Alt er helt Swell
Starten på 90-tallet var for min del sterkt preget av ettedønningene av Stone Roses og Happy Mondays. Selv om veteraner som Nick Cave, XTC, Morrissey og The Cure leverte gode album i 1992, var det band som The Charlatans, Primal Scream, The House of Love, Teenage Fanclub, The Sundays og The Boo Radleys som ble spennende nye bekjentskaper. I USA holdt gamle helter som Tom Waits, Suzanne Vega, Dinosaur Jr. og Bob Mould (i form av Sugar) god kok. R.E.M. var fremdeles med i gamet, men med Automatic For the People var de blitt mainstream, voksne folk som NRKs Nina Owing digget dem og med det ble indiekredibiliteten brått strippet bort over natten. Foruten Nirvana, var det lite som interesserte meg med grungen som ellers hadde et kraftig balletak på den alternative rocken i USA. Hva med Pixies? Hva med Pavement? Hva med Sonic Youth? Joda, helt klart, men de hadde jeg enda til gode å oppdage. Det var alt i alt på de britiske øyer det mest spennende skjedde og hovedfokuset lå.
Amerikanske Swell var derimot noe annet. De hadde et originalt uttrykk som var både fascinerende og utfordrende, dro veksel på post-punk, psykedelia og støypop, men også Ennio Morricones filmmusikk. David Freels vokal var sløy og mystisk, mens gitarist John Dettman leverte brølende gitarriff med kompetent bravur. Han hadde nok lepjet i seg hva han kunne av Joey Santiagos (Pixies) gitarbryst, men for meg var det noe nytt og spennende. Både andrealbumet …Swell? (1991) og oppfølgeren 41 (1993) roterte heftig i en periode. Det var nok her den første grunnsteinen i min evigvarende kjærlighet for post-punk ble lagt, ubevisst vel og merke, det skulle ta ti år til før jeg i det hele tatt ante hva post-punk var for noe.
Jeg gjenoppdaget …Well? ved å tilfeldigvis snuble over den på Spotify nylig. Det var lenge siden jeg hadde hørt på den, men plutselig veltet gleden opp igjen, fy flate så bra dette er, det er faktisk enda bedre enn jeg husket! «At Long Last» er første låt ut, og begynner enkelt med kun akustisk gitar og trommer, vokalen kommer deretter sigende og etter ett minutt eksploderer gitaren med en brutal sirkelsagaktig lyd som skjærer inn til beinet. Det er en tøff åpning som øyeblikkelig hogger tak i deg og får deg til å spisse ørene. I «Everything» hører vi tivolilyder i omtrent ett minutt før gitaren omsider kommer inn. Det er noe utradisjonelt kanskje, men et nikk til omslaget som nettopp er et bilde av pariserhjul fra et tivoli. Fet låt dog, når den først kommer i gang. «Down», «It’s Okay» og «Wash Your Brain» er umiddelbare snacks for øret, og et klart bevis på at gitarist Dettman var rett mann for jobben. Han forlot dessverre bandet like etter, og ble et merkbart savn på senere utgivelser. Ellers er det er få ordentlige rockere på albumet, kun «Turtle Song» og «Tired» skrur opp tempoet et par hakk, resten av materialet er seigt og tungt. Felles for alle er råe gitarriff du aldri blir lei av. Bassen ligger ofte langt bak i lydbildet, mens trommene er skarpe og jagende.
Albumet stritter også i mot, til tross for fengende låter er det en del smårare innslag som bryter opp flowen. Det er f.eks. en dude som prater innimellom, en slags forteller som ønsker oss velkommen: «God evening», hører vi en raspende stemme si i begynnelsen av plata, han vender tilbake igjen midtveis med «Intermezzo» hvor han snakker om at han er tilfreds med opptaket, og på slutten takker han for følget og byr oss god natt. De nevnte tivolilydene skurrer mer enn de behager, og «Soda Jerk Fountain», en slags pastisj av en gammel lounge jazzlåt fra 40-tallet, er for mye ute av kontekst. Men se for deg Jack Nicholson i «Shining» når han kommer inn i restauranten som eneste gjest, så hjelper det i alle fall litt på.
I tillegg er siste låt noe krevende; «A Rainy Night In August» byr nemlig på tolv minutter med trafikklyder, noen som roper et eller annet innimellom og lyden av regn som plasker ned. Det er nok i overkant for de fleste, og får oss til å tenke hva i all verden de driver med. Tester de oss? Albumet hadde kanskje vært bedre uten disse finurlighetene, men det sier noe om Swells kompromissløshet. De driter i normen, og gjør som de vil. Låtmaterialet er ellers så sterkt at det er verdt å gamble med. Dessuten bobler det frem en «vanlig» låt etter sånn ca. syv minutter, som høres langt borte fra, som inne fra et konsertsted, eller øvingslokalet. Den har en autensitet over seg, vi blir liksom vitne til et bands hverdag, de er på jobb, men for oss er reisen er over. Vi står igjen på utsiden og lurer på hva vi har vært vitne til. Det er bare å snu plata og begynne på nytt, du vil bli fascinert og bergtatt i lang tid fremover.