Plateanbefaling: Willy DeVille – «Loup Garou»
Tekst:Olav Nilsen
Mange kjenner nok til de klassiske platene med hans Mink DeVille band, «Cabretta», «Return to Magenta», «Le Chat Bleu» og «Coup de Grace», for å nevne noen av de beste, men ikke alle har fulgt Willy DeVilles periode fra slutten av 80-tallet og utover like nøye, han var sterkt preget av sitt heroinmisbruk disse årene. Rent musikalsk finnes mengder av gullkorn, og «Loup Garou» fra 1996 er et av disse.
Willy DeVille har hatt mange ulike faser som scenepersonlighet og privatperson, som på 70-tallet da han brukte lisseslips, spisse sko og rosa skjorter som en Puerto Ricansk punker eller et gjengmedlem rett ut fra Lower East Side, så videre til perioden da han flyttet til New Orleans og kledde seg i skreddersydde dresser, dyrket voodoo og lignet på en absintdrikkende elvebåtgambler fra slutten av 1880.
Rundt 2000 kuttet han ut heroinen, lot håret gro og flyttet til New Mexico der han plukket opp sine indianske røtter og ble Black Elk. Men så går det bare en vei, og det er nedover. Hans kjære kone Lisa henger seg, han kolliderer og blir så kvestet at han er avhengig av krykker og stokk i tre år. Han skal behandles for Hepatitt C, men de oppdager også kreft i bukspyttkjertelen, som han dør av 6. august 2009, 58 år gammel.
Tilbake til «Loup Garou», som jeg synes fortjener en mye større stjerne og oppmerksomhet enn hva den har fått. Platen er en fantastisk latin/cajun/mariachi-gumbo. Den er umiskjennelig New Orleansk, men samtidig med hint til Lou Reed og uptown soul og klassisk Brill Building-pop.
Han åpner med «No Such Pain as Love», en sang så sår, så bra, levert av en moden DeVille der man også hører hans irske røtter. To andre favoritter fra platen er «When You’re Away from Me og Still (I Love You Still)», som han også gjør en spansk versjon av («Asi Te Amo»). Fantastiske låter begge to.
På låten «You’ll Never Know» har han med seg Brenda Lee, Amerikas svar på Édith Piaf. Hun synger fantastisk og matcher Willy DeVille som hånd i hanske sammen med orkester og spansk gitar. «White Trash Girl» låter nesten som Rolling Stones på «Exile on Main Street».
På «Heart of a Fool» bidrar Chris Spedding på gitar, dette kunne godt vært en Springsteen-låt. Spedding er også med på «Runnin’ Through the Jungle (Shootin’ the Blues)».
«Loup Garou» (som betyr varulv): Her aner vi en touch av Louisiana voodoo, og tenker automatisk på platene til Dr. John og Exuma. «New Orleans is a marvellous place, but it really is very strange. If you’re not careful, funny things can happen» – DeVille.
«Loup Garou» er en av mine favorittplater. Håper du også liker den.
Anmeldelsen er tidligere publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
