Konsertanmeldelse: Fortsatt rå The Gories
Primal, minimalistisk R&B og grisete garasjepunk blandet med landlig blues har fremdeles sin berettigelse og plass på konsertscenene i 2024. Detroit-trioen The Gories beviste på sitt første Oslo-besøk, nesten førti år etter storhetstiden, at de fremdeles kan lage uhemmet leven og god stemning da de spilte på John Dee søndag 30. juni.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
På slutten av 1980- og 1990-tallet var Crypt Records noe av den kuleste og heftigste musikken man kunne finne. Med artister som Oblivians, Blues Explosion (The Jon Spencer Blues Explosion), New Bomb Turks, The Devil Dogs, Teengenerate, Thee Headcoats, Guitar Wolf, Nine Pound Hammer osv. frelste de mang en rocker til garasjepunkens evangelium.
Plateselskapet nærmest definerte samtidens rock n roll. Så klart publikum gledet seg til å se et av de største navnene fra den gang da. Rudimentære og rå The Gories fra selveste Motor City.
– Our Mission was to be a band that was so raw and primitive that it would change their definition of those words, proklamerte Mick Collins i Eric Davidsons garasjepunkbibel We Never Learn: The Gunk Punk Undergut, 1988-2001.
Bergen hadde gleden av å presentere kultbandet allerede 27. juli i 2015 på Mojo Workout på Garage. Nå var det endelig østlendingene sin tur. Gitartungt, ondsinnet og heftig var det publikum fikk levert. Vilt, rotete og fylt av selvtillit. En diametralt motsetning til den klangfulle garasjerocken som begynte å prege 1980-tallets musikk-undergrunn.
Mick Collins hadde jo allerede overbevist da han gjestet med minst like heftige The Dirtbombs 14. september 2004 på John Dee og Dan Kroha med Demolition Doll Rods 26. september 2004 på Elm Street. 58-åringen er treffende beskrevet som en krysning av Ike Turner og Iggy Pop. Kroha hadde også flere sett med egenartede Demolition Doll Rods. Legg til litt gammel Sun og Chess Records og en trommis som spiller uten cymbaler, så er du på sporet av kveldens meny.
Denne gangen kom han altså i selskap med Dan Kroha og Peg O’Neil, som hadde blitt gjenforent først i 2009, så 2014. Her er som regel Kroha i front, han har hovedvokalen med sin slu stemme, også Collins får masse rom til å skinne og vise seg frem. Begge spiller gitar i den bassløse trioen.
Peg O’Neil har en spillestil som kan minne om Maureen Tucker fra The Velvet Underground, og gir meg også assosiasjoner til de suggererende trommene til The Cramps og liknende. Likevel må det sies at de absolutte høydepunktene kom med Collins’ tenor og den tilhørende hoftesvingingen. Kroha har lokalet i sin hule hånd når han finner frem munnspillet, drar på og dessuten synger gjennom det.
– Vi spilte disse låtene fordi de var enkle og selv vi kunne få det til. Sånn har det i grunnen fortsatt, erklærte Kroha. Beskrivelsen er god for deres minimale arrangement og struktur og høye volum. Bo Diddley-inspirerte rytmer og høylytt skrål.
En time fikk de tilstedeværende i amerikanernes selskap for så å måtte belage seg på mer buss for T-bane. Materiale var hentet fra debutalbumet «Houserockin'» (1989), Alex Chilton-produserte «I Know You Fine But How You Doin'» (1990) og » Outta Here» (1992).
John Lee Hookers debutsingel ‘Boogie Chillun’ – om å være fremmedgjort nykomling i Detroit. men som finner ut at alle har en real fest på Henry’s Swing Club – får ny aktualitet i trioens versjon. The Keggs’ ‘To Find Out’ fra «Back From the Grace Vol 2» tar publikum tilbake til 1960-tallets garasjerock.
Lydbildet er jevnt over voldsomt, og trioen gir alt hva de råder over, og minner knapt om sekstiåringene de faktisk er. Det er et herlig lurveleven av støyende, kaotisk rock som treffer hardt og godt – selv om vi sniker oss litt bakover i lokalet når det feeder som verst. Bevisst ødeleggelse av trommehinner, og en gjensettelse av garasjerocken til en enklere mer primitiv tid og lydunivers.
Moro å høre ‘Feral’ i live-tapning. Coveren av Suicides ‘Ghost Rider’ glir godt inn med sin kompromissløse fremferd. ‘Nitroglycerine’ runder av kvelden på aller beste vis før Kroha stiller gitaren pipende foran høytaleren som Thurston Moore pleier å gjøre .
Det var en eksplosiv minnekveld fra en fordumstid som nok mange publikummere ikke trodde de skulle kunne gjenoppleve.
Sjekk også:
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
