Plateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever – «Hope Downs»
Rolling Blackouts Coastal
Album: «Hope Downs» (2018)
Plateselskap: Rolling Blackouts Coastal Fever
4,2
Det australske bandet Rolling Blackouts Coastal Fever er fra byen Melbourne som bl.a. har fostret selveste Nick Cave. Nå kan man ikke si at musikken deres ligger så veldig nært det musikalske landskapet som Nick Cave beveger seg i nå, men de nevner punk som en av inspirasjonskildene, og bandet til Nick Cave fra Melbourne-dagene, The Birthday Party, må kunne si sies å ha vært punk. Hvis man skal prøve å beskrive musikken til RBCF, er det lett å sammenligne dem med sine landsmenn i The Go-Betweens og The Church, men også tidlig R.E.M renner en i hu når man hører musikken til bandet.
De starter friskt med «An Airconditioned Man». En historie om en fyr som har gitt idealismen på båten og valgt et mer luftavkjølt og luksuriøst liv. Et liv med en viss grad av dårlig samvittighet:
You walk past the wall you first kissed her against
How could you forget?
[]
Does she still think about it now and then?
In her air conditioned home
On her air conditioned street
In an air conditioned city
Det fortsetter i fin stil med singelen «Talking Straight». En herlig sommerlig låt, med nydelig klingende gitarsamspill, og fint driv i rytmeseksjonen. Slik går refrenget her:
Lay back, sink in
You’re not talking straight
I’m right, this is sin
You’re not talking straight
Ifølge vokalist, gitarist og låtskriver Tom Rosso handler låten «Mainland» om lengsel og om være desillusjonert. Teksten ble delvis inspirert av at han leste om båtflyktningene i Middelhavet:
Then she said, «We are just paper boats bobbing adrift afloat
While winds of fortune shove us where they will»
«My Bellarine» er en finfin låt i gata til det amerkanske gitarpopbandet Let’s Active, for de som husker dem. På «Cappucino City» roer de helt ned, før de girer opp ett hakk i «Exclusive Grave».
De avslutter med «The Hammer». Enda en låt der gitarene svever over vannene og bassen vever fine mønstre mens trommisen får brukt det han har av overskuddsenergi.
Big boy, bring the hammer down
Big boy, bring the hammer down
On me
Dere kan ta det helt med ro, gutter, jeg kommer ikke til å slakte dere. Dette er ypperlig sommerpopgitarmusikk fra down under.
Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen
Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter
Sjekk også:
R.E.M. – Green, Nick Cave and The Bad Seeds – Tender Prey, The Church – Starfish og The Go-Betweens – 16 Lovers Lane i saken 1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!
Nick Cave – One More Time With Feeling
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
