40 år med Backstreet Girls feiret med bok

– Som en stor og ihuga AC/DC- og Rolling Stones-fan, falt musikken til BSG enkelt i smak. Dette er folk som lever og ånder rock ‘n’ roll. Det er lett å se, det er lett å høre og det er lett å forstå når du snakker med dem. Veldig jordnære, imøtekommende og glade folk som alltid har et smil på lur, forteller Frank Surdal, som sammen med Erland Bekkelund er aktuell med boken Backstreet Girls 40 år – fansens dagbok på Absolutt Forlag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Frank Surdal (inkludert bilde øverst), Mona Ophaug Bekkelund, Ole Magnus Storberget, Tine Tirnes, Jørn Veberg, Tina Pammer

I boken Backstreet Girls 40 år – fansens dagbok kan du se Frank Surdals fine bilder fra Backstreet Girls-konserter fra turneen for albumet In Lust We Trust som fanger stemningen blant publikum og bandet, først og fremst på scenen og litt backstage.

I tillegg kan du lese tilhengernes og andre musikeres lidenskapelige fortellinger om møter og kjærlighet til bandet – og relativt grundige gjennomganger av diskografien og bandhistorien. Med andre ord et praktverk for dere som liker landets mest ikoniske boogierockere.

I samtale med Deichman musikk forteller de to forfatterne hvordan boken kom til og sin egen bakgrunn.

Kan dere først fortelle leserne som ikke kjenner dere fra før av, hvem og hva er og var Erland Bekkelund og Frank Surdal i norsk kulturliv?

Frank: For snart 3 år siden begynte jeg med konsertfoto og ble totalt hektet fra første stund. Og siden da har det blitt enormt mye live-fotografering, spesielt her i Sandnes/Stavanger-regionen. I tillegg har jeg selv spilt gitar i ulike band i over 20 år.

Erland: Jeg har bakgrunn som grafisk designer i Gyldendal Akademisk. Det ga meg et stort fortrinn når jeg bestemte meg for å starte Absolutt forlag. Jeg er også litt over gjennomsnittlig interessert i musikkhistorie. Så veien var ikke lang for meg å prøve å kombinere begge deler. I 2014 var jeg hovedforfatteren og designeren bak boka «Zappa I Norge». Den ble en bestselger på Tronsmos 10 på topp liste. Dette ga mersmak og året etter ga jeg ut boken om «Hamarfestivalen 1981 – mot rus» som også ble forfattet av meg. Den ble av Dagsavisen kåret til årets bok i sin sjanger. Kalvøyageneralen Paul Karlsen tok kontakt meg meg et par år etter det. Vi fikk med oss journalisten Leif Gjerstad og lagde boken om Kalvøyafestivalen. Deretter har det kommet bøker slag i slag. I forbindelse med Frank Zappas 80-års dag i 2020 samlet jeg Zappa-krefter fra hele Norden og lagde boka «Frank Zappa – The Nordic Stories». I 2022 kom boka om hvordan musikkbransjen prøvde å holde hodet over vannet under koronapandemien. Forfatter og musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsen og fotograf Per Ole Hagen tok kontakt med meg og sammen lagde vi boken «Da musikken stilnet». Den ble belønnet med musikkjournalistprisen. Absolutt forlag er ikke bare et musikkbokforlag, sjøl om det har kommet mange musikkbøker siden oppstarten. Det er også et selvpubliseringsforlag som betyr at forfattere som har lyst til å utgi en bok sjøl kan komme til meg og få boka utgitt. Dette kan det leses mer om på websidene til Absolutt forlag.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fascinerte?

Frank: Musikk har helt siden jeg ble født vært en stor del av livet og oppveksten min. De første 10 årene mine ble jeg for det meste eksponert for det foreldrene mine hørte på, og der gikk det stort sett i countrymusikk. Heldigvis hadde jeg noen eldre søskenbarn som introduserte meg for AC/DC da jeg var i 10-årsalderen. Da ble hele verden snudd på hodet. Jeg ble aldri den samme igjen etter dette, noe jeg er svært glad og takknemlig for i dag. Det er slike øyeblikk som på en måte definerer veien og livet videre uten at du forstår der og da hvor mye det vil forme deg som person. Det var en energi og råskap i rocken som var helt altoppslukende og som fortsatt, 32 år senere, er like stor – eller om ikke enda større.

Erland: Jeg oppdaget musikken i 11-12-årsalderen. Jeg har også eldre søsken. De kom hjem med Uriah Heep, Black Sabbath, Wisbone Ash, Redbone, Deep Purple og mye annet. Da drev jeg også å sparket fotball. Men så på slutten av 1976 så spurte min eldre bror meg om jeg hadde lyst til å bli med på Frank Zappa-konsert i Ekeberghallen 16. Januar 1977. Konserten gjorde uutslettelig inntrykk på meg, og jeg tok aldri på meg fotballskoene igjen. Fra da av var det musikk for alle penga. Oppdagelsen av Zappas musikk har vært inngangsporten til mange sjangre innen musikken. Det har gjort at jeg hele tiden har vært åpen for å høre ny musikk. Alt i fra tolv-tone musikk til til ren pop. Men favorittene har nok ligget i den progressive, eksperimentelle delen av spektret. Men jeg ble veldig glad i punken da den kom, og særlig bandene som kom i kjølvannet av den. Ramones, Sex Pistols, Public Image Ltd., Joy Division, Rip, Rig and Panic, A Certain Ratio, Wayne/Jane County and the Electric Chairs og Bauhaus, for å nevne noen. Men også norske band som The Aller Værste! og Lumbago. Det siste store, er nyoppdagelsen min av Backstreet Girls. Et band jeg bare har fulgt med på avstand siden Coming Down Hard-plata kom.

Når og hvordan begynte dere selv å spille og synge?

Frank: Pappa lærte meg å spille gitar da jeg var 6 år gammel og jeg begynte å spille i band i 13-14 årsalderen. Den gang fantes det ikke internett, så jeg lærte å spille rock ved å spille etter AC/DC CD-platene mine. «Press Play and play along».

Erland: Ønsket mitt var jo å kunne spille i band, helst slå an og bli kjent. Jeg spilte bass i flere band på 80- og 90-tallet, men som de aller fleste så var det vanskelig å komme seg ut av øvingslokalet. Jeg oppdaget rimelig raskt at skal du satse, så må du inn 100%, og det gjelder samtlige i et band. Det ble veldig vanskelig å få til, så det ble mer på hobbybasis med noen spillejobber her og der. Men jeg har fortsatt Ibanez Roadstar-bassen og en nydelig Hagstrøm 1974-modell Black Beauty-gitar. Pluss litt annet småtteri i både akustiske og el-gitarer.

Fortell mer om egen musikerkarriere.

Frank: Jeg er jo født og oppvokst i ei lita bygd som heter Hovsherad som ligger 1 mil nord for Moi – geografisk plassert mellom Flekkefjord og Egersund, men fortsatt på riktig side av fylkesgrensen. Der var vi vel ca. 500 innbyggere og det var rimelig begrenset tilgang på fasiliteter og ressurser innenfor musikk, utenom skolekorps og allsang på bedehuset hver søndag. Men alle kjente alle, og i løpet av barneskolen var vi flere som etter hvert fattet stor interesse for rock. Og som ung tenåring og frem til jeg nådde 30+, var jeg veldig aktiv som gitarist i ulike band. Jeg har spilt mange konserter, vært i flere profesjonelle studioer og spilt inn flere fullengder-album. Den gang var det ikke slik som nå, at alle kan lage musikk hjemme og legge ut på nettet. Da øvde vi oss ihjel i mange mnd. i forkant av booket studiotid. Og du fikk virkelig føle på å måtte prestere når vi var i studio – for «kronene ruller» og alt var selvfinansiert! Jeg spiller fortsatt gitar den dag i dag, men ikke aktivt i noe band lenger. Det ønsker jeg ikke heller, da jeg har mer enn nok med konsertfoto som fritidssyssel.

Når begynte du Frank å fotografere og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Frank: Jeg kjøpte mitt aller første kamera og begynte å fotografere i 2019, men det var først da jeg ble invitert til å fotografere en lokal konsert i 2021, midt under pandemien, jeg fikk øynene opp for konsertfoto. Etter dette kuttet jeg ut å fotografere alt annet og det har siden da kun gått i konsertfoto. Jeg tror mye av årsaken til at det er nettopp dette jeg driver med nå, skyldes pga. min lange «karriere» selv som musiker, og at jeg har god kjennskap til den energien som utspiller seg på konserter. Så det å prøve å fange noen gode øyeblikk av både band og publikum gir en følelse av å kunne glede både band og publikum i ettertid. Og det å være i et lokale med kamera der du har null kontroll på verken lys, band, publikum, moshpits eller ølkasting setter deg i et spesielt modus. Og det er noe jeg bare har blitt mer og mer glad i.

Hva er din signatur som fotograf og hvordan kom du frem til den?

Frank: Jeg er usikker på om jeg har en spesiell signatur som fotograf, men arbeidsmetoden min er å fotografere gjennom hele konserten. Ikke kun de 3 første låtene hvor man som fotograf har lov å stå i photo pit, dvs. den avstanden mellom scenen og publikum barrikaden. Jeg beveger meg alltid mye rundt i konsertlokalet for å prøve å skape interessante vinkler, komposisjoner og interaksjoner mellom band og publikum. For det skjer overraskende mye på en rockekonsert…

Hva er et godt bilde ?

Frank: Definisjonen på et godt bilde vil nok variere litt alt etter hvem du spør, men for meg må det være en form for energi i bildet. At seeren kan visualisere, tenke eller føle noe når de ser et bilde, da er det et bra bilde.

Hvorfor akkurat Backstreet Girls?

Frank: BSG har jo en legendestatus i Norge som få andre har. Og når det kom på banen at det nærmet seg 40-års jubileum, måtte jeg bare ta kontakt og høre om det var mulig å få tillatelse til å bli med på deler av deres turné som fotograf der målet var å sette dette sammen til en bok. Og de har jo en utstråling og aura over seg som tar seg veldig godt ut på bilder.

Fortell om deres eget forhold til bandet, boogierock og hva som kjennetegner Backstreet Girls som mennesker og gruppe.

Erland: Jeg ble først oppmerksom på Backstreet Girls 17. mai 1985 på Café Nordraak i Oslo. Sammen med et par kamerater dro vi dit mye pga. Holy Toy som skulle spille samme dagen. Men før det var det et band som jeg la merke til, og som jeg husket godt i ettertid. Det var Backstreet Girls med sin energiske sceneopptreden og tilstedeværelse. Om jeg ikke husker helt feil så var vi og hørte på Jokke & Valertinerne på kvelden og utover natta på et annet sted – hmm, kunne det ha vært på Renegat? På 1980-tallet og hele 1990-tallet bodde jeg på Grünerløkka. Ofte kunne jeg se Backstreet-gutta komme gående nedover gjennom Birkelunden eller over Olaf Ryes plass. Alltid i syltrange jeans og alltid i svart. Det oste rock ‘n’ roll lange veier. Vi var på nikk, særlig når vi møttes med gitaren hengende på ryggen.

Frank: Jeg ble vel introdusert til BSG på slutten av 90- tidlig 2000-tallet. Og som en stor og ihuga AC/DC- og Rolling Stones-fan, falt musikken til BSG enkelt i smak. Dette er folk som lever og ånder rock ‘n’ roll. Det er lett å se, det er lett å høre og det er lett å forstå når du snakker med dem. Veldig jordnære, imøtekommende og glade folk som alltid har et smil på lur. Dette er et band du ved første øyekast ser hva de driver med.

Hvilken posisjon har bandet i norsk og internasjonalt musikkliv?

Erland: Med sin tilstedeværelse i musikken og den energiske boogierocken tilhører de toppsjiktet her til lands. Helt på topp i sin sjanger.

Frank: Uten å være for bastant eller påståelig i min uttalelse her, så virker det for meg at de er større enn de noen gang har vært. På de konsertene jeg har fotografert så snakker vi publikum fra helt ned i 15-16-årsalderen til folk som er godt opp i 60-årene, og det av begge kjønn… (uten å ta steget hen å diskutere hvor mange kjønn det finnes i dag…). Så rock ‘n’ roll blir fortsatt videreført til yngre generasjoner. Og det er en stor glede å se.

Hva er det som gjør at så mange fremdeles møter opp for å høre konserter med bandet og kjøper platene deres?

Erland: Under arbeidet med boken så oppdaget jeg på mange måter bandet på nytt. Jeg bestemte meg for å ta et dypdykk i katalogen deres. Jeg kan nå skryte på meg å ha hørt alt som er offisielt utgitt flere ganger og enkelte låter utallige ganger. På Nasjonalbiblioteket trålet jeg i fotsporene til gutta rundt omkring i landet. Det var skriverier i aviser i fra Avaldsnes til Elverum via Kristiansand og til Oslo. Jeg kom i kontakt med mange av de som er blodfans av gruppa. Dæven, bandet har jo spilt i hver liten krok i hele landet. De har jo holdt rundt 3000 konserter gjennom alle disse årene. De klarer det få band klarer – å hente inn fans i alle aldre. Det skjer ikke av seg sjøl. Men gjennom knallhard jobbing og dedikasjon til musikken. De viser en spilleglede og møter fansen på en slik måte at man bare blir glad i bandet.

Frank: Jeg tror mye skyldes for det første at bandet har en ekstremt trofast og dedikert fanskare, som stadig vokser. Og for det andre, dette er et band som lever ut det imaget de har formidlet nå i 40 år. Det er ekte vare, ikke noe kompromiss. Du vet hva du får og du får det du betaler for å se… pluss litt til.

Fortell om betydningen av image og livsstil.

Erland: Jeg har akkurat vært på et foredrag om Aunt Mary. Tidlig på 1970-tallet så var de oppvarmingsband for Jethro Tull i Danmark. De fleste husker vokalist Ian Anderson med fløyta, den utslitte frakken og som så ut som en figur fra Tolkiens Ringenes herre-bøker, dette var med på å underbygge musikken Tull spilte. Hvis ikke, så sjekk ut f.eks. Aqualong-plata. Gutta i Aunt Mary møtte Ian Anderson dagen etter en konsert og ble nærmest sjokkert. Der kom Anderson gående i dress og så helt streit ut. De ble skuffa og kunne ikke skjønne at det var samme fyren som var så mystisk og teatralsk. Alle som har sett Petter Baarli eller Bjørn Müller utenfor scenen er ikke i tvil om hva de holder på med. Livsstil handler om valgene man tar som påvirker helse, være seg sjøl og livskvalitet. Det gjelder egentlig i å finne ut hva som fungerer best for hver enkelt. For Backstreet Girls så er det hele pakka. De er rockestjerner hele døgnet. Det gjør at de hver dag kan møte fansen og levere varene hver kveld på konsertene slik som de gjør. De lever livsstilen. Og fansen elsker det.

Hva ga dere lyst til å lage denne boken og hva gjør dere egnet til oppgaven?

Erland: Det svarer nok Frank best på. Men da han tok kontakt med meg og fortalte om ideen han hadde, så ble jeg veldig interessert. Ikke overbevist, fordi jeg så for meg at Backstreet Girls ikke hadde så stor appell, i og med at de har holdt på så lenge de hadde og ennå ikke blitt a-ha. Musikkbøker selger heller ikke bra. Så uansett så ville det bli et risikoprosjekt. Men jeg visste at om noen fortjener en slik bok så er det akkurat Backstreet Girls. Så begynte ballen plutselig å rulle og jeg ble tatt fullstendig på senga. De hadde jo en kjempestor fanskare. En svær mengde dedikerte fans. Da vi gikk ut til fansen om å folkefinansiere boka og det ble gjort på noen uker, da var jeg solgt. Jeg ble rett og slett fan av fansen.

Frank: Det første jeg tenkte når jeg henvendte meg til bandet var at disse folkene fortjener å hedres litt ekstra. Så når jeg fikk beskjed om at det ikke var noen som hadde tenkt å gjøre noe av denne typen skala, måtte jeg bare gripe sjansen. Dette var for meg en mulighet av de sjeldne og den skulle jeg bare ha. Om jeg da var egnet, etter kun litt over ett år som konsertfotograf, til oppgaven kan diskuteres. Men jeg følte at her må noen ta ansvar. Så dersom ingen andre gjør det, så gjør jeg det. Pluss at det vil være en unik mulighet for meg å utvikle meg videre som fotograf.

Hvordan har dere samarbeidet?

Frank: Samarbeidet har fungert svært bra, selv om vi ennå ikke har møtt hverandre «face to face». Jeg bor jo litt sør for Sandnes i Rogaland og Erland holder til på andre siden av landet. Det har vært mange og flere timer lange telefonsamtaler, spesielt i sluttfasen. Men slik er det med store prosjekter. Det blir alltid veldig intenst mot slutten. Men når jeg fikk se resultatet i fysisk form ble jeg mildt sagt målløs. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så bra kvalitet. Og tilbakemeldingene fra fans som har kjøpt boken har vært overveldende positive.

Erland: Frank har jo sagt en del om det, men jeg kan legge til at i utgangspunktet skulle jeg være designer, og som forlagssjef i Absolutt forlag skulle jeg bare styre prosjektet inn for landing. Men jeg ble mer og mer ivrig. I takt med at jeg begynte å høre gjennom katalogen til Backstreet, så leste jeg igjennom alle tekstene fra alle som hadde sendt til Frank. Jeg hadde jo skrevet og designet noen bøker tidligere så jeg begynte å tenke – hva er det jeg har lyst til å se i en slik bok? Jo, et 40-års jubileum måtte også inneholde litt historie. Hva med plakater, billetter, bilder? Alt dette liker jeg å ha i sånne bøker. Jeg tenkte at boka måtte ha en skikkelig biografi og en så komplett diskografi som mulig. Heldigvis fikk jeg lov å bruke intervjuet Petter Baarli gjorde med journalisten Jan Dahle i forbindelse med bandets 20-års jubileum. Der forteller Petter bandets historie. Jeg luftet dette for Frank og han tente på ideen. Så derfor begynte jeg å samle inn historisk materiale fra fans fra hele landet. Og for en gjeng – det var ikke nei fra noen – alle ville bidra. Akkurat i den forbindelse må jeg takke spesielt Ulf Lyrån. Han kom litt sent inn i prosjektet, men mye av det gamle du finner i diskografien kommer i fra ham. Så del 1 og diskografi-delen er stort sett mitt verk. Men mellom der er det over 230 av Franks fantastiske bilder som virkelig viser bandet in-action.

Fortell om hverandres styrker og roller i det her.

Frank: Arbeidsfordelingen har vært klokkeklar, jeg har hatt ansvaret for foto og innhenting av historiene. Mens Erland har hatt ansvaret for design, utforming og diskografien. Ifølge Erland viste det seg at jeg hadde en annen egenskap som jeg ikke var klar over, nemlig korrekturlesning, haha. Og det er vel kanskje det vi har brukt mest tid på i alle disse tlf.-samtalene. Så samarbeidet vil jeg si har gått langt over all forventning.

Erland: Jeg er jo forlagsmann, og har det store fortrinnet at jeg kan hele prosessen i en bokutgivelse. Det eneste jeg ikke kan i kjeden fra manus til ferdig bok er selve trykkeprosessen. Den overlater jeg til trykkeriene. Men alt i fra idé, manusskriving, design og budsjett til salg og markedsføring. Jeg lager søknader og sender til der jeg kan søke om finansiering til prosjekter, styre web-butikken og være postmann. Jeg sørger også for at websidene til Absolutt forlag er oppdaterte og at de fungerer slik de skal. I sum gjør det at jeg kan være med i hvilket som helt prosjekt. Hva jeg faktisk kan bidra med i hvert prosjekt er avhengig av hva som ønskes av samarbeidspartnerne. Men musikkinteressen min gjør at jeg har en stor forkjærlighet for musikkbøker. Og når jeg får skikkelig tenning, slik jeg fikk med dette prosjektet så er det all-in. Tusen takk til Frank som tok kontakt med meg slik at jeg fikk være med på dette fantastisk spennende bokprosjektet.

Fortell om valget å gjøre dette til en fanbok og stemmene som dere har valgt ut til å fortelle historien.

Frank: Jeg grublet veldig lenge på hva jeg kunne gjøre for at denne boken skulle skille seg litt ut. Jeg hadde lite lyst til å hyre en skribent til å skrive historien om bandet, så plutselig kom jeg på «hva med å få fansen og kjente artister til å fortelle sine historier, opplevelser og minner om bandet»? Da dette ble formidlet på bandet sin offisielle facebook-side, så var responsen enorm. Det fosset inn med historier fra fans over hele landet. Så entusiasmen og bidragsviljen blant folk var formidabel. De vanskeligste historiene å få inn, de fra anerkjente band og artister, var kanskje den mest fortvilende delene i hele prosessen for min del. En ting er å oppnå kontakt med disse artistene, noe ganske annet er å overtale dem til å ta seg tid til å skrive en historie og oversende til meg i deres ellers så travle hverdag. Så her har jeg virkelig fått bruk for min 15 år lange karriere som selger. Så det tok altså over 1 år å innhente de historiene jeg ønsket, men jeg tenkte at verdien av disse historiene vil løfte innholdet til en helt ny høyde og samtidig gi boken en mye lengre levetid. Og det er vel kanskje noe av det jeg er mest stolt over i denne boken.

Erland: Frank sørget jo for å samle inn majoriteten av tekstene. Jeg kjenner Svein Solberg som produserte Mental Shakedown, så jeg spurte ham om han husket noe. Andre bidrag ble sendt direkte til meg. I alt ble det rundt 60 stemmer. Men vi kunne ikke ta med alt. Sammen tok vi den redaksjonelle avgjørelsen om hvilke historier som ble med. Det var viktig at vi fikk så mange stemmer i fra så mange miljøer som mulig med i boka. Enkelte av historiene måtte vi gå igjennom for å sjekke fakta. Men alt lar seg ikke seg ikke verifisere og særlig ikke når vi lar så mange stemmer fortelle sin historie om Backstreet Girls. Da kan det hende at noen andre har en annen oppfatning, eller husker historien annerledes. Uansett, jeg synes bidragene forteller mye om bandets posisjon gjennom 40 år.

Hvordan har dere valgt hvilke bilder som skulle være med?

Erland: Her har Frank hatt 99,9% kontroll. Det har vært noen historiske og private bilder jeg har tatt avgjørelsen på.

Frank: Ja, det har vært en særdeles brutal prosess. Normalt når jeg tar bilder av et band, si jeg eksempelvis tar 100 bilder, så er kanskje 10-15 av dem bra bilder. Mens med Backstreet er kanskje 90 av 100 bilder bra. Så det har vært fryktelig vanskelig å velge ut hvilke bilder som skal presenteres i boka. Men jeg mener selv at jeg har klart å velge ut de beste og viktigste bildene. Jeg har tatt mellom 4-5000 bilder av dem på denne turneen, så det har vært litt å velge i, kan du si.

Hvor involvert har Backstreet Girls selv og deres apparat vært i denne utgivelsen?

Erland: Her svarer Frank best for oss begge.

Frank: Bandet selv har ikke vært involvert i selve innholdet eller utformingen av denne boken. Og det var egentlig ett av kriteriene de stilte for at de skulle gå med på dette prosjektet. De ga meg de nødvendige adgangene og tilgangene som måtte til for at jeg skulle få tilstrekkelig nok dekning som fotograf, mens resten ble overlatt til meg. Men vi har vært så heldige å få publisere våres promoteringsvideoer og alle salgsinnlegg på deres offisielle facebook-side. Og det er klart at det har vært til veldig stor hjelp.

Erland, hvordan skiller denne boken seg fra andre som du har vært med på å gi ut?

Erland: Boka skiller seg egentlig ikke ut så mye i forhold til bøkene som jeg har utgitt. Jeg har tidligere skrevet og utgitt «Frank Zappa – The Nordic Stories». På mange måter er denne boka veldig lik. Også der inviterte vi fans til å skrive sine historier. I og med at vi gjorde det samme her så gir de to bøkene et unikt innblikk i hvor dedikerte fans er til musikken og artistene. Men også et innblikk i hvordan artistene behandler sine fans. Men det aller viktigste her er materialet jeg hadde å jobbe med i denne boken. Frank sine bilder gir et helt unikt og nært innblikk i bandets konserter. Sjøl om ikke noen av medlemmene i BSG uttaler seg direkte i boka til oss, så føler jeg at under research og jobbinga med boka har vi blitt veldig godt kjent med dem.

Hvilket forhold har dere til Cornelius Jakhellns bok om Boogie Till You Puke og filmene ‘Tilbake til Muothatal‘, og ‘En farligere variant’?

Erland: Jeg måtte jo lese boka som en del av researchen. Intervjuet med Petter var jo kjempebra og interessant lesing. ‘En farligere variant’ har jeg sett flere ganger. Både som research men også som «vanlig tilskuer». Også den filmen gir et veldig godt «behind the scenes»-innblikk på bandet. Jeg har tidligere utgitt bøkene «Da musikken stilnet» og «Da musikken våknet» med Arvid Scancke-Knusten og Per Ole Hagen som begge handler om tiden under- og etter pandemien og kjenner veldig godt igjen hva BSG slet med. Jeg tok med noen kommentarer BSG hadde gjort om livet under pandemien i boka. ‘Tilbake til Muothatal’ har jeg faktisk ikke sett – ennå. Bare noen småklipp på YouTube. Men jeg har hørt og lest mye om den så det er bare et tidsspørsmål før jeg skal.

Frank: Jeg har ikke lest boken, men jeg har sett de 2 filmene du nevner utallige ganger. Den siste filmen, ‘En farligere variant’, er fenomenalt bra.

Kan dere til slutt velge fem favorittplater hver og fem favorittlåter med Backstreet Girls og si hva dere liker ved disse?

Erland: Jeg sier som Olve «Abbath Eikemo» gjør i boken: «Dårlig humør?, AC/DC eller Boogie Till You Fuckin’ Puke». Men for meg så er det ikke bare det. Jeg er også ute etter låter som skiller seg litt ut, men som samtidig holder ekstrem høy kvalitet. Det være seg Bjørn Müllers finurlige ordspråk med tilhørende vokal eller Petter Baarlis gitarspill. Etter min mening så har bandet løftet seg betraktelig med den nye besetningen. Gaute Vaag er veldig stødig på bassen og med Jonas Kjærnsrød bak trommene så har de tatt bandet til nye høyder.

Erlands fem favorittplater:

Boogie Till You Puke

Den sterke andre skiva med låter som «Gypo» – som enkelt kunne vært inne blant mine topp 5 låter og «See and Be Seen» og «Hangover in Hamburg». I det hele tatt, den skiva satte Backstreet Girls på kartet og inn i rockehistorien for alltid.

Coming Down Hard

Jeg vil påstå at dette er den sterkeste skiva med den klassiske besetningen. Med brødrene Baarli, Bjørn Müller og Pål Kristensen. Skiva ble nominert til Spellemannprisen, men ble slått av DumDum Boys som fikk den for skiva Pstereo.

Hellway to High

Jeg vil si dette er en comeback-skive. Og en av de aller sterkeste skivene i BSG-katalogen. «Monster in My Cadillac» er jo bare en vanvittig bra låt. Skiva starter med «One for the Road» og fortsetter med «Loaded» som enkelt også kunne vært inne blant mine topp 5-låter. Need I Say More!

Boogie Till You Bleed

Måtte ta med denne. Skal du ha ei plate og du aldri har hørt hvordan Backstreet Girls låter, da er det denne. Skiva inneholder alle de klassiske låtene. Blant annet denne veldig gode Iggy Pop-coveren «Repo Man» og klassikerne som «Gimme Just a Second», «Rattlesnake Charlie» og «Awright, Awright, Awright»

Normal Is Dangerous

Plata som spillt inn i Polen og som ble produsert av Stamos Koliousis. Han hadde jo fra før produsert for en rekke norske rocke- og metalband. BSG fikk frie tøyler for 24-timers live-i-studio rock ‘n’ roll. Den inneholder 2 av mine favorittlåter, «Motorhellaway» og «Phenomenal». Plata ble også nominert til Spellemannprisen.

 

Erlands fem favorittlåter:

«Temple of Lust»

Fra det fantastiske tredjealbumet Coming Down Hard. En klassisk erketypisk BSG-låt som tar litt tid før den tar tak i deg.

«Why Don’t You Go Home»

Fra plata Just When You Thought Things Couldn’t Get Any Worse… Here’s the Backstreet Girls. En knallsterk blueslåt. Petter Baarli får vist at også han kan sin blues til fingerspissene.

«Rollin’ with the Stones»

Fy flate så bra. Denne låta går bare rett inn. Fra den utmerkede plata Don’t Mess With My Rock’n’roll. Terje Nilsen i Backstage Musikkformidling syntes låta var så bra at den fortjente en egen singel, jeg er ikke helt uenig i det. Han ga den ut som one-sided singel som kom på Backstage Records tidligere i år. Han fikk Petter Baarli til å tegne frontcoveret på singelen.

«Motorhellway»

Et driv som bare smeller rett inn i fleisen på meg. Vokalen og tekstmakeren Bjørn Müller slår til for fullt, og med slidegitarspill av Petter Baarli er det bare å lene seg bakover. Tror denne må bare høres. Her snakker vi volum på anlegget. Denne skal du kjenne i mellomgølvet. En av flere knallsterke låter i fra Normal is Dangerous-plata.

«Doomday Hell»

En av mine sterkeste låter fra AC/DC-katalogen er «Hells Bells». Åpninga på «Doomday Hell» er nok bandets svar på den låta – men så tar Backstreet-gutta noen vendinger og plutselig så er «Hells Bells» et langt stykke unna. En knallsterk låt fra den nyeste plata In Lust We Trust som er bandets album nummer 16. Den ble sluppet 8. september 2023. Plata ble spilt inn under koronopandemien med dagens besetning og Stamos Koliousis som produsent.

 

Frank: For meg så er BSG en ren energi/adrenalin-kilde. Det er rock som er lett fordøyelig, lett å like og egner seg svært bra som partymusikk og til å sprenge høyttalere med. Så mine valg av både låter og album skyldes at de formidler god energi, høy puls, herlige riff og godt humør.

Franks fem favorittplater:

Boogie Till You Puke

In Lust We Trust

Party on Elm Street

Hellway to High

Normal Is Dangerous

Franks fem favorittlåter:

«Tattoo Boy»

«Gypo»

«Too Cool for You»

«Rattlesnake Charlie»

«Hizbollah Rock’n’rollah»

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Sjekk også:

Backstreet Girls – In Lust We Trust (Deichman: Årets album 2023, Victor Josefsen, Knut Akselsen).

Backstreet Girls – «Normal Is Dangerous (Deichman: Årets album 2019, Victor Josefsen).

Backstreet Girls – Don’t Mess With My Rock ‘N’ Roll (Deichman: Årets album 2017, Victor Josefsen).

 

Fullt hus og stormende jubel i salen med Backstreet Girls og Classic Album Sundays Oslo på Deichman Bjørvika torsdag 9. mars 2023! En skikkelig festaften! 😎

Video: Ole Magnus Storberget

 

Backstreet Girls – «Rock’N’Roll X-Mess», «Merry Jingle» og «Christmas Boogie» (Musikalske julespor 2023, Knut Akselsen, Victor Josefsen).

 

Backstreet Girls – «Waste Side Story» (Ferske spor uke 48/2023).

Backstreet Girls – «Walkin Downtown» og «Hangover In Hamburg» og «Too Cool For You» (Ferske spor uke 11/2023).

Backstreet Girls – «Where Have All the Bad Boys Gone« (Ferske spor uke 13/2022).

Backstreet Girls – «Phenomenal» (Ferske spor uke 38/2019).

Backstreet Girls – «Where Have All the Bad Boys Gone» (Ferske spor uke 33/2019).

Venus Flycatchers – Scarred (Bjørn Müller bidrar på en låt på albumet). (Ferske spor uke 9/2021).

 

I 2019 var vi til stede når punk-pionerene The Hollywood Brats med Casino Steel i rekkene spilte sin første konsert siden 1974 på klubben Nells i London med Petter Baarli som gjest! Reunionkonserten viste at gamle fans ikke hadde glemt dem, tvert i mot, det var smekkfullt og Baarli var i storform. (The Hollywood Brats’ første konsert siden 1974 på Nells i London!).

Den tidligere bassisten i Backstreet Girls (Morten Mormone), vårt norske kroneksempel på pubrock og som kjent sterkt inspirert av AC/DC, turnerte i Tyskland med Rose Tattoo (Sydney) i år 2000. Alle på turnéen hadde en distinkt eim av tusj, kan han berette. (Aussie rock, kosmiske røverhistorier og anbefalinger).

EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (Artwork av Petter Baarli).

Online-konsert: Valentourettes fra stua i Gamlebyen.

 

‘Den låta («Fucked up at Felix») handler om den desidert kuleste kvelden, da vi varma opp for Backstreet Girls’. (Quarter Wolf først med livealbum fra Last Train).

Kvintetten starter rett på med forrykende kraft og deres mest kjente låter i form av signaturmelodien «Sonic Reducer» og «All This and More» (ofte covret av Backstreet Girls i gamle dager). (Konsertanmeldelse: Tøylesløse Dead Boys på første norgesbesøk etter 40 år).

‘Boogierock kan være fantastisk artig, som Backstreet Girls eller Status Quo på sitt beste. Det kan også være relativt kjedelig… som Status Quo på sitt verste. Å få til god boogierock er en kunst som alt annet’. (The Boogietraps – Østfolds nye garasjerock-fanebærere).

Boogie Till You Puke – Backstreet Girls (1 plate som har inspirert Haavard Gulbrandsen i Agvald).

 

Vi har gravd litt til i CD-arkivet vårt:

The Ratcats (Petter Baarli, Dan Thunderbird mfl.).

Backstreet Girls – Don’t Mess With My Rock’n’Roll.

Backstreet Girls – Don’t Fake It Too Long.

 

Se flere relaterte linker under plateanmeldelsen av «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Mer Backstreet Girls.

 

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman