Av: Victor Josefsen Intervjuer 8. august 2025

12 plater som har inspirert Bellman aka Arne-Johan Rauan

I slutten av juni slapp Bellman singelen «Disorder», et utfordrende dypdykk i et belastet sinn, som beskriver en person som prøver å rettferdiggjøre sin negative adferd. Musikalsk smektende, sødmefylt drømmepop med med bekmørk undertone innsvøpt i det umiskjennelige Bellman-soundet. Her deler Bellman, alias Arne-Johan Rauan, de 12 albumene som har hatt størst innflytelse på hans egen låtskriving gjennom årene.

Av: Victor Josefsen / Foto: Pressebilde

Sigur Rós – ‘Von’ (1997)

Grensesprengende og nyskapende. ‘Von’ var mitt første møte med Sigur Rós, og det føltes som å snuble inn i et helt nytt musikalsk landskap. Gjengen fra Island tar opp arven etter band som Mogwai og My Bloody Valentine, men gjør uttrykket sitt så unikt og hjemlig at det ikke kan forveksles med noen andre. De svevende lydlandskapene, de iskalde klangflatene og den udefinerbare lengselen som ligger og vaker under hvert spor, gjorde at denne platen åpnet ørene mine for hva musikk kan være – ikke bare som underholdning, men som kunstform. En virkelig øreåpner og et vendepunkt.

Stina Nordenstam – ‘Memories of a Colour’ (1991)

Denne plata endret mitt skakkjørte syn på svensker for alltid. Det var som om hun krøp rett inn i øret mitt og visket hemmeligheter som ikke engang jeg visste at jeg bar på. Stemmen hennes – så skjør, nesten som om den kunne knekke når som helst – skaper en sårbarhet og en intimitet jeg sjelden har opplevd. Musikken er jazzy, eksperimentell, nesten barnlig naiv til tider, men med en dybde som treffer rett i mellomgulvet. Nærmere selve kjernen i musikk kommer man ikke, etter mitt syn. Dette albumet åpnet døra til en annen måte å lytte på, og den døra står fortsatt på gløtt.

The Jesus and Mary Chain – ‘Psychocandy’ (1985)

En plate til rett sted og rett tid for meg. Det var noe med den dissonante støyen og de uimotståelige melodiene som traff en nerve jeg ikke visste jeg hadde. Det er som om de forsøker å sprenge høyttalerne dine samtidig som de synger deg i søvn. Tungt, subbete, men allikevel ekstremt melodiøst. Den dronete veggen av fuzzgitarer møter sukkersøte refrenger – shoegazing på sitt aller beste. Denne plata lærte meg at kaos og skjønnhet kan gå hånd i hånd, og det har påvirket hvordan jeg både skriver og lytter til musikk i dag.

Håkan Hellström – ‘Känn ingen sorg för mig Göteborg’ (2000)

Nok en svenske som regelrett tar meg på senga. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste innen pop, men Håkan sprenger alle rammer med sitt energiske og oppriktige uttrykk. Friskt, oppløftende og bare så jævla fint. Plata traff meg i en tid da jeg trengte noe som kunne løfte meg, og Håkans kjærlighet for Göteborg, kombinasjonen av indiepop og latinorytmer, og den nesten overivrige formidlingsevnen hans, gikk rett hjem hos meg. Det gjør det fortsatt. Dette er et album som ikke er redd for å føle alt – og det er kanskje det som gjør det så sterkt.

Beth Gibbons & Rustin Man – ‘Out of Season’ (2002)

Beth Gibbons, kjent som frontfigur i Portishead, ga etter min mening ut det aller beste albumet dette året. ‘Out of Season’ er melankolsk, elegant og nesten tidløs. Det er som en tåkete søndag morgen fanget på tape – med lavmælt desperasjon og subtil storhet i hvert spor. Gibbons sin stemme er mørk, nesten rusten, og Rustin Mans produksjon gir låtene rom til å puste og vokse. Dette er ikke en plate man setter på i bakgrunnen – den krever og fortjener full tilstedeværelse. Og når du først gir deg hen, slipper den deg ikke før siste tone har ebbet ut.

Julee Cruise – ‘Floating into the Night’ (1989)

Mange kjenner sikkert låtene fra denne skiva gjennom David Lynch og Mark Frosts mesterverk, «Twin Peaks». Men plata står fjellstøtt på egne bein. Låter som «Into the Night», «Nightingale» og selvfølgelig «Falling» gir fortsatt frysninger – ikke bare på ryggen, men steder du ikke visste kunne fryse. Julee Cruise sin svevende vokal, kombinert med Angelo Badalamentis drømmende, mørke komposisjoner, skaper et lydspor til det underbevisste. Denne plata lærte meg at musikk ikke alltid trenger å være tydelig – den kan også være gåtefull, suggererende og grenseløs.

Under Byen – ‘Det er mig der holder træerne sammen’ (2002)

Dansk undergrunnsband fra tidlig 2000-tall som umiddelbart skilte seg ut i mengden. De lager låter med en råhet og nærhet som virkelig resonnerer i meg. Kombinasjonen av klassiske instrumenter, eksperimentell rytmikk og poetisk danskspråklig tekst skaper en særegen nerve. Spesielt tittellåta er et mesterverk – mørk, intens og uforutsigbar. Under Byen viser at det er mulig å skape noe helt eget uten å måtte skrike etter oppmerksomhet. Det er en plate som krever noe av deg, men gir desto mer tilbake.

Cranes – ‘Fuse’ (1994)

Etter at jeg hørte Cranes live i et knøttlite kjellerlokale i Aalborg i 1994, gikk jeg sporenstreks ut og kjøpte alt de hadde gitt ut. Spesielt ‘Fuse’ har fulgt meg siden. Det er noe med Alison Shaw sin eteriske stemme over de industrielle, nesten metalliske lydflatene som gir musikken deres en unik balanse mellom det sarte og det brutale. Dette albumet føles som en reise inn i et fremmed landskap – skremmende, vakkert og umulig å forlate. Hver gang jeg hører det, åpnes en dør tilbake til et viktig øyeblikk i livet mitt.

The Velvet Underground & Nico – ‘The Velvet Underground & Nico’ (1967)

En plate som står seg like godt i dag som da den utkom i 1967. Usedvanlig forut for sin tid, og fortsatt et musikalsk kompass for alt som tør å være annerledes. Lou Reed og co kombinerte kunst, poesi og rock i en cocktail som verden ikke var forberedt på. Fra det hypnotiske drivet i «Heroin» til den skjøre skjønnheten i «Femme Fatale», viser de et spenn som fortsatt utfordrer. Denne plata lærte meg at man ikke trenger å være teknisk perfekt – det handler om å være ekte, kompromissløs og relevant.

Radiohead – ‘Pablo Honey’ (1993)

Selv om ‘Pablo Honey’ ofte havner i skyggen av bandets senere mesterverk, ble denne plata et soundtrack til det året for meg. Spesielt låta «Creep» tangerte en tragisk hendelse i livet mitt og traff derfor noe dypt nede i min grumsete sjel. Det var som om Thom Yorke sang mine følelser bedre enn jeg selv kunne formulere dem. Albumet er rått, litt uferdig, men også intenst og ærlig. Det traff meg med full kraft, og banet vei for min senere fascinasjon for bandets stadig mer eksperimentelle univers.

Broder Daniel – ‘Broder Daniel Forever’ (1998)

Svensk musikk har alltid fascinert meg, og Broder Daniel har jeg fulgt siden starten av 90-tallet. ‘Forever’ er en milestein i platehylla mi, en plate som både speiler og forandret meg. Deres karakteristiske blanding av mørk romantikk, ungdommelig desperasjon og naiv oppriktighet skaper en unik atmosfære som få andre band har vært i nærheten av. Hver låt føles som en kamp mellom håp og håpløshet. Dette er en plate jeg vender tilbake til når livet føles for stort – eller for lite.

Nick Cave & The Bad Seeds – ‘From Her to Eternity’ (1984)

Med bakgrunn fra band som The Birthday Party og The Boys Next Door finsliper Nick Cave sitt uttrykk i denne kula av et debutalbum med The Bad Seeds. Allerede her er det tydelig at Cave er en kunstner av det kompromissløse slaget – lyrisk, teatralsk og brutalt ærlig. Tittellåta «From Her to Eternity» er et eneste langt mareritt av besettelse, begjær og avmakt. Dette albumet satte standarden for mye av det som skulle komme, og introduserte meg for en dystrere og mer litterær form for rock som fortsatt inspirerer meg.

Sjekk også:

Bellman – «Disorder» (Ferske spor uke 27/2025).