Av: Victor Josefsen Intervjuer 31. august 2024

Regn, nynazist-nabo og elektrisitet i bokform

– Jeg har alltid vært glad i artister som tør å synge på dialekt, og spesielt de som blander det med litt humor, sier sier Roy Hilmar Svendsen, som er aktuell med boken om Elektrisk Regns plate «Steinbyen» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Roy Hilmar Svendsen (inkludert bilde øverst av El Regn på Lille Ole Bull scene 2023),Even Norheim Johansen, NRK

Boken er en grundig, innsiktsfull fortelling om dyptgående interesse for elektriske gjenstander, et band som bygde sitt eget PA-anlegg og raskt fikk en sentral rolle i rockemiljøet i Bergen med sine direkte og slagkraftige tekster på dialekt. Vi får bli godt kjent med sentrale bandmedlemmer, samarbeidet med Edgar Broughton Band og rollen Elektrisk Regn fikk når det gjaldt gjennomføring av konserter i Bergen.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan dere også bli bedre kjent med forfatter Roy Hilmar Svendsen.

Roy Hilmar Svendsen. Foto: Even Norheim Johansen, NRK

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før av?

Jeg jobber til daglig som vaktsjef og journalist i NRK Vestland, og har tidligere vært i BT og Nettavisen. Helt siden starten av karrieren har jeg skrevet om musikk så ofte jeg kan, og i tillegg anmeldt både plater og konserter innimellom. I 2010 produserte jeg en DVD med vestlandsgruppen Vinskvetten, et samarbeidsprosjekt mellom NRK og West Audio. Jeg spiller også gitar i pubrockbandet Slush, som har spilt rundt omkring på Vestlandet siden 2008.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt med den?

Min far var gitarist og lidenskapelig opptatt av countrymusikk, så jeg er oppvokst med Merle Travis og Chet Atkins. Da A-ha slo gjennom i 1985, ble jeg blodfan. Jeg var åtte år, hadde skinnreimer rundt håndleddene og ville spille synth som Magne. Gjennom deres suksess oppdaget jeg andre band som var store på den tiden, alt fra Dire Straits til Bon Jovi og Kiss. Det er vanskelig å forklare hvorfor musikk har blitt så viktig for meg, men jeg har alltid hatt en enorm glede i å gjøre nye musikalske oppdagelser og finne ut mest mulig om favorittartistene mine.

Fortell om din egen befatning med musikk som utøver og hva du får ut av det

Helt siden jeg oppdaget Mark Knopfler og Ace Frehley har jeg hatt lyst til å gjøre det samme som dem. Etter mange år fant jeg plutselig en gjeng som bar den på samme drømmen. I starten var det rockestjernedrømmen og mål om verdensherredømme, men det har glidd over i en genuin glede over å kunne gi publikum en trivelig kveld. Lite slår følelsen av å stå på scenen og se ukjente folk digge en låt du selv har skrevet.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Først og fremst at jeg har skrevet boken jeg selv ville lese. Jeg leser masse band- og artistbiografier og vet hva jeg syns funker. I tillegg er jeg vant til å intervjue folk og grave frem fakta, spesielt om musikk jeg liker. Så denne historien ville jeg fortelle.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva fascinerte med det?

Er det nå jeg skal innrømme at jeg kjøpte Topp på 80-tallet? Senere var det var først og fremst interessen for Kiss som drev meg i den retning. Spesielt da bandet tok sminken på igjen i 1996. Da prydet de plutselig forsidene på Guitar World, Kerrang, Hit Parader og alt mulig annet. Narvesen tok til og med inn Kiss Army-bladet Strike, som var skikkelig nerdeblad. Muligheten til å følge utviklingen nærmest fra uke til uke var utrolig fascinerende, spesielt siden denne gjenforeningen var så skjør at alt kunne rakne og gå til helvete når som helst. Så har det utviklet seg til et ønske om å lese alt som er tilgjengelig spesielt om platene jeg liker, nesten uansett artist.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Som journalist lever jeg av å fortelle historier, spesielt liker jeg å løfte frem folk og hendelser som fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått. Oftest er det min egen interesse og nysgjerrighet som ligger bak.

Fortell om ditt eget forhold til musikkscenen i Bergen og Loddefjord og dialektrock.

Da jeg var ungdom, var Pogo Pops på vei til å bli superstjerner. Det var første gang jeg kjente på at musikkmiljøet i Bergen virkelig var nokke før seg sjøl. Som musikkinteressert var det naturlig å følge det som skjedde, men mye av det artigste fant sted før jeg var gammel nok til å komme inn på utestedene. Et par CD-utgivelser med bergensartister ble veldig viktige for meg: «Sinnsvakt Bra – det beste fra bergen» (1997) og «Alltid no’ godt fra Bergen» (1997). Der var det låtene på bergensk som fenget meg mest. Ikke minst «Russerne kommer» av Zimmerman og «Naboen er nynazist» av El Regn. Jeg har alltid vært glad i artister som tør å synge på dialekt, og spesielt de som blander det med litt humor. Vinskvetten fra Salhus har vært en stor favoritt i over 30 år. Elsker måten de får folk til å le, samtidig som de hyller den stolte strilekulturen og faktisk også byr på litt samfunnskritikk.

Hvorfor Elektrisk Regn?

Fordi det er en historie som ingen har prøvd å fortelle. Med årene har folk satt likhetstegn mellom El Regn og Dennis Reksten. Bandet er også blitt litt glemt. Jeg har møtt unge musikere som kjenner Dennis som altmuligmann på Garage og som hele Bergens rockebestefar, men uten å ha hørt om Elektrisk Regn. Det måtte jeg gjøre noe med.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Steinbyen»?

Jeg har vært utrolig fascinert av det albumet helt siden det ble gjenutgitt på CD i 1994. Det låt kaldt og tøft. Låtene handlet om alt fra junkien du treffer på gaten til diktatorer som gladelig ødelegger verden bare for å holde på egen makt. Dennis spytter ut tekstene. Du hører at han mener hvert eneste ord. Dette var ekte, nært og brutalt på en måte jeg ikke hadde hørt før, samtidig som de klarer å presentere det med humor. «Halstein Helskev» er en tragisk historie, men du sitter jo der og humrer samtidig.

Hvilken posisjon og ettermæle har gruppen og dette albumet idag?

Dette bruker jeg et eget kapittel på i boken. «Steinbyen» er en av de store klassikerne innen bergensrocken. Gjennom temaer som politivold, heroin og sniffing fanget de tidsånden, og de gjorde det på dialekt – ikke glattpolert finbergensk, men autentisk gatebergensk. I tillegg gjorde de nesten alt selv. Albumet var også starten på Apollon Records.

Hva gjør de gjenlevende bandmedlemmene idag?

Alle gutta er godt voksne karer. De fleste pusler litt med musikk fortsatt, om enn bare til husbruk. Ine Tømmerås jobber som psykolog på Haukeland universitetssykehus og var med da El Regn opptrådte i fjor vår. Dennis har flyttet ut av by’n og skriver fortsatt låter. Han har vært i studio med noen av dem, så der kan det komme noe nytt materiale.

Hvordan har din bakgrunn som journalist og musiker preget tilnærmingen til materialet?

Det viktigste var å gjøre god research og få satt opp en tidslinje og kildeliste tidlig i prosessen. Finne ut hvem som hadde noe å bidra med og fortjente en plass i boken. Jeg hadde også som mål å få snakke med tidligere medlemmer, som både var med på å forme bandet og utvikle låtene som senere kom på «Steinbyen». Noen av dem var ikke så lett å få tak i, men de lot seg overtale.

El Regn på Lille Ole Bull scene 2023. Her Dennis Reksten. Foto: Roy Hilmar Svendsen

Du har valgt å legge hovedvekt på Sven Johan «Dennis» Reksten.

Dennis er El Regn på samme måte som Mark Knopfler er Dire Straits. Han er udiskutabel frontfigur og lager alle låtene. Bakgrunnen hans har hatt veldig mye å si for tekstene. Så Dennis er en naturlig hovedperson i boken. Når det er sagt, så var det et vesentlig poeng for meg å få vist frem de andre medlemmene som har vært viktige for bandet, blant andre trommis Tom Kogstad og tidligere gitarist Erling Lund. El Regn har en litt pussig historie, hvor de i en periode var like kjent lokalt for sine elektronikk-kunnskaper og sitt voldsomme PA-anlegg, hvor keyboardist Harald Pallesen var helt sentral. Men uten Dennis, ikke noe El Regn. Sånn er det bare.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

At ting tar tid, spesielt når en skriver bok utenom jobb, band og familieliv. I tillegg må ting kryssjekkes. Boken handler om ting som skjedde for godt over 40 år siden, og da må en være så sikker som mulig på at det som fortelles er riktig. Bergens Tidenes arkiv og Nasjonalbibliotekets avisarkiv har vært helt uvurderlige i det arbeidet.

Har du hatt noen veileder eller rollemodeller som har vært viktige for din egen skriving eller denne boken. I så fall hvem og hva har du lært av de?

Min gode kollega Bård Ose har noen knallgode bøker på samvittigheten. Jeg har satt stor pris på å kunne be om råd og kaste litt ball med ham underveis. Men ellers har jeg valgt å stole på egne vurderinger.

Hva er en god musikkbiografi?

Den skal opplyse og underholde. Fenge nok til at de uten et nært forhold til artisten syns det er gøy å lese, samtidig som blodfansen også skal ha utbytte av innholdet. I tillegg syns jeg at forfatteren skal ta minst mulig plass.

Hvilket forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg syns hele NAK-prosjektet er en fantastisk idé. Det fins så mye musikk som ikke er tilgjengelig digitalt, så det er en viktig jobb å få det bevart og ut på markedet igjen. Selv har jeg kjøpt alt av Drama, Creation og New Drama, pluss noen enkeltplater som Zimmerman, Halvdan Sivertsen og Harald Heide-Steen jr. Bokserien er jo skapt for en musikknerd som meg.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Jeg unngikk bevisst å lese andre bøker i serien før jeg gikk i gang med El Regn-boken, fordi jeg ikke ville la meg påvirke av de andre forfatternes måter å løse det på. Eneste unntaket er boken om Drama-albumet «Breaking Away», skrevet av min gamle kollega Bjarne Laastad. Den måtte jeg ha med meg. Så det blir nok litt NAK-bøker i sommer (intervjuet er gjort i mai, red.anm.). Jeg har litt å ta igjen. Per Bergersen står høyt på prioriteringslisten.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i denne serien og isåfall om hvilken plate?

Per nå ikke planer om ny NAK-bok. En bok jeg har lyst til å lese, er boken om Popiums debutalbum. Den platen elsker jeg, så håper noen tar den jobben. Jeg har en idé til et nytt bokprosjekt, som bare så vidt er luftet for artisten selv. Så ingenting konkret ennå. Men lysten til å skrive mer er absolutt til stede.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter og fem favorittmusikkbøker og si hva du har likt ved disse?

Favorittlåter:

1: «Telegraph Road» – Dire Straits.

Episk låt hvor Knopfler er inspirert av Hamsun. Og så den femminutters gitarsoloen, da!

2: «100.000 Years» – Kiss.

Ace Frehley på sitt beste og herlig absurd tekst. Best på «Kiss Alive».

3: «Break Away» – Euroboys.

Lyden av sommer, enkelt og greit.

4: «Stoppa ikke mæ» – MinTrio.

Fantastisk band fra Bodø som lager vill fest. Spilte faktisk i bryllupet mitt!

5: «Hell on Earth» – Iron Maiden.

Beste Maiden-låten på flere tiår! Elsker når «gamle» band leverer så vanvittig bra.

Favorittbøker:

1: «Dire Straits» av Michael Oldfield.

Så ærlig som det kan bli om dette bandet, blant annet om hvorfor David fikk sparken.

2: «Helselaust – historien om Salhus Vinskvetten» av Bård Ose.

Stappfull av anekdoter og røverhistorier, pluss nerdefakta om hver låt.

3: «Kiss and Sell – The Making of a Supergroup» av C. K. Lendt.

Alt om business-siden av Kiss, fra en som var med og styrte firmaet.

4: «Odyssey» av Julian Gill og TimMcPhate.

Den ultimate nerdeboken om Kiss’ utskjelte «Music from ‘The Elder’».

5: «Hank Thompson – My Side of Life» av Warren Kice.

Biografien om min fars favorittartist, som viser at countryartister er grisegutter de også.

Sjekk også:

Arild: «Jeg kommer fra en øy utenfor Bergen som heter Askøy. Da jeg begynte å interessere meg for musikk skaffet jeg meg en billig Vester gitar og tok timer hos en av gitaristene i Elektrisk Regn» (Neighboring Sounds: Catchy emo).

«I 1983 kom The Cheaters fra Birmingham/England til Os og Fjellheim, sammen med dem skulle de gigantisk svære og helt utrolig tøffe Elektrisk Regn med Dennis Reksten i spissen også spille. Det ble for øvrig mitt første med Dennis, siden den gang har det blitt mange møter og gode samtaler med Dennis» (Kjell Engelsen Moberg: Åpensindig, engasjert idealist med hjerte for punkrock del 1).

Elektrisk Regn eller Zimmerman (Fugl eller fisk med Trist Pike).

Sjekk også relatert saker nederst (inkludert de 3 sakene over).

Les mer om Norske albumklassikere:

Lydarkitekturen til Seigmen (Av: Even Smith Wergeland).

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt (Av: Jan Inge Reilstad).

Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata.

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).