Lydarkitekturen til Seigmen

– For min del var det helt essensielt at de sang på norsk. Det gåtefulle elementet gjorde tekstene like fascinerende som det beste fra utlandet. Samtidig var det tettere på enn engelsk, mer intimt, og det er nok mye av grunnen til at det fenget så mange platekjøpere, sier Even Smith Wergeland, som er aktuell med bok om Seigmen sitt album Total i Norske albumklassikere-bokserien. Bandet selv er aktuell med dobbeltalbumet Resonans på Indie Recordings.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Espen T. Hangård, Seigmen, AHO

Even Smith Wergeland tar oss med i studioet der han snakket med Seigmen midt under innspillingen av Resonans for å reflektere tilbake til da bandet gjorde Total. Han snakket også mye med produsent Sylvia Massy om innspillingene. Og tråkker i bandets gamle fotspor sammen med bandkollega fra Noplacetodhide, Espen Hangård, for å få en dypere forståelse av bandets geografiske og sosiotypiske bakgrunn og tidsånden albumet ble skapt i.

Sammen gjør dette boken til et grundig nærstudie av det feirede albumet og utfyllende tekst til Arvid Skancke-Knutsen, Bjørn Opsahl og Harald Rosenløw Eegs bok om bandet.

I dette intervjuet med arkitekturhistorikeren, som  også har sluppet en  bok om lydarkitektur, kan du bli bedre kjent med Erik Smith Wergeland og finne ut hvorfor han ble så besnæret av Tønsbergs største bidrag til norsk rockehistorie.

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk- og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jeg er lærer og forsker ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, med arkitekturvern som spesialfelt. Gjenbruk av historiske bygninger, kort forklart. Jeg har blant annet forsket på hvordan det utøvende kulturfeltet – musikere, kunstnere, designere osv. – tar i bruk eksisterende bygninger på kreative måter.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?

Musikk har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg vokste opp med fyldig platesamling hjemme, var særlig fascinert av progplatene til faren min – ekstremt mye hår, skjegg og orgel! – og derfra ballet det på seg i alle mulige retninger.

Har du selv sunget eller spilt i band noen gang?

Jeg startet med tverrfløyte da jeg var 10. Etter hvert begynte jeg også å spille i band, først som vokalist, deretter som allsidig, men middelmådig, instrumentalist. Med tiden har jeg overført middels begavelse til stadig flere instrumenter, he, he. De siste årene har jeg spilt progressiv rock i Great Galactic Ghoul.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg var kjempefan av Seigmen tidlig i tenårene, en fase full av store følelser og musikalske øyeblikk som brenner seg fast. Mitt personlige forhold til Total har definitivt farget boken. Samtidig er det blandet med et større forskningsprosjekt om lydstudioarkitektur, som straks publiseres i form av boken The Architecture and Geography of Sound Studios: Sonic Heritage (boka er ute nå, red.anm.). På bakgrunn av dette ble Seigmen i studio et sentralt tema i Total-boka.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva fascinerte med dette?

Min bibel var det norske musikkmagasinet Beat, en sentral arkivreferanse i Total-boka. 90-tallet var en knallbra periode for norsk musikkjournalistikk, med Puls og Rock Furore i tillegg til Beat, samt Natt&Dag og masse musikkstoff i dagsavisene. Men det var særlig Beat som formet smaken min. De hadde mange dyktige skribenter og dekket et temmelig stort spekter. Flere av bidragsyterne kunne skrive essayistisk og litterært om musikk, det appellerte veldig til meg. Samtidig representerte Beat en del inngrodde holdninger som jeg diskuterer kritisk i boken. De kunne for eksempel være ganske dogmatiske i synet på hva som er «ekte» og «autentisk» musikk.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har bestandig likt å skrive, men det var først i midten av 20-årene jeg begynte å få saker inn i aviser og tidsskrift. Det har for det meste vært faglige tekster, men jeg har vært på trykk i ganske forskjellige sammenhenger. Jeg var fast skribent i det norske fotballbladet Josimar i mange år. Dette er nok den viktigste – og gøyeste! – skriveerfaringen min utover akademia, sammen med to de musikkbøkene jeg nylig har fullført. Skriving er suverent for tankevirksomheten og jeg setter enorm pris på å bli lest, ikke minst når noen kan spinne videre på mine ideer i form av ny tekst.

Fortell om ditt eget forhold til alternativ rock, goth og metall.

Jeg vokste opp på Jæren, en typisk tungrockregion. Da jeg hadde arbeidsuke på gård som 14-åring fikk jeg streng beskjed om at AC/DC var det eneste som kunne spilles under melkingen, ha, ha! Goth metal var en stor sjanger lokalt, med band som Tristania og The Sins of Thy Beloved. Min introduksjon til den mørke siden var grunge, deretter betydelig tyngre saker, som Pantera, Sepultura og Ministry. Seigmen var en god miks av det tunge og det mørke.

Hvorfor Seigmen?

Jeg var storfan, som nevnt, og jeg har alltid hatt lyst å skrive noe om 90-tallet, det mest definerende tiåret i livet mitt. Det kan være farlig å forelske seg i egen ungdomstid, og boken er ingen romantisering av hverken 90-tallet eller Seigmen. Den gransker både bandet og norsk populærmusikk i lys av evig aktuelle diskusjoner, som den hårfine balansen mellom kred og kommers, velfortjent suksess og sellout. En mer konkret grunn er at jeg uansett skulle intervjue Sylvia Massy, produsenten bak både Total og Metropolis, til boken min om lydstudioarkitektur. Det var den koblingen som gjorde at Falck Forlag spurte meg.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp Total ?

Initiativet kom altså fra forlaget, men jeg kan ikke tenke meg et mer passende album for min del ut fra ren musikalsk lidenskap. Total er den mest opplagte klassikeren i Seigmen-katalogen. Albumet har høy status blant mange, det har noe tidløst ved seg – produksjonen har stått seg utrolig bra – og samtidig noe veldig tidstypisk som gjorde det mulig å vekke til live en bestemt periode i norsk musikk. Velegnet bokmateriale, med andre ord!

Hvilken posisjon har bandet i norsk rock i dag og hvilket ettermæle har dette albumet?

Total listes jevnlig blant klassikerne i norsk rock, det er ikke enkelt å finne noe som ligner. Det er på mange måter det ultimate Seigmen-soundet. Bandet spiller fremdeles mye fra Total live, som da de gjorde konsertcomeback i Tønsberg like før jul. De tre første låtene i settet var fra Total. Det artigste er at originalbesetningen fortsatt er intakt og at de er aktuelle med nytt materiale. Jeg skal se dem live flere ganger i løpet av 2024 og jeg gleder meg! Om dette føles relevant for et yngre publikum er vel mer usikkert. Total er en levning fra den gangen albumorientert rock var det store, både kunstnerisk og kommersielt. Nå er det helt andre ting som gjelder og selger.

Hvor avgjørende var det at de sang på norsk?

For min del var det helt essensielt. Det gåtefulle elementet gjorde tekstene like fascinerende som det beste fra utlandet. Samtidig var det tettere på enn engelsk, mer intimt, og det er nok mye av grunnen til at det fenget så mange norske platekjøpere. Det ligger mye særpreg i tekstene, de skiller seg ut fra det meste annet i norsk musikk. Da bandet selv ønsket å skifte til engelsk under innspillingen av Metropolis satte plateselskapet foten ned, av frykt for at bandet skulle miste lytterne. Det forteller en god del om språkets betydning.

5. mai slapp kvintetten dobbeltalbumet Resonans. Hva synes du om den platen?

Resonans har en del likhetstrekk med Total, spesielt det mørke, seige og dissonerende, uten at det er en kopi av fortiden. Jeg har foreløpig mest sans for de tre lengste låtene, «Blasfem», «Melanchthon» og «Eksplodere i det stille», sikkert fordi de minner mest om progelementene i tidlig Seigmen, som jeg alltid har likt bedre enn pop-Seigmen fra Metropolis og senere. Det er når det drønner, droner, krangler og bråker jeg setter aller mest pris på Seigmen. Men det blir sikkert moro å skråle med på refrenget til «Berlin» og de andre mer radiovennlige låtene når festivalsommeren kommer.

Hvordan har din egen bakgrunn som arkitekturhistoriker og arbeid med lydstudioarkitektur påvirket tilnærmingen?

Jeg prøver som regel å trekke inn min egen fagkompetanse i det jeg skriver, så lenge det føles relevant. Dermed ble Seigmen-arkitekturen, altså stedene de øvde og spilte inn, et naturlig fokus. Arbeidet med lydstudioboken har dessuten gitt meg mye innsikt i hvordan populærmusikken har utviklet seg fra 90-tallet til i dag, og deler av den kunnskapen kom virkelig til sin rett i Total-boka.

Du har valgt å legge fokus på særdeles grundige nærstudie av låtene og produksjonen fremfor mer generell biografisk bandhistorikk. 

Det finnes allerede en biografi, skrevet av den nære kretsen rundt bandet, så jeg tenkte at det var overflødig med noe tilsvarende. Det var derimot skrevet lite om hvordan de jobbet i studio. Intervjuet med Sylvia Massy var en lissepasning i så måte. I tillegg var jeg heldig med timingen på bandintervjuet, ettersom de spilte inn nytt materiale i samme studio som i 1994. Å sitte i samme rom gjorde det enda mer nærliggende å snakke om innspillingsprosessen. Låtanalysen ble en anledning til å friske opp gamle musikkteoretiske kunnskaper, samt å gå litt dypere inn i de ulike merkelappene som anmelderne brukte da Total kom ut, som «mystisk» og «melankolsk». Det ligger som regel noe konkret bak og det forsøkte jeg å avdekke.

Hvilket forhold har du selv til  Arvid Skancke-Knutsen, Bjørn Opsahl og Harald Rosenløw Eegs bok om bandet, og hvordan har det påvirket din egen fortelling?

Den er brukt som kilde og var både nyttig og lesverdig. Men jeg prøvde å unngå for mange repetisjoner og hentet mest stoff fra gamle aviser og ferske intervju. Selv om musikere av og til sier det samme, betyr det noe annet når det sies på nytt, i en annen kontekst.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

At den frygiske skalaen har vært oftere å høre på norsk radio enn ventet! Flere av låtene på Total går i denne særdeles molltunge skalatypen. Jeg lærte også at snart 30 år gamle minner kan være lunefulle. Hverken Kim Ljung eller Bent Sæther kunne huske hva som ble sagt om råmiksen av Total under en biltur i Kongsvinger høsten ’94, da Seigmen og Motorpsycho turnerte sammen. Og det var ingen som kunne fastslå hvilken låt Seigmen åpnet med på Trøkk 16-festivalen i mai 1995, min aller første Seigmen-konsert. Jeg har alltid trodd «Mesusah», men det kan være et falsk minne. Enkelte ting lar seg simpelthen ikke oppklare, selv begivenheter fra den nære fortiden.

Hva er en god musikkbiografi?

Den formidler noe annet om bandet/artisten enn det alle vet fra før. Bøkene som inngår i Norske albumklassikere viser at det er mange veier til målet. Personlig synes jeg at de bakenforliggende forholdene – hvordan musikken ble til, hvordan bransjen fungerte, hvilken agenda media hadde – er mer spennende enn rene sex & drugs & rock’n’roll-bøker. Heller samfunn enn sexliv, he, he.

Hva slags forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg har først og fremst kost meg med mye lytting og lesing. Prosjektet har blitt et imponerende mausoleum over norsk albumhistorie. Selv om serien muligens markerer slutten på en æra – noe jeg drøfter mot slutten av boka – vil nok albumformatet bli stående som et svært verdifullt musikkhistorisk fenomen. Og den norske katalogen er slett ikke til å kimse av, det har jammen blitt gitt ut mye snodig musikk i dette landet.

Har du lest noen av de andre bøkene? Hva har du i så fall fått ut av det?

Så langt har jeg lest ca. halvparten og det har vært ordentlig moro! Både som inspirasjon til eget bidrag, men også fordi jeg har fått innsyn i mye jeg ikke ante noe om, som at det første deLillos-albumet er spilt inn på Skjetten, i Pan Studio. Jeg trodde det albumet nærmest hadde vokst ut av asfalten i Bygdøy Allé. Ellers vil jeg trekke fram «The Death Defying Unicorn» av Marius Lien og «East of the Sun, West of the Moon» av Janne Stigen Drangsholt som særdeles lesverdige enkeltbidrag.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i serien og i så fall om hvilket album?

Jeg tror ikke det blir flere albumklassikere, men jeg har veldig lyst å skrive historien om norske lydstudio. Der er det mye gull som aldri har blitt samlet mellom to permer, og jeg har en viss oversikt allerede. Tenk at Chick Corea har vært i en kjeksfabrikk på Vålerenga, for eksempel!

Kan du til slutt velge fem favorittlåter og fem favorittmusikkbøker og si hva du liker ved disse?

Låter:

The Dillinger Escape Plan, «Calculating infinity» (fra Calculating Infinity, 1999).

Den perfekte symbiosen av total psykose og stålkontroll. Er veldig svak for musikk med uvanlig rytmikk og brå aggresjon. Noen må ha positiv musikk for å få opp humøret. Selv muntres jeg opp av uforutsigbar dissonans. Det gir vel en slags brodd til middelklassedøsen.

Mastodon, «Crusher destroyer» (fra Remission, 2002).

Åpningslåten på debutalbumet til Mastodon gjorde at jeg gjenfant interessen for tyngre musikk etter et par år i dvale. Det dunster heftig av gammel prog og heavy, men lyden er veldig 2000-talls, med mektig trommekrønsj, gitarer som er stemt godt ned i kjelleren og brunstig vokal.

Joni Mitchell, «Court and spark» (fra Court and Spark, 1974).

Aldri en liste fra min side uten Joni. Court and Spark-albumet er definisjonen på såkalt «varm», velprodusert 70-tallslyd. Hun synger helt utenomjordisk bra – fraseringene er spesielt imponerende – og tekstene er veldig emosjonelle uten å være pinlige et eneste sekund. Åpningslåten viser hvilken elegant pianist hun er, med myke og besluttsomme anslag om hverandre, stilige akkordskifter og raffe detaljer.

Rush, «Subdivisions» (fra Signals, 1982).

Var lenge skeptisk til synth-Rush, men denne låten omvendte meg. Bastant åpningstema i 7/8-delstakt som raskt flyter over i en kamuflert 7/8-delsgroove, ettersom trommene markerer annerledes enn forventet i en slik taktart. Neil Peart, fantastisk trommis! På 80-tallet ble Rush noe mer subtile i bruken av klassiske progtriks. Låtene ble kortere og tekstene droppet myter og planeter til fordel for mer jordnære ting, som fysiske og sosiale barrierer i en storby, tematikken i «Subdivisions».

XTC, «The meeting place» (fra Skylarking, 1986).

En helt formidabel poplåt med mye som skjer under en tilsynelatende enkel melodi. Bassgangen er spesielt flott, både svevende og pulserende. Låten er skrevet av Colin Moulding, ikke Andy Partridge, og produsert av Todd Rundgren. Et sikkert bevis på at magi kan oppstå selv med massiv surmuling i studio – XTC holdt på å gå i oppløsning under innspillingen av Skylarking.

 

Bøker:

Børre Haugstad, «Vinylens historie 1-5» (2019-2023).

En musikkhistorisk serie av Ringenes Herre-format, nydelig formidlet og fantastisk innbundet. Ingen møblerte hjem kan klare seg uten. (Coveret er altså fra «Vinylens historie» 1, red.anm.).

Daphne Oram, «An Individual Note: Of Music, Sound and Electronics» (2016).

En filosofisk anlagt beretning om forholdet mellom menneske og maskin, tradisjon og fornying innen elektronisk musikk, skrevet av en virkelig pioner.

Sylvia Massy, «Recording Unhinged» (2016).

En morsom, nerdete og rikt illustrert bok om eksperimentelle innspillingsmetoder.

Greg Milner, «Perfecting Sound Forever: The Story of Recorded Music» (2009).

En ufattelig velskrevet fortelling om vestlig musikk- og lydproduksjon, fra fonografen til Auto-Tune.

Audun Molde, «Pop – en historie» (2019).

Ekstremt tettpakket, men likevel lett tilgjengelig bok om popmusikkens historie. Den gir leseren både overblikk og dybdeforståelse – ingen enkel kunst.

 

Sjekk også:

Seigmen – «Blasfem» og «Berlin» (Ferske spor uke 22/2024).

Seigmen – «Elskhat» (Ferske spor uke 9/2024).

Seigmen – «Berlin» (Ferske spor uke 48/2023).

Seigmen – Døderlein (Ferske spor uke 23/2019).

 

Sjekk også relatert saker nederst:

Tons of Rock 2015 i bilder – Del 3 (med Seigmen). Seigmen: Hva jeg elsket.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt (Av: Jan Inge Reilstad).

Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata.

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne

Sjekk her .

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog