Av: Victor Josefsen Intervjuer 26. november 2025

10 plater som har inspirert Accidents Never Happen

Accidents Never Happen er ute med deres første album på 16 år! Albumet «Hurt Hurt People» har fått strålende mottakelse av Dagsavisen, Gaffa og oss i Deichman musikk. Accidents Never Happen spiller post-punk med den samme skarpe, kompromissløse innstillingen som den originale post-punken. De hogger sin egen sti i den musikalske floraen, også når den går rett gjennom krattet. Her deler bandet ti album som har hatt særlig stor innflytelse på dem.

Av: Victor Josefsen / Foto: Pressebilde

Echo & the Bunnymen – «Heaven Up Here»

Våren før Accidents Never Happen flytta til Liverpool, satt vokalisten på en bar i Malmø sammen med sin kone da plutselig «The Killing Moon av Liverpool-bandet Echo & Bunnymen kom over høyttalerne. To ting slo han med engang; 1) Fy faen for en bra låt og 2) Dette bandet hadde han helt glemt, hvem var de og hva i all verden hadde egentlig skjedd med dem?

Vel plantet i Liverpool noen måneder senere lærte vi av en som hadde opplevd dem i real time, at det på starten av 80-tallet var det to britiske band som ble sett på som spesielt lovende og som knivet om tittelen som the Next Big Thing. Det ene var Bunnymen og det andre var U2. Og på sett og vis oppsummerer denne feiden alt vi i Accidents Never Happen mener er feil med musikk den dag i dag. For fremdeles så drømmer vi om en verden der det var Bono og The Edge som forsvant inn i obskuriteten fordi det var Bunnymen som stakk av med seieren. «Heaven up Here» oppsummerer hvorfor på bare 43 minutter.

Yeasayer – «All Hour Cymbals»

Før Yeasayer ble en P3-favoritt hadde vi gleden av å supporte dem i Liverpool. Etter sounchecken vår, der vår trommis hadde begått sin sedvanlige massakrering av cymbaler, ble vi stående og prate med dem. Livet smilte; de hadde akkurat sluppet debutplata si, dette var den første turneen deres utenlands og de gode anmeldelsene hadde begynt å tikke inn. Helt ut av det blå sa de plutselig at cymbalene våre drepte nyansene i musikken vår, kanskje særlig i gitarene og vokalene. Vi smilte høflig og tenkte fuck you wankers, vi sees på den andre siden, og gjorde settet vårt. Men da vi etterpå fikk gleden av å se et sultent Yeasayer spille for 60-70 musikknerder, fikk vi en kraftig leksjon i hvordan det var mulig å bygge låter på en helt annen måte enn det vi gjorde, og kanskje var særlig bruken av vokal som et instrument, med koringer og repetitive chants, noe som smittet over på andreplata vår. Både ‘That Style You Like Is Going to Come Back as Gum ‘og ‘The Truth Should be Sexy’ er eksempler på at de cymbal-hetsende gutta fra Brooklyn påvirket oss sterkt.

Die!Die!Die! – «Promises, Promises»

Joe Strummer sa at han følte seg som utdatert og avleggs første gang han så Sex Pistols spille. Die!Die!Die! fra New Zealand er verdens eneste ordentlige punkband, og hadde den samme effekten på oss. Vi spilte med dem første gang i Norge i 2005. og siden spilte vi med dem flere ganger i England etter at vi flytta til dit. Det er mulig plata deres «Form» er bedre, men det var «Promises, Promises», og særlig konsertene de spilte rundt den tiden, som for alvor gjorde inntrykk, og minnet oss på at det å spille musikk ikke handler om å spille korrekt. Men at det handler om at man som band må finne det man brenner inne med, noe man bare må formidle, og som man kollektivt lever seg så til de grader inn i at man glemmer seg selv og alt annet og bare lar det stå til.

De ga oss også et av de beste komplimentene vi noensinne har fått en kveld etter at vi hadde spilt sammen, hvor det plutselig gikk opp for dem at vi hadde et helt annet forhold til sentralstimulerende enn det de hadde: Really? And still you do music sounding like that? You guys are crazy!

Sonic Youth – «Dirty»

Hva skal man si som ikke er sagt om Sonic Youth? Vi kunne nevnt 10 plater, men velger «Dirty» fordi det er den minst typiske plata deres. «Dirty» er kort og godt no wave-scena sin «London Calling». Selv da vi så dem i en gymsal i Kongsberg, var det ingen tvil om det.

Fugazi – «End Hits»

Vi kunne fort ha trukket fram flere plater her, men «End Hits» er mørkere og lodder dypere enn det aller meste. Vi gjorde faktisk et hederlig forsøk på å få Guy Piciotto til å gjøre andreplata vår, og selv om vi ikke lyktes med det, kan vi ikke annet enn å nevne at det at han i det hele tatt gadd å svare oss – og det attpåtil seriøst – er et aldri så lite høydepunkt for oss alle; for når det kommer til Fugazi, er vi ikke er mer kompliserte enn som så.

…And You Will Know Us By the Trail of Dead – «Worlds Apart»

Trail of Dead var bandet som viste vei for alle band med så altfor store ideer, men som hadde så altfor lite penger til å gjøre noe med dem. «Sources and Tags» er en bedre plate, men «Worlds Apart» har noe modig, grenseløst og grandiost over seg, som det var umulig for oss å ignorere når vi hørte på den mens vi satt i «Sheep-mobilen» (en småsliten Ford Transit fra 1991), og kjørte gjennom snøstorm og sludd fram og tilbake over fjellet til gigger i Bergen, Stavanger og Trondheim.

Wave Machines – «Wave If You’re Really There»

Wave Machines tok oss imot som brødre da vi flytta til Liverpool. Vi bodde hos dem, fikk låne utstyret deres, bilen deres og alle vennene deres. Etter hvert delte vi også øvingslokale på loftet i St. Bride’s, en gammel kirke som lå midt i sentrum. Derfor var vi tett på mens de jobbet med «Wave If You’re Really There», og det var som å bivåne et band som var på vei mot noe stort. Likevel så tok det aldri av for dem. Det er ikke platas feil, og fremdeles er det uforståelig for oss at ‘Punk Spirit’ ikke ble massiv, fordi hver eneste gang de gjorde den live, så senket det seg et sjeldent alvor over publikum, et øyeblikk som kjentes helt spesielt, og som rørte noe i alle som var der. Men dessverre kommer vi ikke utenom at suksess i musikk handler om så mye, mye mer enn bare musikken.

Hiawata! – «They Could Have Been Bigger Than Hiawata!»

Musikalsk har vi ved første lytt kanskje lite til felles med Hiawata! Men vokalistene våre er sjelebrødre, og som band har vi fulgt hverandre fra den spede begynnelse. Hvem og hva som inspirerte hva hos hvem, er en roman som noen burde skrive. Viktigst for oss var kanskje rollen de hadde som rufsete gufs inn i et musikkmiljø i Oslo, som ble mer og mer strigla, og som var i ferd med å bli fullstendig overfokusert på at man måtte være tight og spille tight. Kanskje tydeligst manifesterte Hiawata sin styrke på en julekonsert på Verkstedet ,der det er fullt mulig at både trommisen og bassisten burde ha spilt på klikk, men det som fikk fokus, var isteden at halve bandet – på et lite galant vis – kledde seg nesten nakne i noe som må ha vært en slags herlig samrøre av ungdommelighet, frustrasjon over livet eller kanskje bare seg selv? Uansett en opptreden det er vanskelig å glemme.

Joy Division – «Closer»

Joy Division er en av disse mastodontene i musikkhistorien som det er umulig å komme utenom. Samtidig er det gjerne slik at alle band som sier at de er inspirert av Joy Division har en lei tendens til å låte skikkelig, skikkelig tannløst og kjedelig. Lenge var det vanskelig for oss å sette ord på nøyaktig hvorfor det er slik. Men da vi spilte inn andreplata vår i Motor Museum Studios i Liverpool, kom vi i prat med en litt vimsete og kronisk stressa fyr som fløy inn og ut av studioet med en svart mappe. Han hadde fulgt Joy Division og senere New Order tett back in the days, og han fortalte at Quincy Jones skal ha sagt at de folka der var helt umulig for han å forstå. Å se dem i studio var som å se en gjeng barnehagebarn, som får utdelt et lekeinstrument de aldri har spilt på før, og som de bare sitter der og fikler og fikler og fikler med, til det plutselig låter helt fantastisk. Jobben til Quincy var bare å trykke record da det skjedde.

Lite visste vi at han vi stod og pratet med var Peter Saville, men Quincys forklaring på medlemmene i Joy Division sin unike evne til å røske all logikk i musikk fra hverandre, og sette det sammen igjen til noe nytt og bedre, er fremdeles inspirerende den dag i dag.

Algiers – «There Is No Year»

Algiers skulle spille på Blå. Vi dro fordi det var lenge siden sist vi hadde vært på gig sammen, samt at vi synes Algiers hadde gitt ut noen plater som var noen villniss av gode ideer, lek med samples, kreativ bassing og trommer og perk ute av denne verdenen.

Dessverre viste det seg at vi var blitt finta. Bare to av gutta i bandet dukka opp, og planen deres var at de skulle kjøre et slags dj-sett eller hva enn de hadde tenkt – uten trommer OG uten bassgitar. Det som var igjen da, ble isteden en lærepenge til alle som tror at de er større hver for seg enn den helheten de kan være sammen i et band. Platene deres står seg, men for oss så var det den platte og selsomme opplevelsen på Blå som gjorde det klart for oss at vi sterkt savnet å lage lyd sammen, og derfor måtte begynne å gjøre det igjen.

Accidents Never Happen – «Hurt People Hurt People» (Album, 2025)

Sjekk også:

Accidents Never Happen – «Sadly There’s Something Glorius About Us» (Ferske spor uke 42/2025).

Accidents Never Happen – «Seeds» (Ferske spor uke 33/2025).

Accidents Never Happen – «Bachelor Number One» (Ferske spor uke 27/2025).

Accidents Never Happen. Foto: Pressebilde

Plateanmeldelse: Accidents Never Happen – ‘s/t’.

Sjekk også:
Se også relaterte saker helt nederst.
Klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Echo & the Bunnymen

Echo & the Bunnymen – «Porcupine» (1983 var langt ifra et puslete år).

Echo & the Bunnymen – «Crocodiles» (1980 – starten på det gylne tiåret).

Echo & the Bunnymen – ‘The Killing Moon’ (Sommerspor 2025).

Echo & the Bunnymen – ‘Somnabulist’ (Ferske spor uke 38/2018).

Sonic Youth:

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Sonic Youth – «Confusion Is Sex» (1983 var langt ifra et puslete år).

Sonic Youth – «Daydream Nation» (1988 – en hyllest til 80-tallet. Igjen!).

Sonic Youth – ‘Youth Against Fascism’ (There’s a Riot Goin’ On – en spilleliste om antirasisme).

Sonic Youth – ‘Song for Karen’ (Vi markerer kvinnedagen!).

Sonic Youth – ‘Sugar Kane’ (1 av favorittlåtene til Christian Løvhaug i The Spielbergs/Accidents Never Happen).