Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. april 2025

Vaarin – 5 om bøker og musikk

I midten av mars slapp Vaarin lyden av nostalgi og en reise tilbake i tid med albumet ‘Heading Home’. Albumet er en reise hjem til røtter og barndom, til fortid og gamle minner. Her & nå er Vaarin gjest i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk

Av: Victor Josefsen / Foto: Morten Skalstad

Vaarin har har skrevet låtene til hennes nye album ‘Heading Home’ på toget på vei hjem til sin lille hjemby Hokksund og i låtene finner du nostalgi. En lengsel etter å fortsatt føle seg hjemme som voksen.

Vaarin. Foto: Morten Skalstad

‘Heading Home’ er en nostalgisk hyllest, en klem til foreldre, et bilde av et hjem, et tilbakeblikk på barndommen samt en takk til fortiden.

1) Hva er det siste du leste?

Jeg la akkurat i fra meg «En kvinnes frigjøring» av Édouard Louis, samt leste jeg nylig den vakre boken «Song til mor» av Margrethe Olin, begge disse bøkene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er virkelighets-poesi om temaer som er bunnløst menneskelige, det store eksistensielle i det små, det vakre og vonde i menneske og tapet av det. Jeg er i en periode hvor jeg graver i min egen fortid og barndom, og derfor leser jeg nå bøker om noe av det samme, om foreldrerelasjoner og båndet som er knyttet til dem. I arbeidet med plata mi ‘Heading Home’ så ligger det en del av de samme sårbarhetene, som finnes i sterke familiebånd, døden i møte med kjærligheten og det å se hverandre. Se hva som finnes rundt deg og i oss. Og spesielt i disse to bøkene, det som ligger i fortiden.

Siste lydboka jeg hørte var «Doppler» av Erlend Loe, å høre hans bøker med hans røst er et kunststykke i seg selv. Hans språk og verden er absurd, smart, morsomt og beroligende. Jeg kan på en søndag ta en sykkeltur med lydboka hans på øret, bare for å drømme at jeg befinner meg i Loes verden.

Jeg åpnet akkurat «Sommerlys, og så kommer natten» av islandske Jón Kalman Stefánsson og det lover utrolig godt!

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? Hvordan skulle det vært?

«Svartstilla» av Susanne Skogstad. En bok om en gammel kvinnes perspektiv om kjærlighet, ensomhet og lengsel etter å høre til. Gjennom den gamle kvinnens sorg får du et innblikk i en uendelig sterk fortelling om stor kjærlighet og stillheten som oppstår når et liv brått tar slutt. Orda hennes satte meg ut første gangen jeg leste den, de føltes overveldende fra første setning. Ærligheten, det brutale, men kjærlige språket. Det overeksponerte samt fredfulle i hvordan hun skriver. Spesielt setningen «Fraværet kom og tok nærleiken din» eller dette sitatet som gjorde at jeg forelsket meg i boken:

«Eg ristar på hovudet, tenkjer at det ikkje hadde vore kjekt i det heile.
Og at eg ikkje er åleine.
At eg er her saman med deg.
Saman med fråværet.
I stilla som ligg att.
Og at det er berre her eg skal vere.
At det er her eg må vere.
For det er berre her du er.
Og det er berre her du kan kome att.»

Jeg tror jeg hadde elsket å gå inn i mørket og lage melankolske melodier rundt denne bokens følelser og verden. Dette er en bok som treffer meg i hjertet og derfor tror jeg det kunne blitt en utrolig fin opplevelse for meg å få tonesette den med hjerte. Jeg tror jeg ville tatt med meg opptaksutstyr i en gammel stavkirke, samt tatt opp lyd fra skogen og fjellet, fått med både det hinsides og det hverdagslige, samt det lette og det tunge. Jeg ville nok laget meg en dogme som kunne begrenset meg. Kanskje jeg ville tonesatt boka med bare vokal, klanger og cello? Kanskje jeg ville fått med meg bestemoren, slik at hun kunne synge arrangementene for meg?

3) Hva er din favorittbok?

Min favorittbok er «På vegne av venner» av Kristopher Schau. En bok hvor Schau en dag leser «på vegne av venner» i avisen og bestemmer seg for å starte et prosjekt. Han drar i kommunale begravelser i Oslo vinteren og våren 2009 som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige, derfor navnet «på vegne av venner». Altså mennesker hvor ingen er igjen for å ta adjø med den døde. Boken forteller Kristophers opplevelse av å være i begravelser hvor ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen. Dette prosjektet og boken forteller om død, ensomhet og både det såre og det rare ved begravelser. Sitater som «Noen sier at på de tomme plassene i kirken, der sitter englene» og «Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør det altså alene». En bok som fortsatt henger i meg og som jeg aldri glemmer ord fra. Den er dypt empatisk og snakker direkte til det såreste og vondeste i oss, samtidig som Kristopher forteller det med letthet, humor og respekt.

Jeg må også nevne to fine bøker fra Liv Ullmann som er høyt opp på listen over bøker jeg elsker. «Forandringen» og «Tidevann».

4) Hva er ditt favorittalbum?

Jeg har en rekke album som har gjort spesielle inntrykk på meg, både personlig og musikalsk, og det er et par som er hardt påvirket av kontekst eller tiden jeg var i første gang jeg hørte dem. Et album representerer for meg så mye mer enn seg selv, det treffer ulike sider av meg og ulike årstider samt ulike historier og livsbemerkelser.

CocoRosie sitt album ‘Grey Oceans‘ fra 2010 er jeg oppvokst med, Ane Bruns album ‘When I’m Free‘ fra 2015 elsker jeg lyden på og Antony and the Johnsons album ‘I Am a Bird Now‘ fra 2005 har satt spor i sjelen min. ‘Blue‘ av Joni Mitchell er en melodisk drøm, Ola Kvernbergs ‘Steamdome II: The Hypogean‘ fra 2021 er albumet jeg gråt til hele 2024. Radka Toneffs ‘Fairytales‘ fra 1982 er mye av grunnen til at jeg driver med musikk, samt er Sugarcubes med albumet “Life’s Too Good‘en plate jeg kan nyte og drømme meg vekk i, uansett hvor jeg er i verden eller hvilket humør jeg kaver rundt i.

Men akkurat nå i disse dager er det en plate som går på repeat på vinylspilleren og det er ‘Mule Variations‘ av Tom Waits fra 1999. Stygt, møkkete, rått og tekstlig gull.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

En drøm ville vært å starte et band sammen med amerikanske poeten Cynthia Cruz. Hun har poesi som snakker til mørket, og som min musikk med ettertanke og refleksjon om liv og død, og eksistens, føler seg hjemme i. Jeg tror vi kunne laget en spennende plate om livet, kanskje vi kunne kalt den ‘Self Portrait’.

Av norske forfattere er det mange jeg hadde elsket å jobbe med. Både Arnhild Lauveng, Trygve Skaug, Frode Grytten, Naja Marie Aidt (dansk) og Ingvild Lothe hadde vært spennende.

Vaarin. Foto: Morten Skalstad

Vaarin – ‘Heading Home’ (Album, 2025)

Sjekk også relaterte saker nederst (inkludert 5 plater som har inspirert Vaarin).
Klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.