10 plater og 5 bøker som har inspirert The Essential Ether
Vi kåret Bergen-shoegazerne The Essential Ether sitt album Ten Indie Essentials til et av årets beste norske album i fjor. De har blitt en gjenganger på amerikanske radiostasjoner med sansen for slikt, og er dessuten jevnlig en velsmakende bit i P13 sin Stjernepose. Nylig er skokikkerne også B-lista på NRK P13 og spiller konsert på Revolver i Oslo 21. mars, så er du i nærheten, ta turen dit. Her forteller de hvilke plater og musikkbøker som har inspirert dem.
Av: Victor Josefsen / Foto: Eirik Ullebø Kopren
The Essential Ether består av musikere med erfaring fra blant annet Emily Lang, Syntax TerrOrkester (som har en stor fan her på Deichman), Dig Deeper (vi ga bl.a. deres siste album meget god omtale), Green Sky Accident (har gjestet Ferske spor) og fin-fine Sissy Wish.
Musikken til The Essential Ether kombinerer ofte støy og melodier, og passer godt for dem som liker indierock, shoegaze og dreampop, ikke minst fordi de unngår å bli sjanger-generiske, tvert imot, herlige ny giv syder ut av rillene.
Vi overlater ordet til The Essential Ether. Inpirerende lesning og lytting!
10 plater som har inspirert The Essential Ether
The Boo Radleys – Everything’s Alright Forever
Objektivt sett er sikkert Giant Steps bedre, men for meg er dette albumet perfekt. Det er ingen svake spor og ikke et kjedelig sekund. Albumet er nærmest en demonstrasjon av alt tøft som kan gjøres innenfor shoegaze, toppet med en teft for melodier som kanskje er medfødt på Merseyside. Mellom lette «Lazy Day» og svært støyende «Room at the Top» finner vi albumets absolutte mesterverk «Firesky». Alle bør eie to album og en EP-samling med The Boo Radleys. (Gunnar Thune, gitarist).
Selv de beste bommer av og til. Det er lov for Blur, Sonic Youth og The Beatles å feile av og til. Swervedriver har aldri gitt ut noe som ikke er veldig bra. Debutalbumet spilles tøft, konfronterende og vakkert på en og samme tid. Noen av låtene virker enkle helt til du forsøker å spille dem selv. Det blir aldri helt riktig, så da er det like greit å lage noe nytt, med «Rave Down» eller «Deep Seat» i bakhodet. Så fortsetter du med Mezcal Head, Ejector Seat Reservation og helt fram til årets EP, The World’s Fair. (Gunnar Thune, gitarist).
Explosions in the Sky – The Earth Is Not a Cold Dead Place
Man kan sikkert slenge alle post-rock-klisjeer i fleisen til Explosions in the Sky og seie at dei oppfyller dei fleste. Når det er sagt, det er ingen som gjer det like bra som denne gjengen. Det instrumentale Texas-bandet peiser jo på med sine quiet/loud-låter, med sakte oppbyggelige spindelvev av gitarer og ofte marsjerande trommeslag, som etterkvart hiv seg inn i storslåtte crescendoer der det siste klimaks blir det beste (og mest bråkete). (Arild Ness, gitarist).
Musikken er biledskapande, svevande og ofte ganske sentimental. Som på låta «Six Days at the Bottom of the Ocean», dei tvinner fram kjensla av å ligge urørleg og forlatt i live på havets botn i ein russisk ubåt (som mannskapet til Kursk sannsynligvis gjorde). Det er ikkje rart at bandet gjennom karriera står bak ein rekke filmsoundtrack. Live er dei også ein nytelse. Sist sommar hadde eg heldigvis gleden av kunne oppleve bandets konsert djupt inne i den Antwerpske (?) byskogen. Og når mørket skumra på, og myggen begynte å gjere sine innhugg, var det ingen plass eg heller ville være enn der. (Arild Ness, gitarist).
DIIV – Oshin
Debuten til DIIV og framleis deira beste utgivelse. Der det siste albumet blei litt vel masse sær kunstformidling, og låtane ikkje minst var kjedeligare, er det noko anna med Oshin. Ja, herregud for eit album det er! Eg elsker at lydbildet føles så «lavt», men samtidig så luftig. At vokalen ligg så svevande nært og fjernt, du hører nesten Zach legge heile truten inn mot mikrofonen for å få den softe, spreiande stemninga. For som mange shoegazeband veit og dyrkar; vokalen kan og bør gjerne funke som eit instrument i seg sjølv. For gitarseksjonen i The Essential Ether har nok DIIV særlig inspirert til å flette gitarer sammen, gjerne med hintande gitartema, som gjerne begynner fyrast i gang tidlegare enn forventa. Der snakker vi pur inspirerande stjeling, det må innrømmast. (Arild Ness, gitarist).
Smashing Pumpkins – Mellon Collie and the infinite sadness
Om ein skal ha med seg eit album til ei aude øy, så blir det fort her. Etter det flotte albumet Siamese Dream skulle det vise seg at Billy Corgan og co hadde enda meir på lager. Her gira dei opp ambisjonane endå eit hakk og leverte eit tidlaust meisterverk. Musikken er energisk og elegant, storslagen men sår, bråkete og stille. Her er alle fire årstidene i ei og same dobbelplate, uten at det rokker med følelsen av eit overhengande tema. Energien i denne plata er ei evig ungdomskjelde for mange av oss i bandet. Det læt like friskt ut i dag, som året det kom ut. (Frode Barstad, bassist).
Eg var seint ute med å bli Blurfan. Det hende ikkje før eg høyrde Damon Albarn synge «and then she lets me slip away» på refrenget i songen «Beetlebum». Men før songen var ferdig, var eg nyfrelst. Dette albumet snudde opp ned på mange si forståing av både bandet Blur og Albarn og Coxon som låtskrivarar. Det er nesten utruleg at det berre er to år mellom dette albumet og The Great Escape. Det følast ut som fleire lysår. På dette albumet let bandet seg tydeleg inspirere av den nye gitarmusikken frå amerika og dei lukkast til dei grader å reaktualisere seg sjølv. Plata er spekka med gode låter og produksjonen høyrast ikkje datert ut, snart 28 år seinare. (Frode Barstad, bassist).
Rett og slett en legendarisk plate innenfor shoegaze. Jeg visste ikke så mye om det da jeg hørte platen første gang hos bassistvenn Svein i bandet Serene en gang i på tidlig 90-tall. Fyllingsdalen i Bergen hadde et lite indiemiljø, vi spilte i band og prøvde å lage støyende og fin indiepop. Og så både hang vi og jobbet på Hulen. Der ble det jo spilt mye annen fin musikk i sjangeren også. Men Ride og debuten altså, og låten «Vapour Trail», er for meg en av verdens absolutt beste låter. Og hovedgrunnen til at jeg la bort gitar for å ta opp trommestikkene. Har egentlig ikke angret på det. Støyende, søtt og frenetisk med nydelige vokalharmonier fra Andy Bell og Mark Gardener. Men det er trommingen til Lawrence Colbert som fikk meg fanget. Og så har man bare blitt der. Og takk for det. (Raymond Tungesvik, trommer).
Teenage Fanclub – Grand Prix
Det var jo ikke bare i Oxford (Ride og Swervedriver) de lagde god musikk for 30 år siden. De fine skottene fra Glasgow hadde gitt ut Bandwagonesque i 1991 og turnert med Nirvana. Men på denne platen fra 1995 så stemmer alt. De beste bitene fra Byrds og Big Star, på med fuzzpedalen, og da får du en plate uten en eneste dårlig låt. Men jeg må jo trekke frem trommespillet her også selvfølgelig. Brendan O’Hare sluttet etter platen Thirtheen. Og så hadde det seg slik at jeg som bookingmedarbeider på Hulen skulle ta med The Pastels ut å spise før konserten. Måtte jo spørre Mr. Stephen Pastel om sine bysvenners vei videre nå når trommisen hadde sluttet. Joda kunne han fortelle, ny mann inn, Paul Quinn. Er han noe bra da spør jeg undrende. Absolutt, kommer ny plate nå snart er svaret. Den låter veldig bra. Og han hadde jo rett i det. (Raymond Tungesvik, trommer).
The Beatles – The Beatles (White album)
Beatles er alltid best. Alltid. Å påstå noe annet ville vært fullstendig urimelig, og det kan man jo ikke være. Selv nå i urimelighetens tidsalder. Dette er antakelig ikke bandets beste album. Det er hverken perfekt, fullendt eller uten svake punkter. Men jeg elsker lyden av et band som, med rette, tror de kan tillate seg absolutt hva som helst. Det er umulig å forestille seg at noe så sprøtt, uformatert og sprikende kunne toppet hitlister i dag. Eller i det hele tatt bli utgitt.
I tillegg til tøys med en rekke genrer og humor i Monty Python-land, inneholder albumet alt som gjør Beatles til Beatles: klassiske 60-tallshits («Back in the USSR»), Lennon på sitt skarpeste («Glass Onion»), McCartney på sitt mest smektende («Blackbird») og Harrison som virkelig melder seg på den interne låtskriverkonkurransen i bandet («While My Guitar Gently Weeps»).
Det eneste som kunne gjort denne platen artigere å anbefale for Deichmans publikum, var om Beatles hadde kalt den A Doll’s House etter Ibsen, slik planen opprinnelig var. (Bjarte Hundvin, tangenter).
Når verden er vond og vanskelig, er det greit å bli minnet på at det alltid kan bli verre. Slikt varmer en noenlunde innadvendt skotitter.
For her ville Robert Smith ta The Cure tilbake til mørket, i håp om å unnslippe popstjernestatusen de hadde pådratt seg. Akkurat det gikk vel bare sånn måtelig bra. Disintegration ble deres største suksess til da, og er det fortsatt. Ikke helt etter planen, altså. Men for oss andre er det jo hyggelig at et forholdsvis smalt og kompromissløst utgangspunkt, kan lede til velfortjent verdensherredømme. En annen ambisjon var å lage et mesterverk før fylte tretti år. Det gikk aldeles strålende, selv om utgivelsesdatoen bommet med et par ukers tid.
For noen låter! For noen arrangementer! Tenk å ha så gode ideer, og utføre dem så glimrende, i fulle 72 minutter. Og, ikke minst, tenk å bruke synthesizere så fornuftig, på selveste 80-tallet! Disintegration låter fortsatt storslagent. Bortsett fra «Last Dance, der misbruket av choruspedal er i drøyeste laget, og det høres litt ut som om Phil Collins spiller trommer. Men resten er perfekt. Det får holde. Det kan jo være greit å ha noe å jobbe mot etter fylte tredve, også. (Bjarte Hundvin, tangenter).
Og 5 bøker som har inspirert The Essential Ether
Will Carruthers – Playing the Bass with Three Left Hands
I 1996 demonstrerte Oasis sin seier i britpopkrigen med sine gigantonserter i Knebworth. Mens tidligere bandkollega i Spiritualized, Kate Radley, koste seg bak scenen med alle kjendisene og stjernene, jobbet Carruthers med å strekke kabler og annet praktisk som må gjøres under et slikt arrangement uten å ane noe om hva som gikk for seg blant fiffen. Hans musikkarriere og privatliv tok en helt annen vending, med ymse strøjobber og perioder som hjemløs.
Playing the Bass with Three Left Hands er en velskrevet bok om Carruthers erfaringer med å spille i Spacemen 3 og Spiritualized. Det er historien om å jobbe hardt uten å bli stjerne, å samarbeide med snåle og upålitelige folk, og å overleve uten privilegier i det Storbritannia Thatcher skapte, videreført av Major, Blair og resten av statsministerrekken. Mellom Sonic Boom og Jason Pierce sto Carruthers med sin bass og sine tre venstrehender. Livet ble ingen drøm, men boken ble glimrende. (Raymond Tungesvik, trommer).
Yeah Yeah Yeah, The Story of Modern Pop – Bob Stanley
I Yeah Yeah Yeah fokuserast det på den britiske og amerikanske popmusikken, landa som etablerte premissa for moderne populærmusikk. I løpet av 700 sider blir vi leia 40 år fram og tilbake i tid og seier hallo til dei største artistane som herja på hitlistene, samt dei andre artistane; dei som fikk si korte storheitstid, men som historia knapt har skjenka ei fotnote.
Døma går fra dei smått rebelske Teddy Boys på 50-tallet, oppkledd som dandyar og dansende på kroa til jazz og skiffle, over til dei med baggy klede og ikke sjeldan dopsprengte auge som svingte seg til acid house i Manchester på 90-tallet.
Stanley ser med skepsis på kombinasjonen av moderne distribusjonsteknologi, flankert med dagens ynskje om umiddelbar tilfredsstillelse, det enorme utvalget og lyttaren si korte merksemd. Med dagens strømmetenestar er musikken berre et tastetrykk unna og massekonsumpsjon gjer noko med nærleiken til musikken, hevdar Stanley. Utan det fysiske objektet framfor oss mistar vi lett oversikta over individa som har skapt harmoniane, gitarsoloane og dei bankande trommeslag. (Arild Ness, gitarist).
Our Band Could be Your Life – Michael Azerrad
Michael Azzerad har skrevet godt om Nirvana, og i Our Band Could be Your Life skriver han om blant annet The Replacements, Black Flag, Dinosaur Jr., Hüsker Dü og Mission of Burma. Tittelen kommer fra Minutemens History Lesson – Part II, og boken er rett og slett bandbiografier om 13 band fra amerikansk punk og alternativ rock i 1980-årene. Siden Azzerad vet hva han driver med, er det like interessant å lese om alle sammen. En gang jeg sto fast på grunn av en menneskemengde og bestemte meg for å vente den ut, oppdaget jeg at Steve Shelley fra Sonic Youth hadde tatt samme valg. Jeg spurte ham om han hadde lest boken, og han pratet heldigvis nesten uten stans, både om Sonic Youth og om flere av de andre. Slik ble boken vår redning i et fan møter forbilde-øyeblikk. (Gunnar Thune, gitarist).
Robert Shelton – No direction home: The life and music of Bob Dylan
Førsteutgåva av denne boka kom ut i 1986. Forfattaren var musikkjournalist i New York Times i åra 1958 og 1968, og verdt mellom anna kreditert for å vere ein av dei første journalistane som «oppdaga» Bob Dylan. Boka er ei framifrå skildring av livet til artisten frå barndomen til 80-talet. Det var meininga at den skulle vere eit seriøst studium av både personen og fenomenet Dylan, og den er soleis langt unna dei glasserte promobøkene som ofte blir skrivne om artistar i musikkindustrien. Livet til Dylan er spanande å lese om, og her blir det skildra på ein særdeles seriøs måte. Forfattaren lukkast også, som en av dei veldig få, å få artisten sjølv i tale ved fleire høve. Det er ei uhyre fengslande bok, og paperback utgåva som blei lånt frå han far, er lesen i filler. (Frode Barstad, bassist).
Jon Savage er kjent for å skrive om Sex Pistols og Joy Division. Generelt har han skrevet veldig mye om musikk, og 1966: The Year The Decade Exploded er kanskje høydepunktet. Savage liker å være påståelig, og det går absolutt an å være uenig med ham i mangt og mye. Likevel er det umulig å påstå at han ikke argumenterer godt for seg. Denne sosiokulturelle reisen gjennom et fantastisk år for musikk er interessant og velskrevet. Vi følger året måned for måned, med fokus på hitsingler og glemte perler, og med aktuell sosial utvikling og politikk på kjøpet. Flere vil nok hevde at hans bok om punk, England’s Dreaming, er best. Det går an å argumentere for at 1966 overgår klassikeren. Les helst begge to. (Bjarte Hundvin, tangenter).
The Essential Ether. Foto: Eirik Ullebø Kopren
The Essential Ether, med to medlemmer som jobber på Bergen Offentlige Bibliotek, spiller konsert på Revolver 21. mars og er nylig B-lista på Nrk P13.
Oppvarmer er Pæls, en fersk Oslo-basert rocketrio, som tar opp arven etter post-punken. Pæls har med en Deichman-ansatt, Benjamin Rokseth, i line-upen: ‘Forvent uslepne diamanter med tydelige nikk til støy og eksperimentell rock, ispedd noen dråper punk’, lover Benjamin.
Sjekk også relaterte saker nederst.
Klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Sjekk også:
The Essential Ether – Ten Indie Essentials (Deichman: Årets album 2024, Victor Josefsen).
The Essential Ether – «Albion» (Ferske spor uke 5/2025). 1 til link under denne låta.
The Cure – Songs of a Lost World (Deichman: Årets album 2024).
The Cure – «Siamese Twins» (Ferske spor uke 35/2022). Flere linker under denne låta.
Blur – Live at Wembley Stadium (Deichman: Årets album 2024, Stian Bjørnsson Hope).
Blur – The Ballad of Darren (Deichman: Årets album 2023, Stian Bjørnsson Hope).
DIIV – «Raining on Your Pillow» (Deichman: Årets album 2024, Jan-Olav Glette).
DIIV – «In Amber» (Ferske spor uke 22/2024).
Swervedriver – «The Lonely Crowd Fades in the Air» (Ferske spor uke 36/2019). Flere linker under denne låten.
The Smashing Pumpkins’ video – «Being Beige». Flere linker under denne saken.
Teenage Fanclub – «The Sun Won’t Shine On Me» (Ferske spor uke 11/2021). Flere linker under denne låten.
«Ten Billion People» av Explosions in the Sky (1 av låtene som har inspirert Anders Blom i Neighboring Sounds).
‘XinS startet litt som et band som ligner mye på GYBE!, uten at de var så apokalyptiske som hele Constellation-labelet. Så har de utviklet seg til å spille veldig fine melodier som passer inn i serieuniverset til HBO og Netflix (Magnus Farkvam i Caves of Steel).
‘Andre band som var utrolig bra var for eksempel MONO, Red Sparrowes, PG Lost, Sigur Rós, Explosions in the Sky og Maserati’, fra intervjuet med Soup.
The Replacements – «White And Lazy» (Ferske spor uke 33/2021). Flere linker under denne låta.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.
