: Axel Winkler | Blackened Cult

Mayhem er metalscenens ultimate kultband. Den ubestridte fortroppen i den norske black metal-bølgen som skulle få et stort internasjonalt gjennombrudd på 1990- og 2000-tallet, med en historie så drøy at man knapt kan tro at det er snakk om virkelige hendelser. Samtidig er det en historie som starter med noen tenåringsgutter i en grisebinge i Ski, og som mot alle odds endte med verdensomspennende suksess og mainstream anerkjennelse, uttrykt gjennom blant annet Spellemannprisens hederspris og innlemmelse i Rockheim Hall of Fame.

Intervjuer Harald Fossberg er bokaktuell med ny og revidert utgave av «Nyanser i svart»», som først kom ut i 2015. Dette er en av ikke alt for mange bøker som har lyktes med å fortelle historien om norsk black metal på en god og troverdig måte. Der andre har falt for fristelsen til å spekulere i overkant mye for egen regning, har Fossberg i stor grad valgt å slippe til de som faktisk var del av miljøet, og det har slått heldig ut. Sånn sett er det kanskje ikke overraskende at et annet av disse bokprosjektene som virkelig har vært vellykket, er Jørn Stubberuds egen bok «Dødsarkiv» som gir et unikt førstehånds innblikk i den utrolige historien om Mayhem. (Her virker det relevant å nevne en tredje god inngang til den norsk black metal-historien i bokform, nemlig «Metalion : the Slayer mag diaries» av Jon «Metalion» Kristiansen, der samtlige nummer av «Slayer mag», den viktigste og mest innflytelsesrike fanzinen i den norske metal-undergrunnen på 1980- og 90-tallet, er trykt opp på nytt og samlet i ett bind.)

Fossberg: – Hva så dere egentlig for dere, den gangen i 1984?

Stubberud: – Vi visste jo det hele tiden, at vi kom til å bli jævla svære.

At Mayhem i 1984 så for seg at de skulle bli jævla svære, både passer og passer ikke med historiene vi får høre i løpet av samtalen. For det er ingen tvil om at Mayhem var ambisiøse og kompromissløse med en klar idé om hva de ville helt fra starten. Og det kan godt være at de selv så for seg at det var sånn det skulle gå. Samtidig må det for de fleste rundt dem ha framstått som totalt utelukket at Mayhem noen gang skulle kunne ha noen som helst slags form for suksess. Og det er da også svært lite med Mayhems tidlige historie som tyder på noe sånt. Dette er en fortelling om små forhold og så å si kontinuerlig motgang, hvor det overhodet ikke lå i kortene at dette bandet en dag kunne bli jævla svære. Men ifølge Stubberud selv, så er suksessen bare som forventet: «Jeg var fan av Rolling Stones, og det var omtrent noe sånt som dem vi så for oss. Egentlig hadde vi sett for oss at vi skulle eie sånne bygg som det her. Det skulle ikke hett Deichmanske bibliotek, men Mayhemske bibliotek!»

Mayhemske bibliotek

Mitt eget møte med Mayhem skjedde i 1987, og det skjedde faktisk nettopp på biblioteket. Jeg gikk første året på videregående, og jeg brukte å gå på Levanger bibliotek for å lese musikkavisa Puls. Jeg var generelt musikkinteressert, men den desiderte hovedinteressen min var de mer ytterliggående avartene av metalmusikken: thrash metal, speed metal, doom metal, black metal, death metal… Jeg kjente ikke til noen norske band som opererte i dette farvannet, så jeg ble straks interessert da Puls-journalist Thor Rune Haugen i en sak om ekstrem-metal nevnte et for meg ukjent norsk band. Mayhem hadde nylig sluppet sin selvutgitte EP «Deathcrush», og Haugen hadde fått tak i et eksemplar:

Her om dagen fikk jeg tilsendt en mini-LP fra det norske bandet Mayhem. Og hvis du tror du har hørt death før, så vent til du har hørt Mayhem – et band som låter så gjennomført death at Venom blir reineste livsfeiringen i forhold. Jeg ville sette stor pris på om noen fra Mayhem kunne ta kontakt og fortelle hvilken hastighet dette skal spilles på. Jeg har en gammel Garrad, som kan spille plater på 16 r.p.m. Der låt den faktisk ikke så verst. Jeg har forsøkt alle hastigheter i tur og orden. 33 er kanskje den mest sannsynlige: Der låt det omtrent som Nancy Reagan i ferd med å bli fingerkjørt av kaptein Krok. Mayhem er så over the top at jeg på et perverst vis faktisk liker dem. Ganske enkelt fordi jeg lar meg fascinere av kompromissløshet. Og med Mayhem har death-metal for alvor kommet til Norge.

(Puls nr. 12, 1987)

Bare noen dager senere fikk jeg selv hørt hvordan Mayhem låt, da den samme Thor Rune Haugen presenterte dem i radioprogrammet Rockmix på NRK P2. Han spilte den korteste av låtene fra «Deathcrush»: Venom-coverlåten «Witching Hour». Jeg sørget for å ta den opp på kassett, og noe senere greide jeg å få tak i en C60-kassett med opptak av hele «Deathcrush» på den ene siden og canadiske Slaughters «Strappado» på den andre. Jeg ble ikke noen fan av Mayhem, jeg syntes at det hørtes primitivt og spinkelt ut, og den balansen mellom villskap og kontroll som jeg forventet fra denne typen musikk var fullstendig fraværende; her hadde villskapen tatt fullstendig overhånd. Men samtidig var det noe så ekstremt obskurt ved utgivelsen som gjorde den farlig, fascinerende og forlokkende, så det ble til til at jeg hørte mye på kassetten likevel. (At Haugen omtalte Mayhem som «death metal» er for øvrig verken rart eller feil. Dette var før subsjangrene av metalmusikken «satte seg» ordentlig. «Death metal» var en merkelapp enkelte band, også Mayhem, brukte om egen musikk for å understreke at den var ekstrem.)

Annonsetekst: HM-band (nybeg.) søker god vokalist (gjerne jente), alder 15-16 år, langt hår og mulighet for øving omtrent hver dag. Har foreløpig bra lokale. Må ha penger til sanganlegg. Svar ønskes snares pga. div. konserter til høsten. Send brev (helst med bilde) til Øystein Aarseth, Bekkestien 6B, 1400 Ski

Annonse i Arbeiderbladet / Nye takter 3. juli 1984

Historien til Mayhem er en av de drøyeste fortellingene i rockehistorien, og da særlig den delen av fortellingen som handler om årene som ledet fram til albumutgivelsen «De Mysteriis Dom Sathanas» i 1994. Mayhem ble startet i 1984 av tre tenåringer fra Langhus og Ski: Jørn Stubberud, Kjetil Manheim og Øystein Aarseth. Flere ulike vokalister var innom bandet, og de fikk gitt ut EP-en «Deathcrush» i lite opplag på eget selskap i 1987. Etter diverse medlemmer inn og ut, fikk Mayhem i 1988 det som de fleste Mayhem-fans regner som den legendariske og «riktige» besetningen for bandet: Jørn Stubberud (Necrobutcher) på bass, Øystein Aarseth (Euronymous) på gitar, Jan Axel Blomberg (Hellhammer) på trommer og Per Yngve Ohlin (Dead) på vokal.

Bandmedlemmene flyttet sammen i et hus på Kråkstad og jobbet med å skrive og øve inn materialet til det første «skikkelige» albumet, som skulle ha tittelen «De Mysteriis Dom Sathanas». I 1991 tok Ohlin sitt eget liv i huset på Kråkstad. Han ble funnet av Aarseth, som tok bilder av Ohlins døde kropp for å kunne utnytte selvmordet for publisitet. Dette gjorde at Stubberud og Aarseth kom på kant med hverandre. Stubberud forlot bandet, mens Aarseth flyttet til Oslo, startet opp platebutikken «Helvete» og fant en ny bassist i Varg Vikernes, som i sin tur sørget for å gjøre black metal til førstesidestoff i tabloidavisene ved å gå ut i media, utgi seg som djeveldyrker og fortelle at han tilhørte et miljø som var ansvarlig for en serie av kirkebranner, og som også hadde liv på samvittigheten.

Album-cover for De Mysteriis Dom Sathanas

Da «De Mysteriis Dom Sathanas» endelig ble innspilt, var halvparten av den legendariske Mayhem-lineupen ute av bildet. Og da albumet til slutt kom ut, lå bandet i ruiner med Blomberg som eneste gjenværende medlem. I mellomtiden hadde Aarseth blitt funnet drept i oppgangen utenfor sin leilighet, og Vikernes ble siktet for drapet. Bare to uker før albumet ble utgitt, i mai 1994, ble Vikernes funnet skyldig og dømt til 21 års fengsel, mens bandets andre gitarist, Snorre Ruch (også kjent fra Thorns), ble dømt til åtte års fengsel for medvirkning.

Senere samme år fant Blomberg og Stubberud sammen igjen og bestemte seg for å starte opp bandet på nytt. De fikk med seg Sven-Erik Kristiansen (Maniac), som var vokalist da de ga ut «Deathcrush», og en ny gitarist: Rune Eriksen (Blasphemer). Men nå var skepsisen stor til både bandet og sjangeren. Den planlagte comeback-konserten under Oslo Rockfestival i 1996 ble avlyst av arrangør da byrådet truet med å trekke festivalstøtten. Det skulle gå to nye år før Mayhem omsider fikk gjennomført en konsert igjen, og enda to år til før de fikk gitt ut et nytt fullengde-album: «Grand Declaration of War». På 2000-tallet har bandet gitt ut fem studioalbum og turnert over hele verden. Fra perioden med den legendariske lineupen, som egentlig skulle ha spilt inn og gitt ut «De Mysteriis Dom Sathanas», finnes imidlertid lite bevart av lydopptak. Og det lille som finnes har stort sett så dårlig lydkvalitet at spørsmålet om hvordan albumet egentlig skulle låte forblir noe vi bare kan spekulere på.

En jævla struggle

Samtalen mellom Fossberg og Stubberud fokuserer ikke på Mayhems suksess, og heller ikke på de tragiske hendelsene på 90-tallet som bandet har blitt mest kjent for. I stedet får vi høre fortellinger fra de første årene i Mayhem, som vi også i stor grad finner igjen i «Dødsarkiv». Vi får se gammelt bildemateriale, og Stubberud deler artige anekdoter og bakgrunnshistorier om bildene. Han forteller om da de først startet å spille under bandnavnet Musta (kort for «Musta kaupunki», fordi noen foreslo bandnavnet «Black city», som de syntes hørtes teit ut og spurte den finske dama i kiosken om hva «Black city» het på finsk). Om øvingslokalene de hadde i en grisebinge og senere i et hønsehus (som nå er utstilt på Rockheim museum for populærmusikk!). Og han forteller om sideprosjektet L.E.G.O. (Langhus eksperimentelle gravkammerorkester – På det kjente bildet av medlemmene under Mayhem-logoen i venteskuret på Langhus stasjon kan man også se en mindre L.E.G.O.-logo.)

Fossberg og Stubberud i samtale foran et av de gamle bandbildene fra Langhus stasjon.

Stubberud forteller detaljert om Mayhems første spillejobb, i en delfinale for Follo-rock i 1985. Dette var før Mayhem hadde skrevet egne låter, og de deltok derfor med coveråter av Venom og Celtic Frost. Etter å ha innledet med Venoms «Black Metal», introduserte vokalist Messiah (Eirik «Billy» Nordheim, som senere er kjent fra Within Range og Cockroach Clan) bandet med «Hvis dere synes dette er det verste dere har hørt, så har dere helt rett». Den kvarterlange konserten endte med at Aarseth viste rumpa til publikum og Stubberud brakk bassen i to. (Ikke den bassen han faktisk spilte på, men et annet og mer unnværlig instrument. Planen var å knuse bassen i gulvet, men han fikk kalde føtter i siste liten fordi gulvet så så dyrt ut.)

Stubberud beskriver konserten som «koreografert». Mayhem var fra første stund opptatt av hvordan de skulle framstå og bli oppfattet, men det handlet om alt annet enn publikumsfrieri. I stedet handlet uttrykket i stor grad om å støte flest mulig lengst mulig fra seg, for å nå fram til og appellere til noen få. Dommerne belønnet Mayhems debut med sisteplass i delfinalen. Men så var det aldri dommerne i Follo-rock Mayhem var ute etter å nå. Det var de spredte likesinnede metalhodene de kunne nå gjennom brevveksling, tapetrading og fanziner. Og de fantes over hele verden og utgjorde et analogt og svært aktivt nettverk som var ukjent for omverdenen.

Fossberg: – Hva kan du si om forholdet mellom punk og black metal?

Stubberud: – Jo da, punken var også aggressiv, og punkerne så gærne ut. Vi kunne vært punkere, vi. Men musikken vår kom bare ikke ut som punk.

Fra Kråkstad-perioden forteller Stubberud om Mayhems smått legendariske Europa-turné rundt juletider i 1990. Turneen er kjent for å ha vært utrolig strabasiøs og mislykket. Rett nok resulterte konserten i Leipzig i et rufsete lydopptak som skulle bli til livealbumet «Live in Leipzig», noe av det lille som er foreviget med lineupen Necrobutcher, Euronymous, Hellhammer, Dead. Men ellers var det langt mellom lyspunktene for bandmedlemmene. Rundt ti konserter var planlagt, de fikk spilt fire. Turneen ble gjennomført på lavest mulig budsjett, det innebar at bandmedlemmene kjøpte interrail-billetter og tok med instrumenter og utstyr på toget . Stubberud forteller om å prøve å få gått på do på iskaldt tog gjennom Romania og Bulgaria. Om turen fra Istanbul til Izmir som ble tilbakelagt med buss sammen med levende husdyr, for å spille en konsert der strømmen ble kuttet etter tre låter og de ikke fikk betalt. Alle de planlagte konsertene i Hellas ble avlyst på grunn av rene misforståelser mellom band og arrangør, som ikke ble oppdaget siden all kommunikasjon foregikk gjennom brev.

Fossberg: – Når var dere på sporet igjen?

Stubberud: – Det var en jævla struggle hele veien.

Stubberuds fortellinger fra Mayhems tidlige år er gjennomgående ekstremt uglamorøse. Det er en historie om et band som er tydelig ambisiøse og fokuserte, men som opererer innenfor veldig trange rammer økonomisk. Det er påfallende hvor mye fokus Stubberud i samtalen med Fossberg, og også i hans egen bok «Dødsarkiv», gir ekstremt dagligdagse ting som å ha noe å spise, et sted å sove, et sted å gå på do. Det er virkelig snakk om de aller mest grunnleggende behovene, og ingen ting av dem var noen selvfølge. Historiene om interrail-turneen i 1990 handler i liten grad om konsertene, men i langt større grad om nettopp slike forhold. Som da de stod utslitte og blakke på stasjonen i München på vei hjem, og Stubberud fant to engelske pund som de fikk vekslet i tyske mark. De kjøpte sjokolade for pengene, som var det de hadde å leve på til de endelig var tilbake på Ski og kunne feire hjemkomsten med melk og Joikaboller, noe som senere skulle bli en tradisjon etter fullført Mayhem-turné. I selvbiografien «Piratliv» forteller Anders Odden fra death metal-bandet Cadaver om hvordan Øystein Aarseth i Helvete-perioden utarbeidet et plan om hvordan han kunne redusere matbudsjettet til 150 kroner måneden, basert på en diett av kneippbrød og nudler, for å ha mer til overs for det som betydde noe. Historiene tegner et bilde av en tilværelse som rett og slett høres veldig slitsom ut. Og det sier nok en god del om hvor dedikerte medlemmene Mayhem var til prosjektet sitt.

Fossberg: – Kjetil Manheim har beskrevet det sånn: Først kommer avantgarden og pløyer ny mark. Så kommer pionerene og rendyrker uttrykket. Så kommer kopiene. Og så råtner det på rot. Dere har vel vært avantgarden?

Stubberud: – Ja, men det har jo i hvert fall ikke råtnet! Ekstremmetallen har hatt en stigning gjennom 40 år og er fortsatt i utvikling.

På spørsmål fra salen om det vil komme en Dødsarkiv II, svarer Stubberud bekreftende: «Ja, det kommer. Men det avhenger av ghostwriteren min, Svein Strømmen. Jeg er ikke så flink med ord selv. Han er et jævla geni, men han er typen som må få ideen selv. Jeg er klar jeg – jeg venter bare på at han skal få den ideen.»