5 plater som har inspirert Atle Egil «Akke» Knoff Glomstad i The Gratitudes
– Dette var vanskelig. Hundrevis av skiver har inspirert meg på forskjellige måter gjennom to årtusener. Så jeg innsnevrer det hele til 5 skiver som har inspirert låtskriveren i meg som voksen, da gjør jeg det litt enklere for meg sjøl. Jeg har også unngått å ta med de mest opplagte og kjente inspirasjonene, sjøl om de finnes, med håp om at noen kanskje også oppdager noe nytt her, forteller Atle Egil «Akke» Knoff Glomstad i The Gratitudes, som er gjest i vår spalte: 5 plater som har inspirert.
Av: Victor Josefsen / Foto: Tom Lund (Atle Egil "Akke" Knoff Glomstad), Camilla Knoff Glomstad (The Gratitudes)
The Wildhearts «Earth vs. The Wildhearts» (1993)
November 1993, jeg var på tur til Oslo for å se Steve Vai spille på Rockefeller. Jeg hadde ikke hørt om oppvarmingsbandet The Wildhearts, men ville jo sjekke ut dem også. Det var som å bli slått i trynet med et dyvått håndkle evolusjonisme, denne sjuke hybriden mellom 100 % punk attitude, smarte, deilige popharmonier, chugga-chugga metallokomotiv og refrenger de fleste ville drept for. Jeg gadd ikke se Steve Vai etterpå. Dro hjem til Lillehammer og kjøpte debutalbumet «Earth vs. The Wildhearts», og med alt dette starta ei ny tidsregning for meg.
Er dette albumet og bandet som har prega og inspirert meg mest som voksen? I hvert fall som låtskriver og rabulist mot etablerte rocke-dogmer. Og ja, sjølveste Mick Ronson (David Bowie, Ian Hunter mfl.) spiller vidunderlig Telecaster-solo på låta «My Baby is a Headfuck», det siste han gjorde i studio før han døde, 29. april 1993.
«Caffeine Bomb» kom med først på reissuen av skiva, men for ei drøyt bra låt og ditto video:
Slobberbone «Barrel Chested» (1997)
Da jeg flytta til hovedstaden, var det så mange herlige folk der med capsen bak fram. De med fett, halvlangt mørkt hår som aldri helt dekket øvre fold av øremuslingen, og som alltid hadde en fresk Kentucky Bourbun-fjert på lur. Jeg var så fascinert av denne bestanden, og ble kjent med noen som lærte meg alt om americana og alt-country. Men musikken traff meg ikke helt. Pløyde meg gjennom masse Uncle Tupelo, Son Volt, Ryan Adams osv. uten å helt skjønne greia.
Men i letinga oppdaga jeg Slobberbone, helt av meg sjøl. For meg, serverte dette undervurderte bandet alt som de andre alt-countrybanda mangla av humor, punk-langfinger og meloditeft. Det traff meg akkurat der det skulle. Og de gnålte ikke, de gneldra med durstemt sandpapir i sjela. «Barrel Chested» er fortsatt ei av favorittskivene mine, spesielt låta «Front Porch», som alltid får meg til å sutre litt gledestårer. Bandet ble vel aldri skikkelig anerkjent eller omtalt utafor Denton, Texas, tror jeg. Slikt er digg, å ha et favorittband som er «litt bare mitt».
Titus Andronicus «The Most Lamentable Tragedy» (2015 )
Å oppdage denne skiva var akkurat som å oppdage KISS som sjuåring, Ramones og Sex Pistols som tiåring og Cheap Trick som 13-åring. Den vanvittige følelsen av at dette er det eneste som betyr noe! Ikke verst av en gjennomblasert jævel på nær 50 som meg, som trudde han hadde hørt alt som er verdt å høre. «The Most Lamentable Tragedy» er snodig nok kalt en punkrock-opera, sikkert fordi det er et konseptalbum (29 låter og 93 minutter gull fordelt på tre vinylplater), med vokalist Patrick Stickles’ bipolare lidelse som blodrød tråd.
Greit nok er det litt fyllstoff på denne utgivelsen, men de gode låtene er av en annen verden bra. Bandet er en perfekt cocktail av punkrock/art punk, folk, heartland rock (de er jo fra New Jersey) og classic rock. Det er også så usigelig fett å høre Patrick Stickles synge. Han har en umiskjennelig rap-bakgrunn og rytmisk smart tilnærming til snerringa, en sjelden egenskap.
Anbefaler så inderlig å sjekke ut denne musikkvideo-kortfilmen fra «The Most Lamentable Tragedy», den er helt beyond fet. Eller som en kompis av meg, Stefan Thomas Lien, så elegant sa det: «Dette er de viktigste 15 minuttene på internett»:
The Thermals «The Body, The Blood, The Machine» (2006):
Kunne valgt nesten et hvilket som helst Thermals-album, men det får bli denne Orwellske hissigproppen av en helvetesprofeti om et fremtidig USA dominert av fascistiske og religiøse tullinger, detonert av Portlands mest energiske trio. Høyalkalisk lo-fi med så fabelaktig låtmateriale at det ikke ligner villsvinet. Dessuten er skiva produsert av Fugazi-trommis Brendan Canty.
Bandet måtte egentlig ses og høres live for å virkelig innse hvor vanvittig bra de var, uansett hva de gjorde, jeg begynner bare å gurgle ved tanken. Kathy Foster er forresten en av de tøffeste bassistene jeg vet om. Du må prøve The Thermals, her er et liveopptak fra KEXP 2013:
The Hold Steady «Boys and Girls in America» (2007)
Ingen høres ut som The Hold Steady, og ingen skriver rockpoesi eller synger akkurat slik Craig Finn gjør. Han er dritskummel med fortellerteknikk, og bykser som en hest i ballettsko mellom spoken word og ramsalte fraseringer. Gitarjobbinga kunne vært E Street Band på nachspiel i ferskvaredisken på Jacob’s, mens pianist/keyboardist Franz Nicolay ofte minner om en balkansk Dave Greenfield med sirkelsag.
Og viktigst av alt, låtene er himmelske. Det er rock’n’roll med stort hjerte og lynskarp hjerne. Ingen høres ut som The Hold Steady, basta!
Andre single fra albumet, «Stuck Between Stations»:
Disse 5 skivene måtte forresten slåss jævlig hardt om plassen med både Soul Asylum «Hang Time», Tom Petty & the Heartbreakers «Damn the Torpedoes», Extreme «III Sides to Every Story», The Mountain Goats «All Eternal Decks» og masse Elvis Costello, The Clash, Ramones, Cheap Trick, Pixies, Frank Black and the Catholics, Redd Kross, Patti Smith, Joan Jett, David Bowie og The Stranglers. Og enda litt til …
The Gratitudes: Foto: Camilla Knoff Glomstad
Sjekk også relaterte The Gratitudes-videoer – inkludert intevju m/Atle Egil «Akke» Knoff Glomstad – med mere nederst.
Klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.
Sjekk også:
The Gratitudes – «Degenerates are Back» (Deichman: Årets album 2024, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette).
The Gratitudes – «Extinction Bash (where’s the bear?)» (Deichman: Årets album 2024, Victor Josefsen).
The Gratitudes – ‘Wake Me Up on the Underground’ (Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen).
The Gratitudes – ‘Extinction Bash (where’s the bear?)’ (Vi markerer kvinnedagen!).
The Gratitudes – ‘Datin’ The Donnas’ (Ferske spor uke 31/2024).
The Gratitudes – ‘Extinction Bash (where’s the bear?)’ (Ferske spor uke 48/2023).
The Gratitudes – ‘Wake Me Up on the Underground’ og ‘My Toto Rosanna’ (Ferske spor uke 39/2022).
The Gratitudes – ‘My Toto Rosanna’ (Ferske spor uke 21/2022).
The Gratitudes – ‘Wake Me Up on the Underground‘ (Ferske spor uke 17/2022).
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
