Med Oslo Ess som brekkstang inn til norsk rock på norsk

– «Uleste bøker og utgåtte sko» var med å forme den musikalske horisonten min, lik Tom Waits’ «Closing Time». I tillegg er det en landstrykergreie over skiva, et stort frihetsbehov, forteller Jonas Aleksander Larsen, som er aktuell med bok om Oslo Ess-albumet «Uleste bøker og utgåtte sko» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jørn Veberg, Privat

Jonas Alexander Larsen formidler fortellingen om platen i hans hjerte fartsfylt og levende, og lar oss bli kjent med bandmedlemmene i daværende Oslo Ess gjennom direkte sitater. Samtidig kommer hans sterke personlige møte og lidenskap for plate, tekster og band godt frem. I intervjuet med Deichman musikk kan du også bli litt bedre kjent med forfatteren og illustratøren som har skrevet biografien.

Kan du først fortelle hvem du er i norsk kultur og musikkliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jeg er neppe et kjent navn for personene i gata, i hvert fall ikke innenfor musikk, men jeg skriver og tegner og er ellers veldig opptatt av kultur og musikk. Bibliografien min teller to tegneseriebøker jeg skrev og illustrerte; en ungdomsbok jeg har skrevet og gjort noen tegninger til og nå denne Norske albumklassikere-boka. Ellers har jeg gjort mye formidlingsjobber, tegnekurs, tegneshow og foredrag, i regi av Den kulturelle skolesekken, Vestfold fylkeskommune og andre. Har formidlet i alt fra små lokalskoler til et fengsel.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?

Som barn av 90-tallet vokste jeg opp med Kaptein Sabeltann, og drev foreldrene (og naboene) til vannvidd med hjemmesnekra Sabeltann-konserter … Husker tekstene enda! Det var vel da jeg oppdaget at musikk kunne bety noe, men jeg vokste kapteinen av meg etter hvert. Da jeg gikk i sjette eller sjuende klasse ble hip hop den store greia for de fleste, og jeg var litt sånn at: Nei, alle andre liker det, da skal jeg finne på noe annet. Uten at jeg kan huske hvordan så snublet jeg over band som AC/DC og gammal rock, og falt pladask for det. Det ble både en interesse og en identitet: Sorte jeans, langt hår og ørering. Jeg tror kanskje det var den kombinerte fascinasjonen, at det ikke bare var noe jeg lytta til, det ble en del av meg. Eller jeg en del av det … På slutten av ungdomsskolen så jeg DumDum Boys spille «Enhjørning» live hos Skavlan, og tenkte: Jøss, det går an å lage rock på norsk? Så dykka jeg ned i deres diskografi, kom videre til The Clash, The Aller Værste! og mange flere. Det åpna seg en helt ny verden. På samme tid hørte jeg låta «Grapefruit Moon» av Tom Waits, og begynte å gråte. Teksten og melodien var så vakker. Det var første gang musikk hadde fått meg til å gråte, og jeg tror det var der jeg skjønte at musikk var sann kunst.

Har du selv sunget eller spilt i band noen gang? I så fall fortell om det òg hvorfor du ga deg?

Dessverre … Jeg er fryktelig umusikalsk. Jeg prøvde å lage noen demoer med egenskrevne tekster på videregående, men kom aldri videre med det. Jeg hørte at jeg ikke fikk til å synge bra, eller gjøre de tre berømte grepene om til noe kult. Dog, jeg fortsatte å skrive tekster og har hatt noen dikt på trykk her og der, blant annet i Tom Stalsbergs poesispalte i Dagbladet for mange år siden. Jeg har jo tenkt at jeg kanskje, en dag, skal prøve å skrive noe for noen som kan lage noe musikalsk ut av det!

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg har et veldig nært forhold til skiva og låtene, og jeg har vært fan av bandet siden 2011. Om det gjør meg spesielt egnet veit jeg ikke, men følte at jeg hadde en kul visjon for hvordan boka kunne gjøres. Og da gjaldt det å være raskest ute, før noen andre snappa muligheten, hehe … Jeg er takknemlig for at Falck gav meg sjansen, selv om jeg aldri hadde gjort slike prosjekter før.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner, og hva var det som gjorde deg opptatt av det?

Jeg oppdaget pønk gjennom Wannskrækk, som var forløperen til DumDumBoys. Husker ikke helt rekkefølgen, men mener at jeg deretter oppsøkte Sex Pistols og Ramones og pønk generelt. Av den grunn leita jeg meg fram til boka «Anarchy in Åmot» av Sturle Brustad, der man fulgte en gjeng som dannet en punkband, slik hovedpersonene danner et rockeband i Saabye Christensens «Beatles». Disse tingene gjorde meg klar over fanziner, som ble en egen interesse i seg selv, og selvfølgelig musikkmagasiner. Dette her må ha vært 2007-2008, og da hadde jo Internett fortsatt litt konkurranse fra trykte medier. Husker jeg bestilte magasiner gjennom nettsider, blant annet. Jeg bidro også sjøl til å skrive og tegne for ulike fanziner og magasiner, ikke så mye om musikk, men om mange forskjellige temaer.

Ellers var fanziner en metode som ble brukt til egne ungdomssynder, før jeg egentlig var klar over hva en fanzine egentlig var: Fjorten-femten år gammel gjorde jeg og noen tegneseriefrelste venner en blekke med egenproduserte striper. Vi var lei av å ikke bli utgitt (og skjønte — en gang — ikke hvorfor folk ikke hadde sett potensialet vårt), så nå skulle vi gjøre det sjøl. Så tenkte vi at de store forlagene så potensialet og plukket oss opp. Yeah, right … Jeg var redaktør og hadde aldri satt sammen et hefte før, så jeg satte sammen et førti siders tegneseriehefte i MICROSOFT WORD! Word! Det går jo ikke an … Men vi fikk det til, etter et par frustrerende netter i en eller annen skoleferie. Når jeg tenker tilbake på det, så var det egentlig skikkelig pønk: Vi ante ikke hva vi dreiv med, vi kunne ikke teknikken, men skulle allikevel gjøre det.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Tror jeg begynte å skrive bevisst i løpet av niende eller tiende klasse. Både små forsøk på låter og dikt, men også noveller. Jeg prøvde å skrive hardkokte detektivfortellinger ‘a la Dashell Hammett og Raymond Chandler, husker jeg. De kom aldri lenger enn skrivebordsskuffen … Tror ikke de ble fullført, en gang. Ellers prøvde jeg meg tidlig på postapokalyptiske settinger, og hadde kule karakterer og settinger. Det eneste jeg manglet var det berømte plotet … Jeg fikk liksom ikke til å breake koden på å nøste opp en fortelling i skrevet form, det stagnerte etter femten-tjue sider. Derfor tegnet jeg for det meste fram til 2021. Da var jeg straks tretti og hadde gjort to tegneseriebøker på til sammen over 200 siden, på nøyaktig ett år. Det førte til senekjedebetennelse og streng beskjed fra legen om å ikke tegne på en stund. Jeg liker jo å lage ting, så da tok jeg opp et par skriveideer jeg hadde gått svanger med noen år og skrev utkastet til den første ungdomsboka. Jeg regnet med at det kom til å stagnere som før, men den bare gikk videre, og brått hadde jeg et fullført utkast. Kanskje jeg hadde knekt koden under arbeidet med tegneseriene, med hvordan en lengre fortelling skal legges opp? Eller — grøss! — hadde jeg rett og slett bare blitt voksen? Anyways, siden har jeg skrevet mimium to timer hver dag! Jeg får masse ut av det, og gleder meg skikkelig hver gang jeg åpner Macen, skjenker i en kaffe og går løs på dagens første økt. Får jeg ikke skrevet, er det noe vesentlig som mangler den dagen.

Har du hatt noen veileder eller rollemodeller som har vært viktige for din skriving generelt og denne boken spesielt? I så fall hvem og hva har du lært av dem?

Ikke egentlig. Jeg er fan av veldig mye, og prøver derfor å ikke tenke for mye på en bestemt inspirasjon mens jeg skriver. Målet er å gjøre noe som er mest mitt eget. Men jeg tror Jack Kerouac kanskje er den forfatteren som har vært viktigst for meg: Han skrev så sinnsykt spontant. Altså, han planla nok det han skulle skrive, men prosaen hans er veldig direkte og river umiddelbart tak i deg. Skal på ingen måte sammenligne meg med ham, men jeg tror hans prosa har vært en mal jeg har prøvd å cathe litt, siden jeg leste «On the Road» i 2009-2010. Også for denne boka, da tanken var at alt skulle føles direkte og umiddelbart, som om leseren satt på bordet ved siden av Oslo Ess og meg, og overhørte samtalene. Ellers gjorde Patti Smiths «Just Kids» stort inntrykk, og lærte meg at sakprosa eller biografiske ting kan skrives litterært: Min fortelling om «Uleste bøker» er jo bare min, så hvorfor skal jeg skrive mine betraktninger på en nøytral sakprosa-aktig måte? Ellers skal dyktige redaktør Marius Lien ha mange takk!

Fortell om ditt eget forhold til norsk rock og rock på norsk?

Som nevnt skjedde det noe da jeg oppdaga DumDum Boys. Jeg gravde meg bakover i tid og historie, og fant andre band som gjorde låter bra på norsk: The Aller Værste!, Raga, Kjøtt, Jokke … Jeg måtte bli eldre for å sette ordentlig pris på deLillos, men etter å ha opplevd angst på kroppen, og så høre «Hjernen er alene» var jeg stor fan av dem, og! Ellers kommer det stadig mye kult med norske tekster: Jeg liker Razika, John Olav Nilsen, Kaizers og Honningbarna — for å nevne noen. Innenfor andre sjangre kommer vi jo ikke unna Karpe, Stein Torleif Bjella eller Ole Paus. Når det kommer til norske rockere som synger på engelsk: Er svak for Madrugada, Motorpsycho, Hedvig Mollestad Trio og Ulver. Men det er noe ekstra når en oppdager norsk rock på norsk, altså, jeg syns det. Ofte føler jeg at det er en annen nerve i tekstene, da, og jeg får en annen relasjon til låta enn om den skulle vært på engelsk.

Hva med amerikansk skaterock og punkpop?

Jeg prøvde meg så vidt på skateboard i ungdommen. Det gikk ikke så bra, hvis vi ikke regner med gode scores i «Tony Hawk’s Pro Skater» på PlayStation … På den tida hørte jeg bare hardrock, dog, og oppdaget egentlig ikke skaterock og punkpop før jeg hadde hørt «Uleste bøker» og forsto hvor Oslo Ess kom fra, altså musikalsk. Jeg har veldig sansen, og det er blant de sjangerne jeg lytter mest til i hverdagen. Jeg får liksom litt energi, føler jeg? Det er positivt og hardt på samme tid.

Hvorfor ville du skrive om Oslo Ess?

Jeg oppdaget Oslo Ess på en litt filmatisk måte, føler jeg sjøl: I 2010 så jeg tilfeldigvis de tre videoene hvor de spilte akustisk på et tak på Gamlebyen i Oslo (laget som promo for Øyafestivalen det året). Den uformelle stemninga i videoen og musikken fenget meg, men det var et travelt år og jeg rakk ikke å følge det opp. De forsvant fra radaren min. På Slottsfjell året etterpå så jeg dem tilfeldigvis på scenen der, uten å umiddelbart kjenne dem igjen. Det gikk noen øyeblikk, og så falt det på plass. Kan tydelig huske at jeg ordrett tenkte: «Det er gutta fra taket, jo!» Akkurat det øyeblikket har jeg hatt lyst til å skrive om siden, enten i form av en artikkel om bandet, eller i en fiksjonell setting med et fiksjonelt band. Tanken var bare at det kunne være en kul start, kanskje? Men det var først da jeg begynte å lure på å pitche «Uleste bøker». til Norske albumklassikere, at jeg endelig skrev den ned.

Hvilke posisjon har Oslo Ess i norsk musikk i dag?

Etter hard jobbing og intensiv turnering, så har de en velfortjent plass i det øvre sjiktet i dag. Nå sto de nylig på hovedscenen på Tons of Rock og eide publikum der, og folk trekkes ellers til alle konsertene deres over det ganske land. Tror de kommer til å nå langt, de unge, lovende der, altså. Blunke-smilefjes.

Hvorfor akkurat «Uleste bøker og utgåtte sko»?

Det var den skiva de hadde gitt ut da jeg oppdaget dem. Den betyr mye for meg, både i form av at jeg syns det er en skikkelig kul rockeskive! Men også fordi den gjorde meg klar over inspirasjonene til bandet: Rancid, Millencollin, ska og så videre, i tillegg til Springsteen og sånt, som jeg kjente til. Jeg hadde kanskje sneia så vidt borti dette før, men det var etter «Uleste bøker» at det ble noe jeg oppsøkte ordentlig. Og jeg likte det! «Uleste bøker» var med å forme den musikalske horisonten min, lik Tom Waits’ debutalbum «Closing Time», som jeg nevnte over her. I tillegg er det en landstryker-greie over skiva, et stort frihetsbehov. Jeg syns stemninga er god, og historiene låtene forteller er interessante. Jeg ønsket å dykke ned i dette universet, og å få informasjonen fra de som laget musikken. Pluss at jeg hadde inntrykk av Oslo Ess som kule folk, og gode historiefortellere.

Hva lærte du selv av arbeidet med denne boken?

At jeg ikke var helt talentløs når det kom til å skrive om musikk, kanskje? Og at det går an å skrive om noe som er virkelig på en litterær måte: Jeg prøvde å få boka til å fremstå som en fortelling, ikke bare en oppramsing av det Oslo Ess fortalte meg. Og så lærte jeg at de var bedre historiefortellere enn jeg trodde, og enda kulere å henge med.

Hva er den viktigste forskjellen mellom det å skrive ungdomsbok og en musikkbiografi?

Hm … At jeg ikke kan tilpasse dialogen eller historiene mine egne evner, haha. Hvis jeg finner opp en karakter, eller en situasjon, som jeg ikke får til å skrive ordentlig rundt, så kan jeg bare endre det i en ungdomsbok. I en musikkbok, der jeg har snakka med høyst reelle folk, må jeg jo bruke det de sier og det de har fortalt. Skal ikke kjøre helt ut i gonzo-journalistikk-territorie, liksom. Kort fortalt: Det å lytte tror jeg er den viktigste forskjellen. Å lytte, å tillegge meg kunnskap og så presentere det —.og historiene — på den beste måten. I ungdomsbøker handler det om å fenge leserne med den best mulige historien.

Hvilken nytte har du hatt av bakgrunnen som kulturformidler og forfatter i arbeidet med denne boken og hvordan har det preget tilnærmingen?

Som kulturformidler har man en gitt tid og en timeplan å forholde seg til, det er ikke umulig at det har gjort meg bedre på å være effektiv. Usikker på om jeg kommer på noe mer, egentlig. Men jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet denne boka hvis ikke jeg hadde to år med daglig skriving i bagasjen. Så forfatterskapet ellers har helt klart gitt meg troa på at det kunne gå.

Du lar bandmedlemmene selv fortelle historien i stor grad i form av direkte sitater. Hva er bakgrunnen for det valget?

Da jeg pitchet boka til Falck Forlag hadde jeg en vag idé om å skrive en direkte bok, en bok som føltes umiddelbar, med bandets betraktninger i førersetet. Litt som en podkast i skrevet form, der jeg vekslet på deres utsagn og en generell fortellerstemme. Men jeg ante jo ingenting da, om hvor mye jeg ville få fra Oslo Ess eller hva de ville fortelle. Under vår første samtale for boka, stilte jeg dette spørsmålet innledningsvis: «Ser dere på dere sjøl som et punkband?» Da snakka de en halvtimes tid, før konklusjonen ble: «Vi føler egentlig ikke at vi er et pønband, nei.» Da skjønte jeg at gutta ikke bare satt på historier, men også fenomenale formidlingsevner og masse interessante tanker som utfylte spørsmålet mitt til tusen. Å skrive boka på en annen måte ville blitt feil, slik jeg så det. Det var deres album det handla om, historiene bak dette albumet, så det måtte bli sånn. Det skal også nevnes at jeg ikke har transkribert noe ved hjalp av programmer: Alt er tastet inn på tastaturet mitt. Sånn kunne jeg koble alt til egne minner, og skrive det slik at sitatene underbygget stemninga og tonen i det som ble fortalt. Akkurat der er vi smartere enn maskinene! Foreløpig …

Hvordan er ditt forhold til Norske Albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg elsker å lese om kreative mennesker og prosjekter, så Norske albumklassikere-serien er midt i blinken for meg: Enten det var dokumentarer, forfatternes egne tolkninger eller rene intervjubøker. Jeg er også veldig glad for at norske skiver blir tilgjengelig for oss som var for unge (eller ignorante) da det opprinnelig ble sluppet.

Har du lest noen av de andre bøkene? Isåfall hva har du fått ut av det?

Jo, jeg har lest noen, men ikke så mange jeg skulle ønske, dessverre. Jobber med saken, da! Den siste jeg leste var «Per Bergersen: PB» av Arvik Skancke-Knutsen, som er en velskrevet og svært interessant studie av en musiker som var helt ukjent for meg. Det er en av de bra tingene med denne serien, både bøkene og skivene, at man kan oppdage noe nytt. Enten fordi man tilfeldigvis snubler over boka, eller har likt andre ting forfatteren har gjort. Det jeg fikk ut av å lese andre titler, er at jeg forsto at tilnærmingen må ha vært ganske fri. At den enkelte forfatter har fått angripe prosjektet slik hen selv ønsket. Det var nok en direkte grunn til at jeg turte å pitche visjonen min om en Oslo Ess-bok.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i denne serien og i så fall om hvilket album?

Akkurat nå er jeg i sluttfasen med et nytt ungdomsbok-manus. Det blir forhåpentligvis en serie i grøssersjangeren. «Nattyngel» er tenkt tittel på den første, og jeg skal sende den inn over sommeren (intervjuet er gjort i sommer, red.anm.). Ellers kunne jeg godt tenke meg å skrive enda en bok i NA-serien, det var veldig givende og lærerikt. Jeg skal snakke med forlaget til høsten, og høre om noe av det kunne være interessant. Jeg kan fint skrive en NA-bok og en ungdomsbok parallelt: Oppdaget under arbeidet med «Uleste bøker» at jeg har selvdisiplin nok til å sette skrivinga i system. Bestemmer jeg meg for fire timer om dagen, så skriver jeg fire timer om dagen. Om så det betyr at jeg må to timer tidligere opp.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter, fem låter med Oslo Ess og fem musikkbøker og si litt om disse?

Fem låter:

Grapefruit Moon (Tom Waits)

Bare en jævlig vakker låt.

Sympathy for the Devil (The Rolling Stones)

Finnes det et kulere stykke musikk? Teksten, stemninga, alle de rare lydene … Bluesgitarsoloen!

So Fast, So Numb (R.E.M.)

Plugga elgitar-R.E.M., men med de senere, mer novelleaktige tekstene. Okei, de var kulest på 80-tallet, men de gjorde mye bra på 90-tallet, også. Change my mind!

April Fool (Patti Smith)

Gjør meg glad, gir energi. Patti synger utrolig fint på den.

Tusen etasjer høi (DumDum Boys)

Få låter fanger det forvirrende urbane så effektivt. Den liksom-monotone synthen, alle de forskjellige små lydene og storby-slidegitaren til Kjartan K. Denne kunne sikkert kledd å backe flere av Sigbjørn Obstfelders storbyangst-dikt.

 

Fem Oslo Ess-låter:

Helt fram til nå

Fantastisk stemning og tekst. Det er mørkt, men lekent og veldig rockepoetisk!

Där jag står

Tøft når gitarist Peter Larsson synger på svensk, det blir Oslo Ess, men med en ganske annerledes identitet. Veit ikke om det gir mening? Fin tekst, også!

Kjøtt og blod

Essensen av «Uleste bøker», og også låta skiva henter navnet fra. Den har liksom to liv, både studioversjonen på albumet og en nydelig, akustisk versjon som går i et mye roligere tempo.

Prinsessa på alerten

Bassist Knut-Oscar Nymo synger, på norsk, men det gir også en annen identitet til låta. Han har en mer subtil stemme enn Åsmund, og det blir en annen, kul karakter — men igjen, det låter Oslo Ess.

Akilles

Mid-tempo rocker som slentrer avgårde, før den når et heftig klimaks. Stemningsfullt med akustisk gitar og Åsmund Lande viser varierte muskler som vokalist.

 

Fem bøker:

The Beatles Anthology

 

Just Kids (Patti Smith)

 

Lonely Boy (Steve Jones)

 

En Vill En (Sindre Kartveit)

 

Per Bergersen: B.P. (Arvid Skancke-Knutsen)

 

 

 

Sjekk relaterte saker nederst.

 

Sjekk også:

Årets konsertopplevelse: Oslo Ess på Tysnessåto (et sted på Vestlandet). Jeg er egentlig ikke noe særlig fan av bandet, men dette var rett og slett en fantastisk opplevelse. Et band fra Oslos dypeste rockekjeller på et fjell 752 meter over havet, med 500 glade publikummere, var som vokalist Åsmund Lande sa: «Noe av det koseligste jeg noen gang har vært med på». (Deichman: Årets album 2014, Stian Bjørnsons Hope).

 

Flere av Oslo Ess-medlemmmenene har linker til andre band (The Upstrokes, The Needs, Gluecifer, Göttemia, . Saker med disse kan du lese her (bare scroll ned). The Upstrokes er også tatt med under relaterte saker nederst.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Regn, nynazist-nabo og elektrisitet i bokform (Av: Roy Hilmar Svendsen).

Lydarkitekturen til Seigmen (Av: Even Smith Wergeland).

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt (Av: Jan Inge Reilstad).

Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata.

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne

Sjekk her .

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman