Konsertanmeldelse: CLAMM: Turbulent sinne og sylskarp punk på Kafé Hærverk
Melbourne-trioen CLAMM sørget for fest og fullt hus på Kafé Hærverk 20. juli med en sylskarp fusjon av punk, stram post-punk og et snev av garasjerock, samtidig som de slapp titommeren «Disembodiment» på Meat Machine Records. Hardt og drivende ga de et fint inntrykk, tross innebygget turbulent sinne i musikk og tekster.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Dagen før hadde mulletene overbevist på Lille Henrik, den minste scenen på Buktafestivalen. Det kan synes å være en nær endeløs strøm av eksplosiv, god punk fra Down Under. Australienerne er glade i gitardrevet musikk, og har energi, kraft og tempo i blodet. Sånn har det vært så langt tilbake i tid vi kan huske. Om bandene har hett Radio Birdman, The Saints, The Birthday Party, Lime Spiders, Beasts Of Bourbon, Cosmic Psychos, The Scientists, Hard-Ons, Royal Headache, Total Control.
I disse dager Amyl and the Sniffers, Pist Idiots, Skeggs, The Chats, Stiff Richard eller hva nå musikkinteresserte nordmenn har åpnet ørene for som The Triffids, The Church, The Go-Betweens, Quivers, The Lucksmiths, The Apartments, Architecture in Helsinki, Eddy Current Suppression Ring, Smudge, Scott & Charlene’s Wedding, Floodlights og andre mer poppa varianter.
Nå er det igjen punken som skyller over nord-europeiske scener. Også midt i fellesferien på årets hittil varmeste dag inviteres det til Oz-fest i Oslos gater, direkte flybårne fra Tromsø denne gangen. Med kaotisk presisjon står trioen, med utgangspunkt i bandene Gamjee og Dragoons, for hurtig, flyktig punk. Lagdelt, og med flere nivåer og variasjoner, formidler de frustrasjon og fortvilelse i en støyende, uregjerlig punkform.
CLAMM på Kafé Hærverk 2024. Foto: Jan-Olav Glette
Jack Summers holder gitaren Gang of Four-høyt. Bassist og back up-vokalist Masie Everett, også The Bel Air Lip Bombs, som kom inn da Luke Scott ga seg, og trommis Miles Harding holder rytmene hardtslående og stramme. Låtene er korte og konsise. Alltid intense og voldsomme. Det er tungt, høylytt og kakofonisk. Ofte føles det som et unisont og uniformt trøkk. Når individualitet og klarheten står frem, er det veldig effektivt.
«Er det ikke bedre å hente Australia til deg enn å ha slike brennhete temperaturer hver dag», undrer Sommers, før han senere gjør det ettertrykkelig klart at de har hatt det bra i Norge og Oslo, og svært gjerne kommer tilbake.
Kikker, eller rettere sagt lytter man litt nærmere finner man et politisk band, opptatt av First Nations-problemstillinger, fattigdom og klima. Frustrasjon over hvordan media og myndigheter sprer frykt fremlegges med lakoniske understatement sammen med ektefølt oppgitthet og sinne mot politiske beslutninger.
Det er en rå kraft og tilstedeværelse, selv om de tre bandmedlemmene forholder seg ganske rolige. Når de roer ned tempoet idet vokalisten erklærer en ballade, er det mer angstfylt og innadvendt. Når de raser avgårde ser man likheter med Civic, som de erstattet på Buktafestivalen. Her er de derimot nærmere Iceage eller Protomartyr i uttrykket.
«Bit Much» står frem som et høydepunkt med sitt eksplosive, intense, pumpende driv. Ekstranummeret kunne vært plukket fra The Stooges-katalogen.
Det blir spennende å følge punktrioens videre utvikling og se hvor slitesterke låtene er over tid.
Sjekk relatertesaker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Og bare søk opp bandene namedroppa i anmeldelsen i Deichman musikk.
Og du kan låne musikk av flere av utøverne hos oss.
