Konsertanmeldelse: Rain Parade: Den psykedeliske vrien på Paisley Underground

Med sylskarpe melodier, ringende gitarer og masse effekter påminte Los Angeles-kvintetten Rain Parade publikum om hvorfor de var så glade i dem i deres ungdomstid på tross av at de ikke hadde rukket å bli ordentlig innkjørte, da de gjestet Blå i Oslo og Norge for første gang på 39 år under åpningskonserten på Europa-turneen.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Rain Parade brenner av sine tre beste låter allerede i starten etter å ha stemt inn gitarene. Først ut er hyllesten til deres tidligere medlem – nå avdøde Dave Roback (fra Opal, Mazzy Star, Clay Allison m.m.) – «You Are My Friend» fra Mini-LP-en ‘Explosions in the Glass Palace’ (1984). «This Can’t Be Today’ (The Dream Syndicates Kendra Smith gjestet i studioversjonen) og «I Look Around» følger umiddelbart «- to kutt fra det flotte debutalbumet «Emergency Third Rail Power Trip» (198.

Publikum fryder seg og tenker at dette blir en fin kveld, mer enn kun en nostalgisk klassefest for gamle poprockere. Fans spør selv: ‘Hvor skal dette ende? ‘Har de allerede brent av alt kruttet?’ Mye av den gode, trivelige atmosfæren vedblir i de fem kvarterene de holder på. Selv om det aldri blir mer enn hyggelig. Dette var en god konsert, dog ikke en av de ypperste konsertene når når man skal oppsummere konsertåret 2024. Mellomfornøyd er nok ordet.

De nyere låtene, fra albumet «Last Rays of a Dying Sun» (2023) og EP-en «Fourth Rail» (2024) som de er her for å promotere, er ikke like bra. I blant kan jeg ta meg selv i å falle litt ut, de er ikke nødvendigvis svake heller, bare ikke like sterke som klassikerne. Det er uansett fint å se spillegleden som utfolder seg og gyven og pågangsmotet de oppviser. Når de kommer hjem fra turneen skal de i studio igjen og spille inn en ny EP.

Underveis assosierer jeg til Teenage Fanclub, Beachwood Sparks, The Beatles, Big Star og The Byrds. Rain Parade var forut for sin tid i måten de kombinerte energien til punk med 1960-talls melodier og psykedeliske klanger, og sentrale i å utforme lydbildet til de påfølgende 1990-talls indiebandene, men appellerer ikke til dagens ungdom i like stor grad.

Mørke, impresjonistiske tekster over disige lydbilder befengt med effekter. Psykedeliske troper og muskuløse melodier hypnotiserer oss gamlinger. Nesten alle de tilstedeværende er over femti. Oppvarmerne Bikelane sørget for noen yngre innslag blant publikum – og høyere prosentandel jenter – med et mer samtidig indiesound.

Rain Parade på Blå. Foto: Jan-Olav Glette

Måten de kombinerer sine vokalharmoniene til Matt Piucci og Derek See med østlige motiv og skimrende gitar, er slående. På det meste er det tre gitarer, bass og trommer. Andre låter har to gitarer og keyboard. See  betjener stort sett tangentene og Piucci gitar, ved et tilfelle bytter de roller. John Thoman, han overtok som gitarist etter David Roback, er med på turen. Mark Marcum holder stødig takt.

Den fine, varme klangen og melodiene tar meg hver gang jeg vender tilbake til bandet, her også i rikelig monn live. Bandet fremstår som joviale, hyggelige karer uten å være overdrevent snakkesalige på scenen, de er glade for å være her, og hilser fra bassist og vokalist Steve Roback, han måtte bli hjemme med sjukdom. ‘Mark Hanley har lært seg alle disse låtene i rekordfart. Jeg skjønner ikke hvordan han har klart det’, formidles det.

Mer av det hyggelige slaget, er hvordan de hyller bursdagsbarnet Derek See (han spiller også i det sekstitalls psykedeliske garasjebandet Chocolate Watch Band), med en snutt av The Beatles’ «Birthday», for å senere legge inn takter av The Byrds’ «Eight Miles High». «Kaleidoscope» er fornøyelig og demonstrerer deres røtter.  Selv om låten «Rain» er den med The Fab Four som aller mest peker mot Rain Parade.

Sammen med The Green Pajamas, Game Theory, The Three O’Clock, The dB’s, Let’s Active, Shiva Burlesque og andre, bragte Rain Parade en fresh blanding av folkrock, powerpop og psykedelia inn i gitarrocken på 1980-tallet, og var definitivt det mest psykedeliske av Paisley Underground-bandene.

Det kan bli vel mye gitar iblant, på en god måte. I tillegg lyder det bra når de på første ekstranummer, «Share Your Love», tar det ned og introduserer munnspill av See, etter å ha kommentert at en av karene på første rad virkelig ser ut til å kose seg, men de undrer om han kan være med på noe mer lavmælt?

Låtene deres har blitt coveret av såvel Buffalo Tom, The Bluetones og deres samtidige, This Mortal Coil, The Bangles (på en artig skive ‘3 x 4’: The Dream Syndicate, The Three O’Clock, The Bangles Og Rain Parade gjør hverandres låter). Artistene Pale Saints og Ride er erklærte fans og etterfølgere, og man kan høre mye Rain Parade hos The Stone Roses, The Charlatans og Teenage Fanclub, og til og med My Bloody Valentine.

Stemningen, som jeg var innom tidligere, er høflig og god ute i lokalet, uten at det tar helt av, tross at noen i de forreste rekkene virker å mollkose seg, som nordlendinger sier. Et trivelig gjenhør med gamle helter og gjensyn med gamle musikkvenner, skal man ikke forakte, det er berikende å  oppleve musikkhelter i levende live, selv utenfor storhetstiden.

Akkurat det må hilses velkommen, samtidig jager vi nye spennende klanger og band på vei opp fra undergrunnen. Her fikk vi røttene til noen av dem.

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog