Akustisk Stian Westerhus og Maja S.K. Ratkje blander Shakespeare og trøorgel

– Det er lett å lage og spille musikk med Stian fordi jeg føler at vi har den samme drivkraften, og at vi ikke er fornøyd med minste felles multiplum i samarbeidet. Selv om vi har ulike innfallsvinkler bakgrunnen tatt i betraktning, så deler vi mye av den samme holdningen til musikk, det dreier seg om å tørre å drive det dit at du virkelig kjenner at det er noe på spill, at det kjennes ut som en livsnødvendighet, forteller Maja S.K. Ratkje, som sammen med Stian Westerhus er aktuelle med albumet «All Losses Are Restored» på Crispin Glover Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ola Vatn & Voldseth.

«All Losses Restored» er et album som fascinerer, lindrer og bergtar fra første høring, det krever og gir. Vakkert, følsomt, subtilt og rått trenger de poetiske sonettene og akustiske verkene under hud og hår med kraft og eventyrlig lekenhet.

I dette intervjuet med Deichman musikk gir de to musikerne og komponistene, Stian Westerhus og Maja S.K. Ratkje, oss verktøy til å se musikken og tilnærmelsen deres litt fra innsiden.

Kan dere først fortelle hvordan dette prosjektet kom til?

Maja: Vi har spilt mye sammen opp gjennom, i hverandres komposisjoner og i improviserte settinger, for det meste i veldig lydsterke, elektronisk forsterkede og fordreide uttrykk, og nå ville vi prøve å se hva samarbeidet kunne gi oss dersom vi kun forholdt oss til akustiske instrumenter som gitar, trøorgel, fele og stemmene våre.

Stian: Ja, det var jo naturlig å si ja til å prøve å fremføre musikken til Maja fra Sult-forestillingen i akustisk format også, og det var jo litt derfra vi jobbet. Vi var begge interesserte i Shakespeare og begge interesserte i å finne på noe nytt sammen…

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fascinerte?

Maja: Har oppdaget lyd før jeg oppdaget musikk, tror jeg. Bare tenkte ikke på det som musikk før jeg lærte om futurisme og samtidsmusikk etter gymnas-alder. Samtidig har jeg alltid sunget og spilt og komponert på tradisjonelt vis. Men det var helt klart den moderne musikken som gjorde at jeg ville drive det til noe.

Stian: Ja, jeg var også veldig glad i musikk som liten, men jeg var også det der barnet som oppdaget at kassetter har teip og at den kan klippes i og teipes sammen igjen. Jeg brukte mye tid alene på rommet for å si det sånn. Lyd og det å manipulere lyd for å få det til å bety noe har alltid fascinert meg.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

Stian: Jeg tenker at vi har alle sunget siden vi var babyer, men de fleste stopper et sted på veien. Selv stoppet jeg da jeg gikk på universitetet for å studere jazz og gitar, ironisk nok. Det var deilig å begynne med det igjen. Gitar begynte jeg for alvor med når jeg var 12, tror jeg, men ja, hva får man igjen for å holde på med dette et helt liv? Jeg tenker at jeg synes fortsatt at den musikalske kreativiteten er den siden av meg selv som jeg har minst kvaler med. En parallell eksistens i et helt eget rom som jeg ikke vil være foruten.

Har dere hatt noen forbilder, mentor eller inspirasjonskilder som har vært viktige langs veien? I så fall hvem og hva har dere lært av dem?

Stian: Når jeg ser tilbake til ungdommen betydde min musikklærer på ungdomsskolen veldig mye. Marit Fagerholt anerkjente de som var interesserte, ga oss tillit og nøklene til musikkrommet på skolen i helgene og sånne ting. Vi som var interesserte spilte sammen 15-20 timer hver eneste uke. Tenk det! Ellers er jeg veldig glad for alle de jeg har fått lov til å spille med opp gjennom årene. Mange av dem var inspirasjonskilder og viste at det finnes en vei utenfor allfarvei når jeg var ung. Sidsel Endresen for eksempel. De ti årene vi turnerte i duoformat ligger hjertet nære.

Maja: Inspirasjon for meg kan være så utrolig mye, også ideer som ikke er musikk, men da jeg begynte å drive med musikk for alvor var det gjerne komponister jeg så opp til, folk som gjorde helt unike, banebrytende ting, slik som Xenakis, John Zorn, Giacinto Scelsi, Gérard Grisey, og også Olivier Messiaen og Arne Nordheim, som jeg var veldig opptatt av da jeg studerte. Som utøver var det viktig for meg å oppleve Maria Kannegaard som instrumentalist, og via Paal Nilssen-Love fikk jeg nyss om Phil Minton og Jaap Blonk, som jeg fikk treffe og synge med i starten av min egen utforskning. Jeg kunne nevnt utrolig mange flere. Når det gjelder trøorgel, som jeg bruker i samarbeidet med Stian, så har det vært veldig inspirerende å høre på Sigbjørn Apeland.

Fortell om forholdet til musikalsk skolering og utdanning.

Stian: Personlig har jeg altfor mye jazzutdanning og tenker nå i etterkant at jeg sikkert hadde hatt mye igjen for å diversifisere utdanningen min, men det ble verktøykassen som er afroamerikansk jazz musikk som lærte meg teori og hørelære. Estetikk derimot, vel, det må man som kjent «finne ut av selv» – og der tenker jeg at høyere musikkutdanning har en jobb å gjøre. Spesielt i dag er det veldig kunstig å ikke snakke mer om hva vi lytter til og hvordan vi lytter, hvordan vi finner musikk og ikke minst hvordan det former oss som musikere.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og rolle i samarbeidet deres?

Stian: Jeg tenker sånn rent generelt at vi forholder oss relativt likt til hvordan musikk fungerer. Utover det synes jeg at vi er ganske gode på hvert vårt, men at når vi spiller sammen så blir det noe helt unikt. Jeg liker for eksempel spesielt godt hvordan stemmene våre blander seg.

Maja: Det er lett å lage og spille musikk med Stian fordi jeg føler at vi har den samme drivkraften, og at vi ikke er fornøyd med minste felles multiplum i samarbeidet. Selv om vi har ulike innfallsvinkler bakgrunnen tatt i betraktning, så deler vi mye av den samme holdningen til musikk, det dreier seg om å tørre å drive det dit at du virkelig kjenner at det er noe på spill, at det kjennes ut som en livsnødvendighet. Jeg tror man må ha en skrue løs for å orke å holde på slik.

Fortell  om bestillingsverket deres til Oslo Jazzfestival i 2019 og veien til albumet «All Losses Are Restored».

Maja: Det var ikke noe bestillingsverk, det var en konsert som jeg ble invitert til å gjøre under Oslo Jazzfestival i 2019 etter jeg hadde laget musikken til Sult for Jo Strømgren og Nasjonalballetten i 2018, og spilt inn en plateversjon med samme navn som kom ut på Rune Grammofon i 2019. Her brukte jeg for første gang trøorgel, og siden det opprinnelige, og kraftig ombygde trøorgelet fra Sult stod innelåst med scenografien til balletten, måtte jeg kjøpe et nytt (gammelt) på Finn. Jeg tenkte at det ikke lot seg gjøre å spille Sult på nytt uten de opprinnelige instrumentene (som var bygget på Sult-orgelet som stod innelåst), så jeg snudde bunken og tenkte på nytt og spurte Stian om han ville være med på det nye, under forutsetning at vi skulle spille på akustiske instrumenter. Det ville jo Stian heldigvis, og fra dette utgangspunktet har det grodd fram vår helt egen musikk, unikt for vår duo. Å drive det videre ved hjelp av Shakespeare var en svært god og litt stormannsgal løsning.

[bandcamp width=350 height=470 album=1768812958 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «All Losses Are Restored»?

Maja: Jeg laget en sang av Shakespeares sonette nummer 30, som slutter med disse ordene, som jo også en av sporene på plata vår. Det er en nydelig sonette som enkelt forklart beskriver smerten og mørket, men ved å tenke på en spesiell venn, så ender sorgen. Hvordan det kan tolkes i vår musikk, og ikke minst som tittel på plata er nok mer komplekst, men her må publikum finne sin egen vei i forståelsen. Det er i alle fall ikke så enkelt som at vi slår fast at all smerte blir forvandlet til glede gjennom vår musikk, kanskje mer som at det som er vondt også kan forvandles til musikk, og dermed også gi en slags lindring.

Hvilket forhold har dere til å gjenopprette tap?

Stian: Eple-z. Men det funker ikke alltid i det virkelige liv.

Maja: Lage musikk.

Hva betyr William Shakespeare og hans tekster for dere?

Maja: De er så langt borte fra det trivielle som vi kan komme, og det er helt vilt å prøve å strekke seg etter Shakespeares udødelige og mystiske poesi. Det er ikke rart at han er kilde til så mye som er blitt laget opp gjennom århundrene. Språket er så poetisk og mystisk og fantastisk flott å synge med.

Stian: Ja, og det at språket i seg selv er så lukket og kanskje litt vanskelig å forstå uten å virkelig sette seg ned med teksten gir en egen åpenhet i teksten. Man må virkelig prøve å forstå. Prøve å bruke hodet. Si ordene. Fange meningen selv.

Hvordan har dere har jobbet med tekstene hans og fått musikk og tekst til å klinge sammen?

Maja: Noen av sangene er rett fram sungne sonetter, mens andre er konstruksjoner av fragmenter og sitater. Eller bygget videre på. I et tilfelle er også messeteksten Stabat Mater introdusert sammen med musikalske sitater fra Pergolesi, i sangen ‘The Gravedigger’.

Stian: Ja, og noe er jo bortimot skamløse sammendrag av handlingsforløp som f.eks. fra Macbeth i ‘Walking Shadow’. Fragmentene i musikalsk sammenheng bindes sammen og gir et slags overblikk, eller ny mening alt ettersom selvfølgelig. En generell styrke med Shakespeare er at veldig mye er rett og slett veldig sangbart materiale i sin egen språklighet og verseform.

‘Verona’ har Stian også gitt ut på soloalbumet «Redundance» fra 2020. Fortell om de ulike versjonene og valgene bak.

Stian: ‘Verona. skrev jeg med inspirasjon fra Romeo og Julie, hvor handlingen foregår i samme by. I sangen speiles Romeos problematiske forhold til familiens konflikt til min egen. Verona kan ikke lenger være Romeos hjem, til fordel for døden og kjernen er selvsagt det opprivende valget. I begge versjonene føler jeg at sangen har avkrevd en minimal holdning til orkestrering og produksjon. Det er voldsomt nok det som foregår.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver og si litt om hva dere har likt ved dem?

Maja:

Svein Finnerud Trio: Strings

Albumet «Plastic Sun» fra 1970 er ikonisk, og satte en standard for norsk fri-improvisasjon. Villskapen som trioen hadde er noe jeg kan relatere til og som helt klart ligger nært det jeg driver med i kvartetten SPUNK.

Nina Simone: Wild Is the Wind

Hennes versjon fra 1966 av denne sangen er veldig gripende. Jeg hadde tidligere hørt den med David Bowie, og likte også den godt. Nina Simone var en av vår tids største. Hennes politiske sanger er grusomt levert i sin gripende formidling. Og ikke mindre rå i levering av en kjærlighetssang slik som denne. Jeg hører ofte på denne som når jeg føler meg litt utenfor.

Edie Brickell & New Bohemians: A Hard Rain’s Gonna Fall

Fra filmmusikk-albumet til Born on the Fourth of July. Dette er en låt jeg hadde på en inspillingskassett i ungdommen som jeg har hatt på hjernen siden. For et par år siden prøvde jeg å finne kilden, og det var ikke lett. Jeg visste ikke at det var henne, så det var ikke så lett, men kjente den igjen med en gang jeg fant den. Låta er jo en Dylan-sang som mange har covret. Har gjort den selv ved noen anledninger i samarbeidet jeg har med trioen POING. Teksten er så god, og det er ikke rart at den ble brukt i forbindelse med at Dylan fikk Nobelprisen.

Edgar Varèse: Inoisation

Et ikonisk og futuristisk verk for 13 slagverkere og piano fra 1913. Dette var formende for hvordan jeg skrev mine første komposisjoner for slagverk. Man kan finne innspillinger av for eksempel Ensemble intercontemporain.

Iannis Xenakis: La Légende D’Eer

Et mastodontisk elektronisk verk opprinnelig framført og bestilt til åpningen av Pompidou-senteret i 1978 som et enormt arkitektur-, lyd- og lysverk. Mikset ned til stereo og utgitt blant annet av Mode Records i 2005. Xenakis er en komponist jeg vender tilbake til hele tiden. En ren katarsis av lyd, støy og kompromissløshet som nullstiller alle parametre.

 

Stian:

Hassaniya Love Poem, Khalifa Ould Eide & Dimi Mint Abba

Fordi Dimi Mint Abba synger så hjertet ramler ut og får mauritisk folkemusikk til å transcendere tid, rom og mening.

The Cold Song (av Purcell), sunget av Klaus Nomi

Fordi selve verket av Purcell er en diamant i seg selv, men sunget av Klaus Nomi med 80-talls synther for stryk blir ‘The Cold Song’ like mye et uttrykk for fremmedgjøringen i det moderne, og kalde samfunnet.

Ogre, Richard Dawson

Fordi hele plata, «Peasant», tar for seg gamle britiske legender og middelaldertradisjoner og setter de i kontekst med det moderne livet, samtidig som det er akustisk, spilt, løst og fullt av liv. Et uendelig overskudd av fantastisk låtskriverkraft.

Toccata No. 2 in A minor (av Scarlatti), spilt av Marcello di Lisa

Litt fordi jeg er veldig glad i Scarlatti, men også fordi denne innspillingen er så bra. Di Lisa spiller så presist, bestemt og nådeløst at cembaloen nærmest kneler og man hører kjempegodt at akustikken i instrumentet og i lokalet ikke henger med, men det er nettopp det som er så kult. Det låter som det skal. Et nådeløst uttrykk som tvinger seg på gjennom et smalt format, høyt og herlig farlig.

Hello Earth, Kate Bush

Fordi ingen liste med relevans til dette prosjektet kan være fullendt uten Kate Bush, og selv om det kunne ha vært minst 20 ulike låter her så er dette uansett tekst og låtskriverkunst som vokser og vokser for hver gjennomhøring. Det er som lukten av Finsbury Park i London. Ingenting ligner. Når jeg oppdaget Kate Bush så klarte jeg ikke å gå av bussen på riktig stopp hele 4 ganger. Jeg kjørte bare frem og tilbake og frem og tilbake og frem igjen med hodetelefonene på. Jeg var helt fortapt, og måtte være ærlig på det til masteringtekniker Helge Sten som jeg skulle ha møte med for å høre på masteringen av min egen soloplate da jeg endelig klarte å stotre meg av bussen, 30 minutter for sen.

 

 

Stian Westerhus & Maja S.K. Ratkje – «All Losses Are Restored» (Album, 2024)

 

Sjekk også:

Stian Westerhus & Maja S.K. Ratkje – «The Gravedigger» (Ferske spor uke 22/2024).

Støtt Kafé Hærverk (inkludert Maja S.K. Ratkje) (Ferske spor uke 3/2021).

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje – «Sult» (Deichman: Årets album 2019, Stian Bjørnsson Hope).

Maja S.K. Ratkje – «Sayago – en sådan glidende lyd» (Ferske spor uke 15/2019).

Lysende tekster i mørke tider (inkludert Maja S.K. Ratkje).

Per Ole Hagen og Arvid Skancke-Knutsen om musikalsk oppvåkning etter pandemien (inkludert Maja Ratkje)..

Etter en stemningsfull konsert med Maja Ratkje og Katarina Barruk (Møtepunkt i Sør).

På kvinnedagen i 2018 tok Classic Album Sundays Oslos lytteklubbvert Kent Horne en prat med Maja S. K. Ratkje på Deichman Hovedbiblioteket om hennes unike album «Crepuscular Hour» (2016) utgitt på rune grammofon. Event: Maja S K Ratkje – Crepuscular Hour: CAS m/Ratkje (5.1 Surround).

Og på kvinnedagen i 2019 spilte vi samme plate. Det samme med kvinnedagen i 2022.

Mer Maja Ratkje.

 

Det musikalske høydepunktet denne kvelden er etter min mening når Stian Westerhus fremfører to sanger fra Endresens album «Undertow» (Møtepunkt i Sør).

Stian Westerhus fra blant andre Ulver, Jaga Jazzist, Monolithic, Puma, Stian Westerhus & Pale Horses, Warped Dreamer og Zanussi Thirteen var også en viktig del av bandet på den første plata. Les mer: Bladed: Overdådig og minimalistisk kunstpop.

Stian Westerhus – «Amputation» (Deichman: Årets album 2016, Brage Tuflåt Bjerke).

Mer Stian Westerhus.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog