Full Earth: Minimalistisk og langstrakt psykedelia

– Det som startet ideen var da jeg hadde et sykt kick på Terry Rileys orgel og tape-loop-musikk. Jeg hadde lyst til å prøve å forene denne typen minimalistisk orgelmusikk med det tunge rockesoundet vi har etablert med Kanaan, forklarer Ingvald André Vassbø i Full Earth, som tidligere i år slapp dobbeltalbumet «Cloud Sculptors» på Stickman Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Eirik Havnes

«Cloud Sculptors» er en henførende og eventyrlysten skive med plass til ulike uttrykk og stemninger. Samtidig stram i formen. Heftig, tung rock og dyp suggererende minimalisme går opp i en høyere enhet. Låtskriver og bandleder Ingvald André Vassbø i Full Earth gir oss her noen nøkler til dypere forståelse av det flotte prosjektet fra Kanaan pluss folk fra Drongo, Avkrvst med mer.

Kan dere først fortelle hvem og hva Full Earth er og hvordan bandet kom til?

Full Earth er en oslobasert kvintett som spiller langstrakt psykedelisk rockemusikk, inspirert av en rekke forskjellig typer musikkuttrykk. Vi har nettopp vært så heldige at vi har fått lov til å slippe et album gjennom det tyske labelet Stickman Records og om dagen gjennomfører vi en lengre releaseturné med musikken fra albumet (intervjuet er gjort 18. mai, red.anm.). Bandet består av meg Ingvald Vassbø, som er trommeslager, Eskild Myrvoll som spiller gitar, orgel og synthesizer, Ask Vatn Strøm som spiller gitar, Simen Wie som spiller bass og Øystein Aadland som spiller orgel og diverse keys.

Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet Full Earth og hva dere vil si med det?

Full Earth er egentlig bare som fullmånen, med omvendt perspektiv. At man betrakter jordkloden fra f.eks. månen (eller et valgfritt annet sted i verdensrommet med utsikt over hele kloden). Jeg syntes egentlig bare ordene klang fint sammen og det var grunnen til å velge navnet.

Hva er de viktigste forskjellen mellom Full Earth og andre band og prosjekter dere er med i som Kanaan, Drongo, Motorpsycho, Sex Magick Wizards etc.?

Den viktigste forskjellen mellom Kanaan og Full Earth er at Kanaan har en enda mer demokratisk struktur enn Full Earth. I Kanaan prøver vi at alle skal bidra like mye med låtskriving og kunstnerisk initiativ i tillegg til alle de andre arbeidsoppgavene som hører med når man spiller i band. Da jeg hadde komponert masse musikk som senere skulle bli «Cloud Sculptors», debutalbumet til Full Earth, ville det liksom blitt feil å gi det ut som et Kanaan-album, ettersom at jeg hadde komponert alt sammen i tillegg til at det trengtes to flere mennesker for å spille musikken.

Alle forskjellige prosjekter har hver sin helt spesielle dynamikk. Det blir litt som med forskjellige vennegjenger, med forskjellig intern kjemi. Jeg synes det er noe veldig givende med å utforske alle disse forskjellige musikalske, men også sosiale omgivelsene. Det gir en rom til å utforske forskjellige deler av det en er nysgjerrig på sammen med forskjellige mennesker som har forskjellig innfallsvinkel, tanker om musikk, estetikk osv.

Fortell om forholdet til minimalisme.

Jeg er ikke noen stor connoisseur eller kjenner av minimalistisk musikk, men jeg har jo selvfølgelig noen plater og innspillinger jeg liker godt. Steve Reich og Terry Riley er nok de to viktigste komponistene for meg på dette området. Det som startet ideen om Full Earth var egentlig da jeg for noen år siden hadde sykt kick på Terry Riley sin orgel og tape-loop-musikk. Platene «Persian Surgery Dervishes», «Shri Camel» og «A Rainbow in Curved Air» i tillegg til et veldig kult TV-opptak fra nederlandsk TV, hvor han spiller konsert på Yamaha-orgelet sitt i et buddhistisk tempel i Nederland, var veldig viktige inspirasjonskilder for meg.

Jeg hadde lyst til å prøve å forene denne typen minimalistisk (og egentlig langt mer improvisatorisk enn det Full Earth endte opp med å bli) orgelmusikk med det tunge rockesoundet vi hadde etablert med Kanaan. Noen steder i skriveprosessen synes jeg det funket veldig bra, og det føltes som at musikken bare oppstod på naturlig vis. Det er disse «ideene» man kan høre på albumet. Jeg har på et tidspunkt lyst å prøve å lage noe som går enda mer i dybden på minimalistiske komposisjonsteknikker og ideer. Kanskje på neste album…

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Cloud Sculptors» og hva vil dere artikulere med den?

Albumtittelen ble egentlig valgt fordi jeg på det tidspunktet jeg lagde albumet hadde en stor fascinasjon for J.G. Ballard sine surrealistiske korthistorier og bøker. Den korthistorien som albumet er kalt opp etter handler om folk som holder til i en fiktiv ørken som heter Vermillion Sands og som fritidsaktivitet «meisler» i skyene og lager noen slags type «aerial» skulpturer. Det som er morsomt med Vermillion Sands korthistorie-samlingen er at den er satt til denne såkalte «Vermillion Sands», som visstnok skal være basert på Palm Springs-ørkenen i California som jo mange anser som stonerrockens og den såkalte ørkenrock-scenens fødested. Synes det er et veldig morsomt sammentreff.

Når det gjelder «Cloud Sculptors» som tittel til albumet synes jeg det får være åpent for tolkning. Instrumentalmusikkens velsignelse.

Her er noen stikkord jeg vil at dere skal si noe om forholdet til.

Terry Riley
Undervurdert som organist og tape-loop fantast!

Steve Reich
«Tehilim» er mitt (og visstnok hans eget) favorittverk. Undervurdert stykke!

György Ligeti
Etter min mening et av de største musikalske geniene fra det forrige århundret. Banebrytende! Anbefaler denne videodokumentaren om livet og musikken hans. Veldig mørkt, men også veldig inspirerende. Ellers er kanskje pianoetydene hans en god inngangsport for noen som ikke ellers er så kjent med musikken hans. Min favorittversjon er Jeremy Denk sin innspilling.

Alice Coltrane
Undervurdert improvisatør, pianist og organist. Favorittskiva mi av henne er «Universal Consciousness» fra 1971. Helt sykt bra plate hvor hun bl.a har mekka noen helt sykt fete, abstrakte og ganske ute strykearrangementer som ble transkribert av Ornette Coleman. En av mine favoritt frijazzplater noensinne. Måten hun og Rashied Ali skaper spirituell dialog  gjennom hele albumet er helt fantastisk. Det er også helt fantastisk å følge de improvisatoriske, melodiske ideene hennes. De føles så vanvittig intuitivt og ekte når man lytter til det.

Elder
Dritkult amerikansk/tysk tung-prog band som også har vært veldig inspirerende for meg. Hovedkomponisten og gitaristen deres Nick DiSalvo, jobber også for Stickman Records som er labelet som har gitt ut debutskiva til Full Earth, og har jo også vært instrumentell i å få til «Cloud Sculptors»-utgivelsen. Jeg er veldig takknemlig for at han, Rolf og Jeannette på sjappa der har såpass troa. Nick sitt sideprosjekt Delving er også et veldig fint band jeg kan anbefale å sjekke ut. Instrumental, drivende og «lush» psykedelisk rockemusikk!

Sleep
Drop out of life with bong in hand
Follow the smoke towards the riff-filled land
Proceed the Weedian!! 🤘🤘

High on Fire
Fikk æren av å varme opp for dem da de spilte på Gregers på Hamar i 2018. Fy faen så de spilte! Liker aller best «The Art of Self Defense»-albumet som Hans Magnus fra Motorpsycho viste meg på sinnsykt høyt volum en sen kveld på Rotvoll i Trondheim. Det gjorde sterkt inntrykk for å si det mildt.

Hawkwind
They were born to blow the human mind!

James Ferraro
Undervurdert geni. Sjekk ut den siste tetralogien (!) hans bestående av «Four Pieces of Mirai» (2018), «Requiem for a Recycled Earth» (2019), «Neurogeist» (2020) og «Terminus» (2021). Dystopisk elektronika sci-fi-epos om økosystemets og jordklodens kollaps. En munnfull han helt klart klarer å pulle off. Det er så mye sjuke sonisk ting som skjer i moderne elektronisk musikk, at jeg synes det er vanskelig å vite hva man kan kalle grensesprengende og ikke, men jeg synes James Ferraro iallefall har en helt egen arpeggio-drevet, men uforutsigbar og dynamisk stil. En annen ting jeg synes han klarer veldig bra er å lage utrolig glorete og egentlig ganske new age-aktig musikk, men med stor seriøsitet og spirituell inderlighet som ikke blir så jævlig klein eller cheesy.

Oneohtrix Point Never
En av mine største musikalske helter. Første gang jeg hørte «R Plus Seven» var i senga mi, på headsettet rett før jeg skulle sove på folkemusikk-seminar i Voss sammen med musikkstudiet fra NTNU. Jeg hadde jeg aldri hørt noe lignende. Han er jo noen ganger litt i samme kategori som James Ferraro (kanskje derfor de konkurrerte om å lage den beste Vaporvave-musikken for snaue ti år siden?), selv om de nå kanskje har gått litt hver sin vei. Daniel Lopatin (OPN) inn i filmmusikken og popmusikken, og James Ferraro mer mot en slags weird, kvasireligiøs, postmoderne klassisk musikk. OPN er opplever jeg i alle fall ofte som glorete og plastisk, men alltid så jævlig inderlig og vakkert. Favorittalbumet mitt er nok «Replika»-albumet hans, som er et slags sampling-konseptalbum hvor alle lydene han har brukt består utelukkende av 80-talls radio- og TV-reklamer.

Fuzz
Verdens beste gitareffekt!
Grand Funk Railroad – ‘Into the Sun’.

Spacerock
Synes ofte sånn verdensrom-imagery kan bli litt kleint og oppbrukt, men synes jo at å utforske rommet er en nyttig metafor for kunstnerisk nysgjerrighet generelt da! Evig og utømmelig nysgjerrighet i et stadig ekspanderende rom en kan utforske. Verdens beste spacerock-riff (og kanskje også låt) er jo ‘Master Builder’ av Gong.

Psykedelisk rock
En sjanger som for meg føles som et fristed!

Minimalistisk samtidsmusikk
Apropos ekspanderende univers: ‘Patchwork’ av Laurie Spiegel.

Komponert musikk
Den gode klassiske musikerens evne: Folk som kan få komponert partitur-musikk til å virkelig puste og leve. Jeremy Denk er en av disse. Nevner ham fordi vi snakka litt om Ligeti tidligere. Jeg og familien til kjæresten min fikk æren av å høre ham fremføre Bach sine Partitas i Wigmore Hall i London tidligere i år. Han var som besatt av Den hellige ånd! Sjekk ut Beethoven og Ligeti-albumet hans for noe av planetens råeste musisering. Det er noe med at det ikke låter komponert lenger, men bare som en strøm av musikk som flyter ut av ham liksom. Veldig, veldig inspirerende.

Persisk musikk
Her er jeg kunnskapsløs. Vil lære mer!

Mellotron
Aguirre av Werner Herzog. Soundtracket til Popul Vuh! Måtte alle som synes at kor-mellotron kan bli litt voldsomt lytte til denne magiske og kosmiske musikken!

Repetisjon
En måte å finne konsentrasjon og komme inn i transen på.
Oneida – ‘Sheets of Easter’.

Lange låter
En annen måte å finne konsentrasjon og komme inn i transen på.
Oneida – ‘Shepherds Axe’.

Konsentrasjon
Noe man kan oppnå gjennom lange låter og repetisjon, men som jeg kanskje må øve meg på å finne i korte og plutselige strekk også, hehe.

Transe
En dyp konsentrasjon. Med eller uten eufori. Mindfullness.

Hallusinasjoner
Ganske fremmed for meg.

Riff
Jakten på gode riff. Jeg synes ofte at de beste riffene er de som «forteller en historie», haha. Det amerikanske Philadelphia frijazz-bandet Irreversible Entanglements har mange av dem. Det japanske Sabbath worship-bandet Church of Misery har særlig et sinnsvakt bra riff. Vi har også prata en del med Kanaan om at vi føler at våre beste riff som regel bare har to toner. Det er noe med å prøve å holde riffene litt enkle også.

Mytologi
Elsker det! Liker å lese religiøse tekster og mytologiske greier. Har noen sånne World Mythology-bøker liggende jeg har brukt litt tid på. Problemet er bare at jeg er altfor dårlig på å lære meg komplekse familietrær og å memorere den  gudommelige slektrelasjonen til å få den fulle gleden av det. Stephen Fry er sykt bra på å formidle disse greiene da. Vurderer å plukke opp en av bøkene hans.

Sunniva Hårstad står for albumkunsten. Fortell om henne og illustrasjonen dere har valgt.

Sunniva Hårstad er en helt sykt dyktig tekstil- og klesdesigner så vel som kunstner. Vi har tidligere jobbet sammen med et av de andre banda mine JUNO hvor hun laget klær og scenografi til oss. Hun har jobbet mye med temaer fra ovenfor-nevnte punkt, mytologi, folklore osv. osv. Vi hadde et felles kick på kunsten til Gerhard Munthe, som var en veldig fantastifull og kul norsk kunstner fra back in the day. Sunniva har jo veldig mange flere referanser enn meg da. Og hun fikk frie tøyler til å tolke musikken vår hvordan hun ville, og lagde et svært papplate-maleri, som hun senere manipulerte digitalt, og som endte opp som albumcoveret. Jeg synes hun lager helt sykt fete ting, og håper at hun har lyst å jobbe mer med oss i fremtiden!

Platen er altså utgitt på Stickman Records. Fortell mer om forholdet til plateselskapet og hvordan dere kom i kontakt.

Første gang jeg ble obs på Stickman Records var vel kanskje når jeg fant ut at Motorpsycho slapp skiver hos dem. Ellers er jo Spidergawd, Elder, Temple Fang, Slomosa noen andre kule tilskudd til rosteren. Vi har gjennom Kanaan møtt Rolf, som er en av dem som driver labelet, på noen festivaler her og der, så jeg hadde kontaktinfoen hans da plata var ferdig mikset. Jeg sendte det til dem, og de var gira på å gi ut albumet og trykke 1000 vinyl-eksemplarer (det største opplaget jeg noen gang har vært medvirket i) som jo var ekstremt stas. Det er jo et veldig fint label, med god smak synes jeg, og det er veldig viktig for alle i bandet egentlig.

 

Full Earth – «Cloud Sculptors» (Album, 2024)

 

 

Sjekk også:

Full Earth – ‘Echo Tear’ og ‘Full Earth pt II: Disintegration’ (Ferske spor uke 22/2024)

 

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog