Plateanmeldelse: Dwight Twilley Band – «Sincerely»

Tekst: Olav Nilsen

Dwight Twilley og Phil Seymour fra Tulsa, Oklahoma møttes etter å ha sett «A Hard Days Night» sammen med sine yngre brødre.

De var begge Beatles-fans og fant fort kjemien, derfra var veien kort til Dwights kjeller, der de sammen lagde demoer og hundrevis av sanger under navnet Oister. De hadde det samme magiske “det” som Phil & Don Everly, Paul Simon & Art Garfunkel og – de som de beundret mest – John Lennon & Paul McCartney.

Dwight og Phil utviklet sin helt særegne stil. Etter en tur innom platestudioet Sun fikk de tips om å bli litt røffere i kantene, sangen fikk mer ekko, rytmene ble mer rockabilly, men musikken var fortsatt pop. De tok med seg erfaringen fra Memphis og et lass med sexy, sjelfull powerpop til Los Angeles for å søke lykken. Det varte ikke lenge før de hadde kontrakt med Shelter Records, og debutsingelen «I’m on Fire» kom sommeren 1975 og havnet på Billboard Top 20.

Det meste luktet suksess når debutplaten «Sincerely» kom i 1976. Dwight Twilley Band sin miks av Merseyside-pop og Sun-rockabilly var snadder for kritikerne, og havnet på mange årsbestelister. Det var likevel vennen Tom Petty, på samme selskap, som skulle bli tilgodesett med promotering og markedsføringsbudsjetter, og som gjorde karriere. Like fullt er «Sincerely» et av 1970-tallets aller beste album.

Andreutgivelsen «Twilley Don’t Mind» er også en perle, den har en røffere livefeeling. Soloplaten «Twilley» fra 1979 er kanskje like bra som debuten, men mangler Phil – som nå sto på egne bein. Er Carl Perkins, The Raspberries, Big Star eller The Beatles blant dine favoritter, vil du ikke bli skuffet av Dwight Twilley.

Dette er en småredigert versjon av anmeldelsen som er publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog