Punk i Stavanger – fortsettelsen

Tekst: K Linnea Backe. Bilder: Privat og Vemund Ekle.

– Så hva med Bill Grundy?

– Raaaaaap!

Ja, rapet var med vilje altså. Det var jo også sånn Sex Pistols gjorde, satt på TV, med Bill Grundy, og rapte og sånn og han sa: «Gjør mer, gjør mer!» Ikke sant? «Vær enda villere». Jeg mener det er Television Personalities som har laget sangen Where’s Bill Grundy Now? Det tyder jo på at han falt i unåde hos BBC etter Sex Pistols-showet? Jeg vet ikke helt. Det var jo et sjokk for England da Sex Pistols var på TV for første gang og det ble jo sånn at folk kasta TVene ut av vinduet og sikkert noen som skøyt TV-apparatene også – det ble bare for mye.

– Den greia du nevnte om (19)77 hvor folk nettopp hadde begynt å la håret vokse… og så ble håret lilla og satt inn med lim og sto rett opp og…

– Det var nok litt mye; men ungdommen var jo sluppet løs etter hippietiden og Woodstock. Plutselig var ungdommen i gang på egenhånd – hvor de tidligere var styrt av de voksne. Du gikk jo i dress når du var fjorten. Du så liksom opp og fram til at du kunne gå i dress, sånne mennesker finnes jo ennå og noen ser jo voldsomt fram til å bli 40. Da er du blitt voksen og kan være det. Jeg synes det høres litt rart ut, og du ser hvordan vi er i dag; vi har stort sett ikke lyst til å bli voksne. Vi prøver å holde på ungdommen så lenge og være skapende og alt sånt, bare bruk Lisenskontrolløren som eksempel og se hvordan TV var i 1965, så ble det litt slik: «Nå sitter vi her i dressene våre og skal snakke om det Beatles, er Beatles et ekte kulturuttrykk? Ja, det er kultur og de synger på en spesiell måte…» I dag hopper jo programlederne rundt med blått hår uten at det er problematisk. Samfunnet har det blitt veldig løssluppent sammenliknet med hvordan det var i 1965. Og denne frigjøringen begynte jo i hippietiden.

– Men hvor kommer punken inn?

– Punken ble vel mest av alt skapt av Malcolm McLaren og Vivienne Westwood som starta butikken SEX på Kings Road? Det var de som fant på dette og ikke minst fant opp dette. McLaren hadde en visjon; å skape artister og regissere artister. Han fant folkene som ble til Sex Pistols og satte dem sammen i et band hvor trikset var at de som jobbet i plateselskapene ikke skulle få tilgang til musikken. Når de kom på konsertene for å høre, ble de bedt om å dra til helvete i døra. De fikk ikke komme inn. Det gjorde dem jo enda mer nysgjerrige på hva dette nye var og hva de ble holdt vekke fra. Dette må de jo få ta en del i! Og det var jo hele lureriet. Plateselskapene ville jo skrive kontrakt med dette nye bandet, men Sex Pistols oppførte seg jo så fælt at plateselskapene ville si opp kontrakten etter to dager. Det kostet enda mer penger, så kom det i avisene og da kom et nytt plateselskap og ville prøve, for disse begynte jo å bli kjent og neste plateselskap ble lurt på samme måten…

– Men – så dukket Virgin med Richard Branson opp. Branson ble rik nettopp pga. Sex Pistols. Han ville ikke sparke dem, men selge platene deres og han vokste på det de satte i gang. Sånn starta det – ikke som hippietingene som begynte litt mer av seg selv, som konsekvens av at folk begynte å bruke stoff og alle slags sånne ting og så begynte det å skli ut. Punken er mer konstruert. Av noen. Det fordi både Westwood og McLaren var del av moteindustrien og interessert i å skape nettopp en mote. Enhver musikkting og enhver klesting, er egentlig bare moter og trender. Det var en trend de satte i gang.

– De brukte det som konsept? For moteindustrien er «wearable art»?

– De tok jo dette enda ett hakk lenger, ikke bare «wearable art». De fortalte folk at sånn kan du bli individuell, ikke bare være en som går i en vanlig jakke, men du kan bli en punker, en som er noe… en som protesterer mot noe. Det er punk.

– Hvordan implementerte dette seg til Stavanger? Hvordan kom det krypende over til Vestlandet?

– For min del, så satt jeg hjemme på Hinna og leste VG. Plutselig ser jeg at det står Sex Pistols. Jeg hadde allerede kjøpt de første singelplatene mine; ting som Queen, Donna Summer-plater og Lucy in the Sky With Diamonds med Elton John og In for a Penny med Slade – to singelplater. Så var Geir, kompisen min, enormt opptatt av disco og Queen, A Night at the Opera og A Day at the Races. Det ble min liksom min inngang til skikkelig musikk, selv om Elton John er skikkelig nok, han. Slade også for så vidt, men Queen må vel sies å være litt mer ambisiøse – når det kommer til å lage musikk – selv om Elton John er en kjempelåtskriver, så…

– Elton John er mykere, litt mer i ørefallende liksom…

– Queen har en egen dimensjon som bare er «Queensk». De hviler mer på klassisk musikk på en måte.

– Så er det 1977; jeg kom inn på Fossen, plateforretningen i Stavanger, og der sto nyhetene alltid først i døra og lyste mot meg: Never Mind the Bollocks Here’s the Sex Pistols – på gul vinyl! Vi var i byen for å kjøpe plater. Det var sånn ungdommer kunne gjøre – en ungdomsaktivitet på en lørdag; å dra til byen for å kjøpe en plate. Da kjøpte jeg Sex Pistols-plata, den måtte jeg bare ha. Så var det i 1978, på ferie. Norsk Musikkforlag, de som lå på Karl Johan, der sto en Sham 69-plate. Jeg kjente igjen den andre plata deres, med avisutklipp, type utpressingsbrev, på coveret. Jeg kjente igjen punk-uttrykket, og uten å ha hørt om Sham 69 kjøpte jeg plata.

– Og da hørte jeg dette var nokså samme musikk som Sex Pistols, men litt mer poppete. Det var jo bra, mer lettsvelgelig etter brutale Sex Pistols. Med Sex Pistols som inngang, ble Sham 69 litt fengende egentlig. Og så begynte jeg på ungdomskolen den høsten og da var det en av de fra Forus, som hadde gått på skole der ute som sa: «Å han punkeren der», om en fyr som sto nedi der og røykte. Vi kom i kontakt på det. Han sa han hadde mange fanziner hjemme. Jeg visste ikke hva en fanzine var, men han kom med en bærepose med blader folk i Oslo hadde gitt ut, Trygve Mathiesen var ganske sentral, Harald Fossberg, og Carl Otto Platou som dessverre døde så altfor ung. Carl Otto, Harald og Trygve var sentrale i Oslo, og beklager til de som ikke ble nevnt nå. Det er mange, men Otto, han karen i skolegården, kom med fanziner. Jeg husker ikke alle titlene, men «Et spark i balla på de etablerte» var undertittel på en av dem.

– Lagde du fanziner?

– Jeg lagde en fanzine som het Fashion Parade. Alle var helt imot. De syntes navnet var dumt, men jeg syntes punken hadde utviklet seg til å bli en «fashion parade». Det var derfor bladet het det. Zinen hadde bilde utenpå av sovjetiske soldater i bar overkropp som sto «linet opp» i lange rekker. Jeg mente at sånn var punkerne.

– Men hva var det som gjorde at det var sånn?

– Det var blitt kommersialisert. Det starta som et kommersielt prosjekt med McLaren og Westwood, men det var ikke mange som så det, mente jeg. Det stemmer kanskje også, men jeg så jo at det gikk i mote, uniformering og at du måtte mene bestemte ting. Jeg husker Otto skrev på bussen at Vemund sier han er anakist, men han liker jo bandet Crises… Det gikk jo ikke an å like hvilken musikk som helst. Du måtte velge, så det var uniformering og ensretting – som i alle miljøer egentlig.

– Musikken var jo basen det sprang ut ifra. Det var sånn de hadde puslet dette sammen. Denne enkle musikken hvor du ikke egentlig trengte å kunne spille for å spille i vei og uttrykke deg. Du kunne slå på en tromme og skrike. Den første platen til Crass, Do They Owe Us a Living; var jo bare skarptromme og sang. Musikken var ikke forseggjort på noen som helst måte, begge satt egentlig og gjorde hver sin ting. Den handler om at det ikke var arbeid til alle i England den gangen. En av de store singlene til bandet Chelsea heter Right to Work.

– I musikken kunne man gjøre det enkelt og gjøre det sjøl. Her var sånne som David Bowie-inspiratorer. De som i overgangen mellom 68-77 bringer dette igjennom.

– Hvordan da?

– Det handler om å konstruere seg sjøl som artist. Det er hva punken tar fatt i; konstruer deg selv som punker. Bygg din egen identitet. Bowie gjør dette via å være en sånn ganske grov langhåra dresskledd fyr i Soho-miljøet rundt film og musikk, som gir ut noen plater som ikke gir altfor stort inntrykk – for så å konstruere en hel verden i Ziggy Stardust og videre i Diamond Dogs. Diamond Dogs var ikke en like stor suksess, men den var likevel med på å lage historie. Bowie skapte verdener rundt artisten med disse to, men tona seg så ned og skapte mest seg sjøl som artist i verden. Uansett hva Bowie hadde tenkt og villet, var han nok med på å gjøre at punken kunne bli til, i det at han gjorde dette på egenhånd og nærmest angrep plateselskapene på egenhånd med sin strategi. Like fullt er det en blanding av masse forskjellig som skjer, som gjør at det klaffer eller ikke klaffer og noe blir til.

– Men hvordan figurerer Stavanger midt oppe i alt dette her?

– Det er ikke særlig mye Stavanger kan skryte på seg. Det var jo Norges fattigste by og er kjent for å ta spesielt dårlig vare på ungdommen. Nå er det sikkert mye godt å si om Stavanger også, og da vi fikk alle oljepengene ble det innført en viss kultur. I Norge skal penger brukes på kultur for å holde litt liv i den, men det blir ikke nødvendigvis noe kultur ut av det. Alle arbeiderne fikk Grieg-CDer til jul og sånn. Uansett, så er Stavanger en by; jeg kjøpte plater, traff Otto, Jørn og fikk låne fanzinene. Det var tydelig at andre folk i byen ble utsatt for den samme eksponeringen, men ingen som tok det så mye ut som oss. Så får vi denne ideen med å henge opp en plakat i Stavanger med «Punkere, møt opp ved det gamle lokomotivet på Jernbanestasjonen klokka 12 lørdager». Der starta det. Vi treffer de tre voksne mennene, som nok ikke var så voksne som jeg trodde, selv om de føltes voksne der og da. Og så begynner det å komme i gang. Vi starter band og rockeklubben, aktivitetshuset og etter det drar jeg i møte med en av kultursjefene i Stavanger kommune. Han sa til meg at det nå er slutt. Jeg trodde kanskje at Stavanger er en by, men dette er Norges største småby, og det blir ikke noe aktivitetshus for ungdom her igjen. Nå har jo Stavanger vokst litt siden den gangen, men det viser litt om holdningen.

– Hadde Stavanger et særegent visuelt uttrykk når det kommer til punk?

– Jeg tror ikke det. Vi hentet det fra samme sted alle sammen. Norge var et nokså konformt og ensrettet land den gangen. Det var ikke noe annet utvalg for en Oslo-fyr enn en Stavanger-fyr. Du måtte bestille ting fra utlandet uansett, men etter hvert ble det nok sånn at folk som bor i store byer nok ble mer velkledd, slik at de kunne følge den opprinnelige stilen bedre enn f.eks. på bygda. Du fant nok noen flere folk med hanekam i Oslo, men det var fordi det var flere folk der. I Stavanger hadde vi en eller to med hanekam, men vi var 14 punkere. I Oslo var det 11-12 med hanekam og 120 punkere-typer. Så jeg tror ikke det var noen stor forskjell egentlig. I Bergen ble jeg stoppet av en fyr, som spurte om jeg kom fra landet. Jeg trodde jo at han mente fra Norge, så jeg svarte ja, men det han lurte på var om jeg kom fra Bømlo eller noe sånt, og hadde rota meg inn i byen. Det er mulig det var noen forskjeller som ikke ble oppdaget helt av oss som var punkere, men som ble sett av punkere fra Bergen – som så at denne fyren nok kom fra en litt mindre by. Eller rett og slett at han ikke hadde sett meg før? Vanskelig å si.

– Men bandet ditt, Propaganda?

– Ikke mye å fortelle, jeg skrev alle sangene, både tekst og melodi, og var dum nok til å ville sno meg unna å synge, men heller spille bass, litt mer tilbaketrukket liksom. Det ble uansett bare en konsert fordi gitaristen ikke fikk lov å være sammen med oss da foreldrene hans fant ut hvem vi var her på Hinna. De hadde noen venner som bodde rett nede i gata. De fikk høre at gitaristen vår, som var litt annerledes enn oss; han kom liksom litt saklig med gitarkassen, lukket pent opp, kunne spille gitar og kom da fra noen foreldre som ikke ville han skulle være med oss. Han fikk lov å  være med på den ene konserten, okkupasjonskvelden i Stavanger, men så måtte han slutte å spille med oss etter det. Etter det ble det litt sånn famling og føling, og ingen av oss kunne egentlig spille noe særlig. Jeg satt og famla litt på bass, men jeg vet ennå ikke hva en bassgang er for noe. Det sto jo ingenting om punk i bøkene den gangen. Den eneste som øvde var Audien med trommesettet sitt. Han ble en habil trommeslager, men nå er det lenge siden han har holdt på med trommer.

Bilde: Vemund Ekle