Plateanmeldelse: Spielbergs – «This Is Not The End»
Artist: Spielbergs
Album: «This Is Not The End» (2019)
Plateselskap: By The Time It Gets Dark
5
Skrevet av: David Jønsson
Så er den endelig her. Debutplaten til Spielbergs som så mange har ventet på. Bandet har vasset i skryt og lovord, omtrent fra dag én. Ikke bare her til lands, men også bredt utover landegrensene. Kulturaktører som The Guardian, Kerrang, NME, Stereogum og BBC har alle uttrykt store forhåpninger rundt bandet og har «This Is Not The End» som ett av albumene de gleder seg mest til i 2019. Jeg kan nesten ikke erindre lignende hypehysteri rundt et norsk band, i hvert fall ikke i nyere tid. Det er dog lett å skjønne hvorfor de store ordene blir tatt i bruk. Det er noe herlig forfriskende over Spielbergs. De gjemmer seg ikke bak flere lag med ironi, inspirert av Mac DeMarco og Burger Records. Det er heller ingen slitsomme neonfarger i sikte. Tilbake står et ærlig, hardtarbeidende og ekstremt lovende band.
Powertrioen bestående av Mads Baklien (gitar og vokal), Stian Nettum Brennskag (bass) og Christian Løvhaug (trommer). Medlemmene har vaket rundt omkring i Oslos indiemiljø en god stund, og har spilt i band som Team Me, Lukestar, Accidents Never Happen, Magnus Moriarty og Truls & The Trees. En relativt rutinert gjeng, til tross for sin unge alder. Albumet er produsert av bandet selv, men med stødig hjelp av Tord Øverland Knudsen (The Wombats) og Marius Drogsås Hagen (Team Me). Albumet slippes på det britiske plateselskapet By The Time It Gets Dark, som også huser Sunshine Frisbee Laserbeam, som absolutt er verdt å sjekke ut.
Spielbergs har levert noen imponerende singler med «We Are All Going To Die», «Distant Star» og ikke minst «4AM». Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at «This Is Not The End» byr på mer av vinneroppskriften: Episk, storslagen indie med en solid dose emo (følelser er et viktig stikkord på albumet), bak vegger av gitarstøy og fengende hooks. Baklien fremfører tekstlinjene som inneholder mye mørke og desperasjon med stor overbevisning. Det er også rom for håp og lovnader om en frisk start, som albumtittelen tilsier. Jeg hører ekko av …And You Will Know Us By the Trail of Dead på sitt mest fokuserte, før de fortapte seg i et virrvarr av sci-fi-konseptalbum og tegneserienoveller. Jeg får også sterke assosiasjoner til Japandroids og dere ypperlige album «Celebration Rock», men også spor av desperasjonen til The Wrens. Man kan også høre noen små dryss fra Motorpsycho i det fjerne, først og fremst fra deres mest navlebeskuende periode på midten av 90-tallet, spesielt på tredjesporet «Not For Long».
Ved de første par gjennomgangene fikk jeg inntrykk av at det med hell kunne vært barbert vekk et par spor, og «McDonalds (Please Don’t Fuck Up My Order)» og «Sleeper» ville ha vært naturlige valg. Men etter flere lyttinger, falt disse låtene også på plass og styrker albumet som en helhet. Den atmosfæriske «McDonalds..» har etter hvert blitt litt av en favoritt, og «Sleeper» er et perfekt hvileskjær før «4AM» kommer styrtende ut fra startblokkene. Åpningskvartetten på albumet med «Five On It», «Distant Star», «Not For Long» og «We Are All Going To Die», er uhyre god og i en klasse for seg.
«This Is Not The End» innfrir de høye forventningene til gangs og alt ligger til rette for et større gjennombrudd. Et meget sterkt album, trolig en av de beste debutplatene innen norsk rock på mange år.
Albumet slippes fredag 1. februar.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
