Øya 2018 – Alex Cameron
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Maja Brenna
Humor, ironi, selvmedlidenhet og inderlighet. 1980-tallets storslagne melodier spilt på enkle instrumenter i spartanske arrangementer. Et sted hvor yacht rock, synth pop og indie går sammen i et høyere teatralsk konsensus. Alex Cameron innfridde i ganske stor grad også som liveartist på Hagen-scenen under Øyafestivalen lørdag kveld med sin tidvis følsomme iscenesettelse av en mislykket eller fallert musiker.
Med sine tongue-in-cheek fortellinger om mannlig hetereoseksuell søken etter kjærlighet og genuine følelser i det 21. århundre har australieneren Alex Cameron steget frem som en aldri så liten kulthelt de senere årene. Seekae vekket interesse, men det var først etter at han gikk solo han virkelig vant over denne anmelderen. Hans ikoniske fremstillinger av en ensom, mislykket musiker, som veksler mellom overdreven selvtillit og usikkerhet, har virkelig satt fingeren på samtiden. På overflaten selvsikkerhet og usikkerhet, og bak det hele noe veldig følsomt og sart.
Med fem Norgesbesøk i løpet av knappe atten måneder var Alex Cameron knapt noen eksklusiv booking. Likevel var det første gang jeg fikk oppleve helten live.
An angel, standing right there before my very eyes
A vision on the arm of another man, but baby this should come as no surprise
And I want to let him know what a pussy he is
And I want to let her know that I bench what he is
But I won’t
‘Cause I heard him say something and I can’t seem to forget and I want him to regret it
So I’ll tell you something sister, I’m feeling mighty fine
You tell that little faggot call me faggot one more time
Where I’m from little darling, a king hit ain’t a crime
When you’ll see his face tomorrow gonna wish that you were mine «Marlon Brando»
I got shat on by an eagle, baby
Now I’m king of the neighborhood
And it feels like I could
Just peel the gym pants off a single mother
But this run of good luck don’t got me feeling all that good
«Stranger’s Kiss»
Well it’s hard being a liar
I don’t know who’s supposed to be on my mind
‘Cos I love my little darling
But I also love these women online [..
Yeah there’s this woman on the Internet
Even if she’s some Nigerian guy
Yeah well you should read the poetry he speaks to me
I don’t care if they’re just beautiful lies
«True Lies»
De tre ovenstående teksteksemplene fra andre-albumet «Forced Witness» (2017) var alle del av Øyasettet, og kan stå som eksempler på det fiktive, men akk så gjenkjennelige, universet 28-åringen beskriver.
I en tid hvor stadig flere artister fremstår anonyme og lett forglemmelige, har Alex Cameron klart å frembringe en aura av noe eget med en lysende personlighet gjennom sitt scene-alterego. Assosiasjoner kan trekkes til Sean Nicholas Savage, Father John Misty og Molly Nilsson, men også samarbeidsdspartnerne Foxygene og The Killers der han får frem patos og personifiserer en mislykket solitær singer/songwriter. Han fremstår også passe sleip, sleazy eller slesk i sin for anledningen pastellfargede skjorte og bakoversleik.
Hans poserende beinaktige- og kantete dansestil matcher veldig godt, men likevel virker det som om han er i ferd med å vokse seg ut av både denne rollen og denne rollefiguren. Singelen «Stranger’s Kiss» sammen med Angel Olsen, denne gangen fremført med turnémusiker Holiday Sidewinder (sjekk også ut hennes egne «Leo» og «Tra$h Can Luv») virker oppriktig med anslag av noe inderlig. En inderlighet som kanskje har ligget skjult mellom linjene i all ironi og iscenesettelse tidligere. Cameron legger skylden for de drøyeste tekstlinjene på «my businesspartner» Roy Molloy.
Saksofonisten får kledelig nok gjøre sitt aparte sceneinnslag; en liveanmeldelse av stolen arrangørene har skaffet ham. Eksentrisk og rart, slik som da Pavements andre trommeslager Steve West ga oss røde tråder i gangen på Alaska i 1992 da vi var på vei inn for å høre deres første Norges opptreden før Sonic Youth. Samtidig var liveanmeldelsen til saksofonisten en parodi på samtidens trang til kjappe mer eller mindre anmeldelser av alt og alle. Han har også anmeldt Adriaterhavet får vi vite i introduksjonen til Cameroo.
Tekstene om mannlig følsomhet bæres frem av og lydsettes av den varme og catchy lyden av 1980-tallets pophits. Det er like morsomt som det er hjerteskjærende. Alex Camerons fullt utviklede, sterke vokal er ikke altfor langt unna samarbeidsspartner Brandon Flowers og bidrar på en fin måte til å få frem den riktige miksturen av varme, sart følsomhet og sleip, kynisk mangel på virkelig innlevelse eller empati.
Bandet er passe skeivt og skakt med en kitch pompøsitet som får frem karakterene, det dysfunskjonelle og ubehagelige i de lagdelte tekstene der online-porno og internettmøter får stå for noe større og mer betydelig. Bruken av bongotrommer og congas gir et uperetensiøst slør. Maskuline helter som Marlon Barndo, David Beckham og Bruce Willis, sammen med et lydspor inspirert like mye av Bruce Springsteen, Billy Joel som Suicide, eksemplifiserer karakterens tilkortkommenhet og virkelighetsfjerne forestillinger i en verden som stiller stadig større krav og evne til iscenesetttelse og selvfremstilling. Vi både føler avmakt, avsky og medfølelse for hans smått patetiske figurer.
Alt i alt et trivelig første møte med Alex Cameron, og et hyggelig gjensyn med ironien og metatekstualiteten som tekstlige grep, som fenget og behaget anmelderen uten å sette virkelig varige spor.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
