Ferske spor uke 49/2018

Av: Stian Bjørnsson Hope, Brage Tuflåt, David Jønsson, Victor Josefsen og Ådne Evjen

The Beatles – Los Paranoias
«The Beatles (The White Album)» feiret nylig 50-årsjubileum og har vært godt dekket i musikkpressen de siste ukene, Aftenposten trillet sågar 6 på terningen, noe jeg er tilbøyelig å være enig i. «The Beatles» var det første albumet jeg kjøpte av gruppa, og til tross for sitt kaotiske og brokete innhold har det alltid vært en favoritt. I tillegg til et superb originalt album byr årets Limited Super Deluxe-utgaven på en ren godtepose (for ikke å si sekk) av outtakes, demoer og uutgitt materiale. De såkalte Esher-demoene er verdt hele stasen i seg selv, men det er også mye gull på de 50 andre ekstrasporene. «Los Paranoias» er kanskje ikke verdens beste låt i så måte, men herregud så morsom den er! Her er det helt tydelig at gruppa har kost seg skikkelig og latt alt alvor fare. Det var sikkert etter et visst inntak av hallusinogener, men det slår i alle fall hull på myten om at innspillingen av plata var preget av dårlig stemning og krangling. Tull og tøys har sjeldent vært så kjekt å høre på, Paul McCartney er til og med en satan på munntrompet! Plateklassiker: The Beatles – «The Beatles» Mer The Beatles (S.B.H.)

Moonpedro & The Gold Fish – Why Don’t We Do It In the Road
Og når vi først snakker om sola. Pedro Carmona-Alvarez eier ingen skam, og heldigvis for det. Han og resten av Moonpedro-gjengen har latt hybris være hybris og spilt inn hele «The Beatles (The White Album)» på nytt. En idé Pedro fikk for ca. 20 år siden mens han spilte i Sister Sonny har endelig blitt en realitet, etter syv års jobbing! Dette kunne jo gått skikkelig galt, hvordan topper man et så originalt album lissom? Men det er en lettelse å si at prosjektet har lykkes, Moonpedro har lekt seg på samme måte som Beatles, og tydeligvis hatt det rågøy i studio. Primus motor Pedro Carmona-Alvarez og Einar Sogstad er langvarige Beatles-fans, og måtte avlære seg låtene for å kunne gjenskape dem som de ville, noe de har løst ved å blande inn stiler som country, jazz, 80-talls synthmusikk, samples, rock, pop, shoegaze og en dasj dansebandmusikk. Akkurat nå digger jeg «Why Don’t We Do It in the Road», en seig, lang og elegant shoegaze-versjon på over fem minutter. Intervju med Pedro Carmona-Alvarez Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez Plateanmeldelse: Moonpedro & The Sinking Ship – «Let’s Pig» (S.B.H.)

Hedvig Mollestad Trio – Bewitched, Dwarfed and Defeathered
Hedvig Mollestad Trio er ute med albumet «Smells Funny», og jeg aner allerede en topplassering på «Årets beste»-liste, som så mange ganger før. Det er sjette album på syv år, hvis man regner med livealbumet «Evil in Oslo» fra 2016, og trykkokeren er like full av pønsj som alltid. Formelen er som vanlig tung gitariffing fra Hedvig Mollestad, kraftfull komping fra Brekken (bass) og Bjørnstad (trommer), mens ånden av Terje Rypdal og Black Sabbath svever over med beskyttende hånd. Når det er sagt har Mollestad for lengst funnet sitt eget uttrykk, så det er på tide å slutte med denne evige sammeligningen, dette blir siste gang, jeg lover. «Bewitched, Dwarfed and Defeathered» er noe av det tyngste de noen gang har gjort, det er lite jazz å spore, men Brekkens basspill midtveis i låta får meg opp på gulvet med fremoverlent gyngende kropp hver gang. Dette er heavy saker folkens. En prat med Hedvig Mollestad om musikk, litteratur og bordtennis Mer Hedvig Mollestad (S.B.H.)

The Cult of Boydah – French Kiss
Svenske Zack Thoresson er mannen bak The Cult of Boydah, som nå har sluppet albumet «Electrical Youth». Selv kaller han musikken «western-psych» og dette ligger an til å bli en av årets album-favoritter. (B.T.)

Phoebe Bridgers – Christmas Song
Lykken sprer seg på kontoret nå, med en kald julebrus og en rykende fersk låt med Phoebe Bridgers. En melankolsk julehistorie, korrekt antrukket med bjeller og toppet med selveste Jackson Browne på kor. Musikalske julespor 2018 Mer Phoebe Bridgers (ferske spor) (D.J.)

Phoebe Bridgers – Friday I’m In Love
Og der ramlet det inn en Spotify Singles-sak med godeste Phoebe også. Dette er en låt jeg i utgangspunktet sliter litt med, fantastisk låt for all del, men mulig den ble utspilt og utslitt i mine formative år. (D.J.)

Gold Celeste – Lost Conversations
Norges fremste neo-psych-band sitter stødig på tronen med sin nye singel «Lost Conversations». Melodisk, døsig, men med smittende humør. Akkurat slik vi liker dem. Gold Celeste inviterer til hagefest Gold Celeste – Can Of Worms Angelica’s Elegy skifter navn til Gold Celeste Musikk som bør lyttes til på vinyl i en kjellerstue fra 70-tallet Deichman anbefaler: Årets album 2015 (D.J.)

The Beths – Have Yourself a Merry Litte Christmas
Det er den tiden på året der lister skal skrives og 12 måneder med musikk skal oppsummeres. Et band som ikke nådde helt opp for min del, men som jeg har funnet tilbake til den siste tiden, er The Beths. Albumet «Future Me Hates Me» er spekket av powerpopriff og smittende refrenger. Som seg hør og bør, har også The Beths spilt inn en juleklassiker. God stemning!  Musikalske julespor 2018 (D.J.)

Bonusspor: Apropos julemusikk, vil jeg helt til slutt trekke frem det britiske jazzensemblet Ill Considered, som ut av det blå annonserte en juleplate på deres bandcampside på tirsdag. 12 mer eller mindre kjente julesanger, som blir kjørt gjennom Ill Considered-kverna og fører til en juleplate litt utenom det vanlige. Verdt å sjekke ut! Ill Considered – Building Bridges (ferske spor uke 49/2017) (D.J.)

The Crates – B-Sides
The Crates har nettopp sluppet debutskiva «White Trash Morning». «B-Sides», som ble sluppet i fjor, er på albumet, den gikk under radaren min når den kom, men nå har jeg oppdaget den, til gangs. I likhet med bandene utgitt av Chiswick Records og Stiff Records og utøvere som Graham Parker (han ga vel ut en plate på Stiff), Eddie and the Hot Rods, Ducks Deluxe, The Jam osv. oser The Crates av attitude. The Crates ligner ikke nødvendigvis musikalsk på utøverne nevnt her, men innehar det samme drivet og den sammen varmen i uttrykket, samt meloditeften, og en vokalist som vrenger ut sjela si. Cool vokalist. Cool låt. (V.J.)

Erlend Ropstad – Natta som er over nå
Første singel fra plata «Brenn siste brevet» som kommer i januar. – Jeg hadde tenkt å gi ut plate i mai, men da påpekte manageren at det ville føre til at jeg ikke fikk noen festivaljobber til sommeren, forteller Ropstad til opp.no. «Natta som er over nå» er en meget god søknad til å få flere festivaljobber, da det oser live-feeling av den. Det høres ut som om Erlend og gjengen har gått rett inn i studioet, skrudd opp gitarforsterken og spilt for et imaginært festivalpublikum. Med «Natta som er over nå» slår Erlend Ropstad an natt-tonen med skurrende gitarer som lyder råere enn det han er kjent for. Hadde jeg vært festivalboss vill jeg sporenstresk booket Erlend Ropstad til festivalspilling. Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt» Erlend Ropstad – drit i suksess og gjennombrudd, skriv bra musikk Øya 2016 – Erlend Ropstad Erlend Ropstad – Låt: «Det store blå» (musikalske sidespor – uke 33/2017) I det siste har jeg hørt en del på Erlend Ropstad. Jævlig bra  (V.J.)

The Wit – If You Ain’t Got Nothing to Do (Don’t Do it Here) & Apple Tree
The Wits » If You Ain’t Got Nothing to Do (Don’t Do it Here)» gikk også under radaren min da den kom i august. Et band som består av folk fra Dråpe, Psyence Fiction og Are You Having Fun Yet (Eirik Kirkemyr, Ketil Myhre og Peter Hiley) må jo nesten bli bra, og The Wit er bra. «If You Ain’t Got Nothing to Do (Don’t Do it Here)» er delikat, melodiøs pop. Det samme med den nye singelen «Apple Tree»,  der de har speedet tempoet mer opp. (V.J.)

Oslo Oscillator – Nothing To Lose & Newlands
Mer enn verdt å følge med på Oslo Oscillator i tiden fremover, skriver jeg i anmeldelsen av singelen «Newland» som kom i sommer, en bedagelig låt med fin melodiføring, som når sitt klimaks med et smektende, forførende og luftig uttrykk. Og jeg kåret debutlåta «Nothing To Lose» til den 16.ende. beste låta i fjor. Nå er debutplata ute, inkludert begge disse låtene. Jeg har ikke rukket å lytte på plata ennå, derfor velger jeg disse sporene til denne utgaven av ferske spor, men tidligere kollega Lars Junge gjort «jobben», les hans anmeldelse her. Singelanmeldelse: Oslo Oscillator – «Newland» Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose» (musikalske sidespor – uke 38/2017) (V.J.)

Label – Weary
Vi liker Label og Label liker oss (det siste tror vi da ;-). «Weary» kom i oktober, og er b-siden på singelen «Breakfast in Pasadena». Harmonisk og fint. Label brekker ned albumet «All City» – låt for låt Plateanmeldelse: Label – Oslo So Slow Singelanmeldelse: Label «Jenny James» Label – It’s All Right (Ferske spor uke 22/2018) Label – Summer Went Wrong (ferske spor uke 17/2018) (V.J.)

Gary Olson – The Old Twin
Liker du 80s pop fra Australia og New Zealand ‘a la Go-Betweens? Liker du The Ladybug Transistor? Liker du de mer poppa låtene til The Loch Ness Mouse? Hvis ja, er Gary Olsons «The Old Twin» midt i blinken for deg. Gary Olson fra The Ladybug Transistor (Brooklyn, NYC) har startet et nytt band sammen med brødrene Jørn og Ole Johannes Åleskjær, Emil Nikolaisen og Håvard Krogedal (med i/vært med i The Loch Ness Mouse, Serena-Maneesh, Oslo Oscillator, I Was A King, Mirror Lakes). Den første 7″ med to låter er nå ute via Kleine Untergrund Schallplatten i Augsburg, Tyskland, men arbeidet med et album er også påbegynt. Musikken skrives av Åleskjær-brødrene og Olson, og er spilt inn i Aurskog-Høland og Brooklyn. «The Old Twin» er ikke på Spotify, men du kan lytte på på den her. (V.J.)

Ora The Molecule – Sugar
Ora The Molecule er en trio som ble startet i Los Angeles, drevet av Oslo-jenta Nora Schjelderup på gitar og vokal, med slovakisk trommis og tysk keyboardist. Debutlåten til trioen, «Sugar», er gitt ut på deres eget plateselskap Uhh Ahh Record. Stilmessig en miks av old school & 2018-elektronika, kraut-influenser og minimalistisk synthpop, det hele krydret med fløyte og saxofon. Et ganske så egenartet sound, dette er fengende og moro, selv om teksten er av det mer alvorlige slaget. (V.J.)

Anne Marie Almedal – Lovesong
Anne Marie Almedal har lang fartstid i musikk(bransjen), bl.a. var hun med i innsmigrende, søkende Velvet Belly, samt AM And The UV og bidro med vokal på Moonflowers «Where Are You». Anbefaler dere å sjekke ut alle tre, spesielt Velvet Belly. Det nye soloalbumet hennes, «Lightshadow», består av et stemningsladet, delikat musikk, inkludert en følelsesladet, personlig og uttrykksfull versjon The Cures «Lovesong». 5 plater som har inspirert Anne Marie Almedal (V.J.)

Hilma Nikolaisen – Only Me
På «Only Me», og andre låter på den flunkende nye plata «Mjusic», leker Hilma og studiogjengen seg med stereoeffekter, noe ‘a la det Teenage Fanclub gjorde på «Dumb Dumb Dumb (for å ta et eksempel) fra plata «Howdy» (2000). Det funker til tusen. Låta har et forrykende driv, eller rettere sagt et latent driv. Det er et lekkert sound på gitarene her, og over hele linja. Det samme med produksjonen, detaljenene og helheten kommer virkelig til sin rett. Plateanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Mjusic» Mer Hilma Nikolaisen (V.J.)

Bill Ryder-Jones – Mither
Kjører på med en låt til fra Bill Ryder-Jones sitt nye album «Yawn«, for det fortjener Bill. Denne gang er han representert med låten «Mither» som var den første singelen fra albumet. I låten gir han et lite nikk til Liverpool-artisten og ordsmeden Michael Head. Vi snakker her om språklige finurligheter fra Merseyside: «’And is right’ Mick said/Just for tonight don’t mither me Meg». Plateanmeldelse: Bill Ryder-Jones – «Yawn» Bill Ryder-Jones – Recover (ferske spor uke 44/2018) (Å.E.)

Jamie Broad – The Beatles
Vi beveger oss fra West Kirby og over Mersey til musikkbyen Liverpool. Her holder rapperen Jamie Broad til. På plata «Rivers: Mersey and Seine» har han fått med seg den franske produsenten Slim Guesh. Guesh bidrar på beat-siden, og Jamie rapper på bred scouser-dialekt. «I don’t need to put my city on the map/Nah, The Beatles have already done that», rapper Jamie. Det er jo sant nok, men han har sannelig noe å tilføre på egenhånd. Jamie har en sterk forkjærlighet for soul, og det kan man høre i musikken og beaten. (Å.E.)

Aystar – Kop That Shit
Vi fortsetter med rap fra Liverpool. The Guardian spurte i en artikkel fra i fjor: «Why doesn’t everyone rap in scouse?» Her siktet de til den unge rapperen Aystar som med bredbent stil tar oss med inn i hans univers. Ofte fotfulgt av mørke beats. I denne låten, starter han det hele med et tema som nærmest kan kalles klassisk musikk. Det er mørkt, skittent og bra, og alle tekstene er merket «explicit». (Å.E.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor