Av: Victor Josefsen Intervjuer 20. januar 2025

Arvid Skancke-Knutsens refleksjon om Per Bergersen-boken

– Som tekstforfatter er han veldig dyktig, og er med på å lage et norsk rockespråk som klinger veldig naturlig. Han er flink med rim, og kommer ofte opp med overraskende vendinger. Han er dessuten genuint morsom, selv om humoren er svart og nokså grovkornet, forteller musikkjournalist Arvid Skancke- Knutsen, som har skrevet bok om Per Bergersen sitt album «PB» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Privat (Inkl. øverste bilde), Abel Skancke Aarflot, Ungdommens Hus Røros

60-åringen Arvid Skancke- Knutsen fra Risør og Norske albumklassikere-bokserien opplever en sjelden salgssuksess med outsiderbok om kulthelten Per Bergersen fra Røros og stor interesse og engasjement fra store og små medier. Boken rører oss på flere plan. Den personlige tragedien og den fascinerende språkbegavede musikeren som vi var godt kjent med i forkant. Her får vi i tillegg innblikk i mennesket Per Betgersen, den biografiske bakgrunnen, hans personlige tanker og hvordan han ble oppfattet av omgivelsene. Forfatteren, som også er en rutinert quizmaker og tidligere musiker, gir her Deichmans lesere innblikk i antiheltens kvaliteter, detaljer og nøkkeltanker fra arbeidet med denne boken.

Arvid Skancke-Knutsen. Foto: Abel Skancke Aarflo

Fortell om ditt første møte med Per Bergersen og musikken hans.

– Per Bergersen fikk jo bare utgitt en låt mens han levde. Så det var vel «Duejakt» jeg hørte først. Den kom på en flexiplate som fulgte med Gateavisa i 1989, der Nemlig Hemlig og Fake:stammen også var med.

– Fake:stammen var en parodi på Ym:stammen, som jeg turnerte med sammen med mitt gamle band, White Lord Jesus. Og så hadde jeg jo selv siviltjeneste på Gateavisa, der jeg tok etter nylig avdøde Thomas Hylland Eriksen.

Traff du ham in person eller rakk du å se ham på konsert ?

– Det har jeg tenkt en del på under arbeidet med boken. Men jeg har vel konkludert med at jeg ikke gjorde det, selv om vi fint kunne ha møttes på bokkaféen eller spisestedet i Hjelmsgate, der Per vanket litt. Hjelmsgate 3 var et slags anarkistisk kråkeslott på vestkanten, som mange som falt litt utenfor samfunnet søkte til. Jeg skriver en del om det miljøet i boken.

Hvilke kvaliteter har Per Bergersen som tekstforfatter og låtskriver?

– Oi, det er mange! Som tekstforfatter er han veldig dyktig, og er med på å lage et norsk rockespråk som klinger veldig naturlig. Han er flink med rim, og kommer ofte opp med overraskende vendinger. Han er dessuten genuint morsom, selv om humoren er svart og nokså grovkornet. Jeg vil sette ham på linje med folk som Michael Krohn og Ole Paus, selv med en mye mindre produksjon.

– Bare ta disse linjene fra en av mine favorittlåter, «Tabloidmide barn»: Hvordan skulle vi kunne vite / hvem som er til skade for oss?/ Hvordan skulle vi kunne vite / når vi skal elske og når vi skal sloss?

– Sangen er et angrep på sensasjonspressen, de som stiller oss til rette, som oppretter og avretter / og ler når vi er trette? Tittelen er et ordspill på legemiddelet Thalidomid, som ble skrevet ut til gravide på 1950- og 1960-tallet. Det viste seg å føre til store skader på fosteret.

– Som låtskriver er han original og har en egen stemme. «Tabloidmide barn» er rett og slett en gnistrende rockelåt, full av snert og harme. Og han har flere sånne: «Sachsenhausen», «Brøsterud», «Knut». Flere av medmusikantene hans forteller i boken at riffene er mer avanserte enn de kanskje høres ut.

Per Bergersen. Foto: Ungdommens Hus Røros

Hvorfor lyktes han ikke med å nå ut med musikken i særlig grad mens han levde?

– Godt spørsmål! Han prøvde jo å få platekontrakt uten å lykkes med det. Men han fikk spille inn en låt for Ungdommens Radioavis på NRK, og var med på denne flexidiscen som fulgte med Gateavisa. Og han satte sammen tre bra band – Sachsenhausen Krematorium ved Skjeberg Folkehøyskole, Røde Hunder i Oslo og Per Bergersen Band hjemme på Røros. Han gjorde en hel del konserter også.

Hvorfor fikk han ikke mer hjelp med sin mentale helse og rusproblemene?

– Det er det flere i boken som spør seg om. Han mistet moren sin brått som 13-åring. Den eldre halvsøsteren mente at han stengte inne mye av sorgen. Han ble rykket opp med røttene flere ganger. Han fikk mye kjærlighet, men det klarte ikke å overskygge det som ble forsteinet inne i ham, sier hun.

– Samtidig er dette en annen tid. Fostermoren som tok seg av ham de første årene, sier det rett ut: – Det var ingen som tenkte på terapi den gangen – samme om moren eller faren din døde. Som litt eldre ungdom ble han satt til å sveise ved en vernet bedrift. Så kom han inn i et miljø med litt mye rusbruk, og fikk en del ublide møter med det lokale politiet.

Du skrev en plateanmeldelse i Puls i 1991 som blant annet fikk undertegnede til å bestille en av skivene fra Røros Fritidsklubb via postordre, men ellers var han lenge en lite omtalt størrelse i norske medier.

Hva skyldes det og når og hvordan kom den stigende interessen for denne kultklassikeren?

– Den omtalen er det faktisk en del som husker. Den starter jo sånn: – Per Bergersen kommer aldri til å lese denne anmeldelsen. Jeg var vel bortimot den eneste som skrev om utgivelsen den gangen, bortsett fra lokalavisen på Røros. Og jeg ga den en veldig begeistret omtale, som jeg står 100% inne for i dag også.

Faksimile Arbeidets Rett 1990.

Hvilken posisjon har Per Bergersen i norsk musikk i dag?

– Den er nok større enn noe gang. LP-platen ble jo etter hvert et veldig samleobjekt, som skiftet eiere for flere tusenlapper. Da vi gjeutga den på Norske albumklassikere, ble utgivelsen ferdig finansiert på noen timer. Det gikk enda raskere med den utvidede vinylutgaven. Begge deler ga vi ut i samarbeid med Ungdommens Hus på Røros og Pers gjenlevende slektninger. Også boken min ble folkefinansiert på rekordtid.

Hva er hans ettermæle som artist, hvem har han inspirert og hvordan har han påvirket samtidens artister?

– Han blir sett på som den kanskje største kultartisten her til lands. I boken intervjuer jeg også folk fra andre band, som har latt seg begeistre av musikken hans. Det er blant annet Knut Schreiner fra Turboneger og black metal-legenden Jørn Stubberud fra Mayhem. Egil Hegerberg er også fan, og spilte mye Per Bergersen-låter i starten av karrieren.

– Jeg vil dessuten trekke frem bandet Bakrus, som selv er fra Røros. De har vokst opp med spor etter Per Bergersen overalt, og kaller ham en inspirasjonskilde og en helt.

Arvid Skancke-Knutsen. Foto: Privat

Hva tror du grunnen er til at Per Bergersen-boken har blitt slik en suksess med flere opplag?

– Vi har akkurat trykket tredje opplag nå til jul (intervjuet ble gjort i fjor, red.anm.). Jeg har aldri opplevd en tilsvarende interesse. Vi fikk ni sider om boken i VG Helg, som er Norges største magasin. Og så ble jeg intervjuet av Thomas Seltzer på Trygdekontoret, der vi pratet i en hel time om outsider-kultur, åttitallet og Per Bergersen spesielt. Vi nådde nok også ut til mange mennesker gjennom Facebook-sidene til Norske albumklassikere på LP og CD.

Hva er det med historien om denne outsideren fra Røros som treffer så mange?

– Det har nok mye med den dramatiske fortellingen å gjøre. Han er jo en artist som stort sett blir oppdaget etter sin død. Samtidig tror jeg ikke drapet i seg selv ville vært nok til å holde interessen ved like over så mange år. Det er det kvaliteten i tekstene og musikken som har gjort. Jeg har ellers fått mye fine og rørende tilbakemeldinger fra leserne.

I hvor stor grad skrev han tekster med utgangspunkt i eget liv og tanker og hvor mye var fiksjon?

– Mange av tekstene hans tar nok utgangspunkt i egne opplevelser. Slik som den rørende «Hematt» – den eneste låten han skrev på dialekt. Og en låt som «Henning» handler jo om en reell politimann på Røros.

– Samtidig bør vi ikke tenke på tekstene som 100% selvbiografiske. Per Bergersen hadde en ganske røff humor, som han kanskje tok på seg som en litt tøff maske. Selv om flere av låtene hans avslører et indre mørke, hadde han nok også appetitt på livet.

Hva var de største utfordringene med å skrive denne boken?

– Det var jo at det ikke gikk an å spørre Per om noe – hva han tenkte eller følte på et gitt tidspunkt. Det finnes heller ikke et eneste intervju med ham. Løsningen ble å snakke med forskjellige folk som sto ham nær – bandkamerater, slektninger og nære venner.

Hva lærte du selv underveis?

– At veldig mange var veldig glade i Per. Og føler savn og sorg den dag i dag, mer enn 30 år senere. Både livet og dødsfallet hans har påvirket skjebnen til andre.

Dere har valgt å inkludere deler av hans dagbøker.

– Det var familien hans som tilbød oss å få bruke dagboken til Per, som han førte helt frem til fjorten dager før sin død. Det er jo en veldig tillitserklæing fra deres side – og gir et helt unikt innblikk i hans tankeverden. Han skriver om forelskelser, filosofi, musikk og diskuterer selvmord som en vei ut av smerten.

Hvor går grensen mellom det private og det personlige?

– Dagboknotatene er jo definitivt begge deler. Men de stiller absolutt ikke Per i noe dårlig lys – han fremstår som et intelligent, engasjert og tidvis grublende menneske. Jeg har ellers redigert nennsomt, og også valgt å anonymisere enkelte passasjer.

Du baserer fortellingen mye på samtaler med familie, venner og bandkolleger, samt dagbøkene. Fortell om det valgets fordeler og utfordringer.

– Vi kommer nok nærmere både mennesket og musikeren Per Bergersen enn før. Samtidig ville jeg ikke ha et for stort persongalleri. Fokuset skulle ligge på Per – som kunstner og rebell, person og outsider. Og så har jeg valgt å skrive en del om tiden han var en del av – om ungdomsopprør, konflikter med politiet, krigsfrykt og musikalske utviklingstrekk.

Men du har valgt å ikke inkludere eller å få til samtaler med mannen som er fengslet for drap. Fortell hvorfor det valget ble tatt og om uklarheten mellom drap og selvmord som ble presentert da han døde.

– Jeg ville skrive en musikkbok, ikke en true crime. Det står mye om de tragiske begivenhetene i boken, hentet fra både rettsdokumenter og samtidige aviser. Drapsmannen ble trodd på at en sterkt alkoholpåvirket Per Bergersen ba om å bli skutt.

Hva er tanken bak det å samle linernotsene til de 250 første CD-ene i en bok?

– Ah, ja! Det er jo den andre boken min dette året – en illustrert murstein på godt over 500 sider. 250 plater – Norske albumklassikere, volum 1 inneholder grundige omtaler av de første 250 platene i Norske albumklassikere på CD-serien. Rundt 100 av artiklene er blitt utvidet til boken, samtidig som vi rettet opp noen få feil og mangler.

I hvor stor grad speiler disse tekstene din personlige smak og ditt forhold til de aktuelle artistene og i hvor stor grad er det historisk gjenfortelling om hvordan verkene ble mottatt i samtid og artistenes historisk biografiske fakta?

– Jeg ville sette inn platene i en historisk kontekst, uten å la min egen smak få skinne for mye gjennom. Dette handler om norsk plate- og musikkhistorie, der det ville blitt rart å ri personlige kjepphester. Men jeg har jo samtidig påvirket utvalget litt gjennom å ha to egne serier i serien – norske kassettutgivelser og norske kultklassikere. Per Bergersen-platen kom jo nettopp ut i den siste kategorien.

Hvor representativ er dette plateutvalget for norsk musikkhistorie?

– Ganske bra, føler jeg. Det er stor spennvidde her, fra pop og visesang på 60-tallet til helt nye utgivelser med Sondre Lerche. Vi dekker en periode på over 60 år – og tilbyr både rock, metal, postpunk, jazz, poesiplater og humorskiver. Serien er et tverrsnitt av mye av det beste som kom ut her hjemme. Det er en del sentrale artister som ikke er representert, noe som rett og slett skyldes at de var tilgjengelige fra før. Men vi har med mange kjente utøvere også.

Hvilke andre bøker og leksikon vil du anbefale for de som vil gå enda mer i dybden eller få informasjon om de som ikke er representert her?

– Jeg tror vel boken min er litt unik, siden den også dokumenterer selve prosjektet som Christer Falck, John Richard Stenberg og jeg satte i gang med i januar 2021. Men jeg slår gjerne et slag for Bård Oses 100 beste rockeplater fra Bergen (2010) og Morgenbladet Topp 100 av Marius Lien og Christer Falck (2012). Og Norsk pop & rock leksikon var et stort og omfattende løft, da det opprinnelig kom for tyve år siden. Det finnes mye bra norsk musikklitteratur etter hvert.

Hvilket behov er det for denne typen dokumentasjon av norsk musikkhistorie ved siden av arbeidet til Popsenteret på Schous plass, Rockheim, Rock City, Nasjonalbiblioteket etc?

– Rock City Namsos lukket jo dørene alt i 2015, mens Popsenteret har hanglet en tund og stenger for godt til jul (intervjuet ble gjort i fjor, red.anm.). Det synes jeg er trist. Det tar årevis å bygge opp noe slikt som Popsenteret – og bare et vedtak for å fjerne det for alltid. Selv jobbet jeg der som musikkhistorisk konsulent i tre år.

– Nasjonalbiblioteket er selve motoren i all dokumentasjon, og har vært en veldig viktig partner for oss, sammen med platebutikker som Big Dipper og Platekompaniet. Rockheim i Trondheim holder jo på, men har blant annet sluttet å oppdatere oppslagsverket Rockipedia.

– Det er ganske utrolig hva Christer Falck har oppnådd med sin folkefinansieringsmodell. Det har blitt nærmere 600 CD-er og over 100 vinylplater, i tilegg til masse svære bokser, spesialutgaver, podcaster og uutgitte spor. I tillegg nærmer man seg 100 utgivelser både i Norske filmklassikere og Norske albumklassikere–bokserien.

Når kommer boken om de resterende utgivelsene?

– Jeg håper den dukker opp i år, sammen med et større prosjekt jeg har på gang. Men det blir opp til leserne, om de har lyst til å finansiere prosjektet. Det kan også være en ny biografi på vei.

Hva skjer nå videre med Norske albumklassikere når bidra.no legger ned (bidra.no ble avviklet og stengt 31. desember 2024, red.anm.) og det har vært lite støtte å hente fra statlig, kommunalt og regionalt hold til disse bok, CD og plateutgivelsene?

– Vi ønsker å stå på, og ser ut til å lande på en ny plattform hos Spleis.no. Vi vil veksle mellom Norske albumklassikere på CD og Norske filmklassikere, slik at det hele tiden er noe på gang. Christer hadde fortjent mye mer offentlig støtte for det enorme digitaliserings- og dokumentasjonsprosjektet dette er.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter med Per Bergersen, utenlandske outsider-artister og fem bøker om kultartister du har likt og si hva som har truffet deg ved disse?

– Jeg har lagd en liten liste med noen av mine Bergersen-favoritter på Spotify, som folk kanskje kan ha lyst til å sjekke ut?

Hva driver du ellers med om dagen?

– Jeg skriver regelmessig anmeldelser og artikler for Klassekampen, som heldigvis satser tungt på musikkstoff fremdeles. Det er ikke så mange aviser som gjør det. Og så har jeg en ukentlig spalte for Ballade.no, der jeg presenterer nye norske musikkvideoer. Jeg gjør også litt foredrag, offentlige intervjuer og slikt. Det er heldigvis ikke noe problem å fylle dagene.

Sjekk relaterte Arvid Skancke-Knutsen-saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
(Dessverre er bilder fra en av disse sakene forduftet på mystisk vis, men vi er på saken).

Sjekk også:

Per Bergersen – «Kyssing/Jeg skyter meg på julaften» og Bakrus – «Kyssing» (Musikalske julespor 2021).

Hva er tidenes defintive juleschäger?
– Ingen tvil, Per Bergersen – Jeg skyter meg på Julaften (JonDahl Tveter, fra Ampmandens Døtre splitter landets musikkjournalister).

Bakrus: Pønkrock fra hjerterota.

Les mer om Norske albumklassikere:

Peder Kjøs om Equinox som norsk thrash metal-standardbærer.

Med Oslo Ess som brekkstang inn til norsk rock på norsk (Av: Jonas Aleksander Larsen).

Regn, nynazist-nabo og elektrisitet i bokform (Av: Roy Hilmar Svendsen).

Lydarkitekturen til Seigmen (Av: Even Smith Wergeland).

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt (Av: Jan Inge Reilstad).

Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata.

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).