Av: Victor Josefsen Intervjuer 1. november 2024

Peder Kjøs om Equinox som norsk thrash metal-standardbærer

– Nå for tiden hører jeg knapt på metal, men thrash metal var et tidstypisk uttrykk og noe jeg assosierte meg veldig med, det var både stygt og pent, rått og tidvis harmonisk, samtidig komplekst og enkelt, avansert og primitivt, sier Peder Kjøs, som har skrevet om Equinox sitt album «Auf Wiedersehen» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Håkon Jørgensen/Podimo

Interessante samtaler og nøkterne tilbakeblikk til sentrum av 1980- og tidlig 1990-tallet berettet av aktørene Equinox selv til forfatteren Peder Kjøs som har god lokal kunnskap og erfaring og interesse for genren. Dette er artig lesning og nostalgi for oss som var der den gang da, men kan samtidig gi perspektiv og inspirasjon til yngre lesere. Equinox er definitivt verdt en lytt, og det er spennende å bli tatt tilbake til tidsånden flere tiår tilbake i tid.

Her forteller Peder Kjøs hva som fikk ham til å skrive boken og om egne erfaringer med internasjonal metal og den med utspring i Østfold.

Peder Kjøs. Foto: Håkon Jørgensen

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk- og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Min plass i norsk musikkliv er veldig beskjeden: Jeg spilte gitar i thrash metal-bandet Witchhammer fra grunnleggelsen i 1986 til 1989. Jeg var med på innspillingen av LP’en «1487», men begynte å studere i Oslo og droppet ut like før bandet dro på turné med Artch.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?

Det første bandet jeg digget var Kiss, som så mange gutter på min alder (født 1967). «Destroyer» var det første albumet jeg kjøpte. Alt ved Kiss var kult; jeg var lettkjøpt og likte de tøffe, men relativt enkle låtene og ikke minst hele imaget, coverne og alt sammen. Etter Kiss ble det Sex Pistols, litt tilfeldig, men det var nok mye av det samme, det tøffe, liksom «farlige» uttrykket som egentlig ikke var særlig knyttet til min virkelighet. Sånn sett var det et omslag da jeg snublet over The Aller Værste!. «Disniland i de tusen hjem» var en stor favoritt.

Fortell om egen musikkarriere med Witchhammer, Louder, Anesthesia osv.

«Karriere» er å ta i… Loader var det første ordentlige bandet jeg spilte i, til Finn Christian Gjerlaugsen og jeg sluttet der og slo oss sammen med de øvrige tre som da til sammen ble Witchhammer. Så flyttet jeg altså til Oslo, og fikk en telefon fra Anesthesia og spilte sammen med dem en periode. Men jeg var på ingen måte god nok på gitar til å henge med der, og dessuten ble jeg far og var student. Så spilte jeg ingenting før det akustiske bluegrasspunk / deathpolka-bandet Salongörkesteret ble dannet i 2008. Der spiller jeg kontrabass. Målet var å spille for fest og moro, og det har vi gjort siden.

Så du har ikke overlatt musikken helt til din sønn og Trist Pike?

Salongörkesteret holder på, men Eirik og hans Trist Pike og det veldig snodige progpunk-eller-hva-det-er bandet Arnfinn Nesset er mer aktive.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Det er sikkert andre som kunne fortalt den bedre, men min posisjon er at jeg var i miljøet på den tiden, om enn i ytterkanten, sett fra Equinox-siden. Jeg har en nostalgi for denne tiden og dette miljøet, samtidig som jeg ikke har noen agenda, ingenting å forklare eller forsvare, ingenting utestående med noen. Jeg har respekt og interesse for de som var involvert og for tidsånden.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva var det som gjorde deg opptatt av disse?

Jeg var aldri noen stor fanzine-leser eller tapetrader. Den musikklitteraturen jeg «leste» var mye det tyske Bravo – men jeg var ikke særlig god i tysk. Noe seinere ble det Metal Hammer. Akkurat som med Kiss var jeg mest interessert i det lett tilgjengelige og kommersielle, jeg fordypet meg ikke i Kerrang! og fanziner og sånt.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Det har jeg alltid gjort, jeg var med i diverse skoleaviser og laget tegneserier helt fra jeg lærte å skrive. Slik fortsatte det opp gjennom hele studiet, også med noveller i Cupido og seinere i psykologspalter og etter hvert bøker. Å skrive er en måte å tenke på, en måte å ordne og leke med tanker, følelser, observasjoner, erfaringer og fantasier. Samtidig er det naturligvis kommunikativt; jeg liker å dele gjennom å skrive og lese, det gir en følelse av fellesskap.

Hva er thrash metal for deg?

Nå for tiden hører jeg knapt på metal, men thrash metal var et tidstypisk uttrykk og noe jeg assosierte meg veldig med, det var både stygt og pent, rått og tidvis harmonisk, samtidig komplekst og enkelt, avansert og primitivt… Thrash metal var mye mer interessant og givende enn tidens popmusikk, samtidig som den var enklere og på en måte mer ekskluderende enn f.eks. jazz og klassisk (som jeg fikk mer sans for mye seinere). Thrash metal ga en form for fellesskap mellom oss som likte det, samtidig som det nok også var et poeng at ganske mange andre syntes det var fælt. Den musikken ungdom liker skal jo være sånn – den skal inkludere de rette og ekskludere alle teitingene.

Hvilket forhold har du selv til de fire store: Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeath?

På den tiden, rundt 1986-1988, var det Metallica som var størst for meg, særlig «Ride the Lightning»-skiva, hårfint foran «Kill ‘Em All». Jeg likte «Master of Puppets» og «…And Justice for All» også, men begynte å ramle av allerede da. Noe av bruddet skyldtes nok Slayer og «Reign in Blood», som var mye tøffere og dessuten mer konsis, kortere låter, hardere uttrykk, styggere cover osv. Megadeth var også store for meg, men de lå liksom mer i haugen med diverse kule band, sammen med Manowar (!) og Mercyful Fate og etter hvert Sepultura. Anthrax lå også i den haugen. De var kule, de var morsomme, oppvarmingen for Metallica i Skedsmohallen var legendarisk. Men jeg hører altså knapt på noe av dette nå. Det eneste som har stått seg fra den tiden er vel «Reign in Blood» og enkeltlåter fra de andre. Altså, «Refuse / Resist» (Sepultura), «Evil» (Mercyful Fate), «Indians», «Madhouse», «Gung-Ho» og «Panic» (Anthrax) og selvfølgelig «Peace Sells… But who’s buying?», «Mary Jane», «Wake Up Dead» og «Holy Wars… The Punishment Due» (Megadeth) – dette er klassikere, nesten uansett hva slags musikk man liker ellers. Nesten.

Hvorfor Equinox?

Her slår nostalgien og den lille smulen lokalpatriotisme inn. De var fra Fredrikstad, jeg var fra Sarpsborg, Grim Stene gikk på samme videregående skole som meg, Greåker vgs, på samme tid. Equinox var et utrolig mye bedre band enn Witchhammer og viste at det gikk an å holde et skikkelig høyt nivå også i vårt nærområde – de store internasjonale bandene føltes så fjerne, så irrelevante å sammenligne seg med, men så var plutselig et band fra Fredrikstad helt på det nivået, det var litt sjokkerende og veldig inspirerende.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om akkurat «Auf Wiedersehen»?

«Auf Wiedersehen» kom som et sjokk i sin tid, husker jeg, den var så hinsides bra, særlig tittelsporet er jo helt udødelig, spør du meg. Samtidig ble den fort glemt, eller gjorde i hvert fall lite av seg som inspirasjon, for thrash metal gikk nedenom nokså nøyaktig i samme øyeblikk som «Auf…» kom ut, i 1989. Thrash hadde allerede begynt å gå i ring, det skjedde lite nytt, og så ble hele greia feid av banen av grønsjen. Så plata fikk aldri den oppmerksomheten og posisjonen den fortjente. Den startet ingen bølge av norsk thrash. Den markerer slutten på en periode som jo også var min ungdomstid.

Hvilke posisjon har Equinox og det albumet i dag?

I dag har nok Equinox mest en plass i mimringen til oss som var i den rette alderen og hadde den rette interessen da den kom, men det finnes jo alltid yngre folk som graver i platehaugene til fedrene sine og skjønner at dette er noe spesielt, for det er det virkelig, ikke bare «Auf…», selv om jeg nok tror at mange vil være enige i at den står i en særstilling i katalogen.

Equinox hadde altså lite innflytelse på norsk musikk?

Tja, jeg er usikker, den typen metal ble jo ikke så stor i Norge, det ble liksom Black Metal og Death Metal som tok over. Men for de tidlige bandene var det nok mange som fikk opp øynene for at det går an å legge seg i toppsjiktet selv om man starter i en utkant i Norge; det er ingen grunn til å ha noe mindreverdighetskompleks, og det er heller ingen unnskyldning at man bor usentralt.

Hvordan har din egen bakgrunn som psykolog og musiker preget tilnærmingen til denne boken?

Lite, vil jeg si. Musikkinteressen og tiden med Witchhammer er selvfølgelig inngangen til at jeg hadde lyst, men psykologifaget gjør seg ikke gjeldende her. Nysgjerrigheten min og respekten for og lysten til å forstå hva andre holder på med ligger under både yrkesvalget mitt og skrivingen, som en felles motor.

Du har valgt scrapbook-formatet og lange intervjuer med de involverte bandmedlemmene. Hva er bakgrunnen for det valget?

Når jeg leser rock-biografier synes jeg det er mye morsommere og mer interessant å høre hva aktørene selv tenkte og følte, hva de husker og hvordan de ordlegger seg, enn å lese en eller annen analyse utenfra; det skal i så fall være en veldig god analyse. Jeg hadde lyst til at de skulle komme til orde selv, og så holder jeg meg til å putte inn noen kommentarer og betraktninger på egne vegne som jeg håper folk synes er interessante.

Du lar også Equinox selv fortelle om de enkelte låtene og analyserer og kommenterer ikke selv.

Jeg lurte på å analysere tekstene selv, men så syntes jeg ikke det ble så interessant. Jeg kom ikke opp med så mye som jeg syntes det var noen vits i å bringe videre. Det var mye mer spennende å la bandet føre ordet også her.

Hva lærte du av dette arbeidet?

Det var fint å bli litt kjent med bandmedlemmene. Jeg fikk stor sans for det ganske nøkterne bildet de har av hvilken betydning de selv og musikken deres har hatt, og ikke minst likte jeg at de aldri faller ned i selvhenførte fantasier om «hva hvis…» og «…hvis bare…». Og de skylder heller ikke på andre, eller på hverandre, for at de ikke fikk et stort gjennombrudd. De er så nøkterne at det nesten var litt frustrerende noen ganger, men det er noe veldig bra med det.

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

Det kan gjøres på mange måter, men jeg foretrekker nok at de involverte selv kommer mye til orde, og så synes jeg det er teit med panegyriske genierklæringer. Jeg faller også av når forfatteren blir for opptatt av å posisjonere seg selv.

Hvilket forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg liker serien, jeg synes dette er et viktig dokumentasjonsprosjekt, det er en populærkulturell arv som blir tatt vare på.

Har du lest noen av de andre bøkene? Hva har du isåfall fått ut av de?

Bare den om «Materialtretthet», men «Maskiner i Nirvana» og «Fairy Tales» står på lista mi. «Materialtretthet» var god, om en veldig god skive.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i denne serien? I så fall om hvilket album?

Skulle jeg ha skrevet en til måtte det ha blitt noe helt annet, kanskje den legendariske boksen «Norske viser i 70-åra» eller noe sånt, men jeg har ingen planer i den retningen.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter og fem musikkbøker?

Helt generelt, tenker du? Tja:

Slayer: «Raining Blood»

Mastodon: «March of the Fire Ants»

Radka Toneff: «The Moon Is a Harsh Mistress»

Astrud Gilberto: «Fly Me to the Moon»

Miles Davis: «Concierto de Aranjuez: Adagio»

Raga Rockers: «Når knoklene blir til gelé»

Kiss: «Cold Gin»

Mississippi John Hurt: «Poor Boy, Long Ways from Home»

Ensemble LaCappella: «Shimmering Ave generosa»

Beth Gibbons: «Mysteries»

Bøker:

Lemmy & Janiss Garza: «White Line Fever»

Her er det tett mellom kjappe replikker, morsomme historier og galskap, samtidig som det skinner igjennom at mannen har et hjerte av gull.

The Dirt: «Confessions of the World’s Most Notorious Rock Band»

Klassikeren i sjangeren, enten man liker Motley Crüe eller ei. For en gjeng med duster de er.

Gene Simmons: «Kiss and Make-Up»

Ok, så praktisk talt alt jeg hadde hørt om hvor kynisk og superkommersiell og sexfiksert Gene var viser seg å være sant. Hvis han ikke juger, da, men det får man følelsen av at han ikke gjør.

Sverre Knudsen: «Sverre Knudsen, 1979»

Veldig fint tidsbilde fra da pønken kom til Norge og The Aller Værste! laget sin helt særegne variant. Alle er vakre, alle kan danse, alle kan spille i band, som det het på den tiden.

Jørn Stubberud: «Dødsarkiv – Mayhem 1984-1994»

Jeg var ikke Mayhem-fan på den tiden, men fikk mer tak på dem rundt 2004, da «Chimera» kom. Historiene og ikke minst bildene forteller historien om et av Norges aller viktigste band på en helt usentimental måte som kanskje litt ufrivillig vekker mye sympati med disse gutta.

Les mer om Norske albumklassikere:

Med Oslo Ess som brekkstang inn til norsk rock på norsk (Av: Jonas Aleksander LarsenI.

Regn, nynazist-nabo og elektrisitet i bokform (Av: Roy Hilmar Svendsen).

Lydarkitekturen til Seigmen (Av: Even Smith Wergeland).

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt (Av: Jan Inge Reilstad).

Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata.

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).