Søk Meny Lukk
Lukk
Av: albert Anmeldelser 11. august 2018

Øya 2018 – Lykke Li

Det nyeste albumet til Lykke Li «So Sad So sSexy» har surret og gått i hele sommer hos meg, og med den finpussede tristessen og seksualiteten som albumet utstråler, håpet jeg å få den samme følelsen på Amfiet fredag kveld. Det ble sexy, men mest trist, to følelser som oftest ikke passer så godt sammen.
Av: Albert Alfiler

Det nyeste albumet til Lykke Li «So Sad So Sexy» har surret og gått i hele sommer hos meg, og med den finpussede tristessen og seksualiteten som albumet utstråler, håpet jeg å få den samme følelsen på Amfiet fredag kveld. Det ble sexy, men mest trist, to følelser som oftest ikke passer så godt sammen.

Lykke Li har de siste ti årene etablert seg som en artist med stålkontroll på sitt musikalske univers og uttrykket hennes har vokst i modenhet sammen med sitt personlige liv. Hun har alltid omfavnet det mørke og triste, men overraskelsen var stor når det mørkeste på scenen denne gangen var en latex-jakke som hun manipulerte med kroppen på imponerende vis.

Det passet særdeles godt når hun begynte med det nye materialet fra albumet etter åpningslåten «No Rest for the Wicked».  Låten hennes om avhengighet, «deep end», setter startskuddet for det nye uttrykket hennes live på scenen. Hun fanger oppmerksomheten min på scenen med sine nøye koreograferte bevegelser i takt med bakgrunnsangeren hennes. Men jeg savner den stramme beaten i låten som gjør den til den vakre trap-pop fusjonen man hører på platen.

Dette er en følelse som går igjen på samtlige av sporene hennes fra det nye albumet. De gamle sangene, som «Sadness is a Blessing» og «Little Bit,» føles som Lykke Li for 5-6 år siden, men hun har dessverre ikke helt klart å få bandet til å høres ut som det nye albumet rent sjangermessig. Konserten høres for det meste mer ut som stor stadiumpop, mens jeg håpet på mer intim RnB-trap som  Lykke Li har blitt inspirert av til albumet.

Men misforstå meg rett, Lykke Li gjør ellers en god konsert. Låtene hennes blir fremført råsterkt og de inspirerer publikum til å, helt uoppfordret, dra frem lightere og mobillykter, som på låten «utopia» der allsangen rår sterkt. Lykke Li beveger publikummet med sine ektefølte tekster om å elske noen sterkt og å bli såret i like stor grad.

Hun fascinerer oss med bevegelsene sine i latex-drakten, og hun anerkjenner fansen på første rad. Jeg håper til neste gang at Lykke Li tar med enda mer fra «so sad so sexy»-albumet, og tar med seg noen trommemaskiner til trap’en på en intim scene i Oslo. For albumet er virkelig så sabla bra.

 

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Lykke Li – «Wounded Rhymes»

Videoanbefaling: Lykke Li – Get Some

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *