5 plater som har inspirert Sunniva Lundh
Av: Victor Josefsen / Foto: Bjørn Molstad
Madrugada: Industrial Silence
Mitt første møte med Madrugada og albumet «Industrial Silence», hadde jeg som 17 – åring, da jeg jobbet som assistent i NRK P2s Wokredaksjon. Jeg fulgte gjester til og fra studio, og når det var lite å gjøre, hjalp jeg til i redaksjonens musikkavdeling der jeg ryddet i CD–hyllene. En dag da jeg sto sånn og småpratet med han som hadde ansvaret for musikken, tok han frem et eksemplar av dette albumet og ga meg. – Hør på denne, du. Den skal du få av meg. De kommer til å bli store.
Jeg tok med meg plata hjem, og ble umiddelbart hekta. Det traff en nerve. Albumet har litt av alt jeg liker i musikk: det er stort, intenst og melodiøst, både tungt og lett, det er poetisk, det er fengende, samtidig som musikerne tar seg god tid og lar tonene få henge litt igjen. Alt i en nydelig balanse. Også hjelper det selvfølgelig med stemmen til Sivert Høyem, jeg er veldig opptatt av sterke stemmer. Tekstene fenger meg på en måte jeg ikke helt kan forklare. De er assosiative for meg. Noen ganger får man bare stikkord, som man må sette sammen til en mening. De ligger og murrer i bakhodet, og det liker jeg.
Stefan Sundström: Sundström spelar Allan
«Stefan Sundström spelar Allan» er rett og slett et coveralbum der den svenske artisten covrer visedikteren Allan Edwall. I Norge er Edwall kanskje best kjent som skuespiller, han spilte pappaen til Emil i Lønneberget, og Skalleper i Ronja Røverdatter, men han har også skrevet en rekke sterke sanger.
Låtene har en brutalitet og råskap ved seg, Edwall skriver om rus, fattigdom og slit, samtidig er det noe nesten uutholdelig skjørt som ligger bak. Det er både galgenhumor og sårbarhet flettet i hverandre. Stefan Sundström fremfører disse sangene med den råskapen og følsomheten som de fortjener, og jeg synes de kler godt å være pakket inn i et mer moderne lydbilde som de er i dette albumet. En av låtene har faktisk vært til direkte inspirasjon for meg. Setningen ”Lägg din glädje på min krumma rygg, sorgen får vi bära själva” fra sangen «Troll och Älva», har gitt løse assosiasjoner til min egen låt «Shoes of Constant Walking». Ellers er «Den lilla bäcken» en av mine favorittlåter. Det er av de såreste sangene jeg vet om, om hvordan livet forandrer oss, vi kan aldri gå tilbake til det som var. Det er noe kompromissløst i Allan Edwalls beskrivelse av livet og vår uomtvistelige menneskelighet som gjør at disse tekstene går rett inn hos meg. (Farväl till Æ (album) – Stefan Sundström – Gammalt Regn, ferske spor – uke 24/2018, red.anm.)
Valerie June: Pushin’ Against a Stone
Perfekt uperfekt! Det er det første som slår meg når jeg tenker på albumet «Pushing Against a Stone». Valerie Junes insisterende, samtidig litt slentrende måte å synge på, melodier og arrangementer som nesten er på grensen til det irriterende, men bare nesten. Det er musikk som ”klør” litt, men akkurat passelig mye. Jeg elsker at albumet åpner med låta «Working Woman Blues», det er en helt rå sang som rett og slett begynner med linjen ”I ain’t fit to be no mother”, og avslutter med ”Lord you know that I am ready, For my sugar, my sugar daddy”. Også i dette albumet er det råheten som tiltrekker meg. Det er både humor og alvor om hverandre i en elegant blanding. En favorittlåt er også hiten «Wanna Be on Your Mind». Det er nydelig og upretensiøs beskrivelse av kjærligheten: ”I wanna be on your mind, stay there all the time. ” Så enkelt, og så brilliant kan det sies. (Valerie June – The Order of Time, musikalske sidesporuke 13/2017, red.anm.)
Suzanne Vega: Solitude Standing
Jeg kommer ikke utenom Suzanne Vega. Hun var en av de første singer-songwriterne jeg hørte på, og hennes sterke tekstfokus har nok preget hvordan jeg selv jobber med låtskriving. Det var med Suzanne Vega at jeg først fattet interesse for krysningen poesi og musikk.
Det er vanskelig å velge bare ett album av Suzanne Vega, for det er mer enkeltlåter som har gjort inntrykk på meg. Når jeg faller på «Solitude Standing», er det fordi hun velger å åpne albumet med å synge låta «Toms Diner» a capella, i over to minutter. Det er et veldig sterkt virkemiddel. Den åpningen legger for meg føringer for resten av albumet. Etter to drøye minutter med a capella- sang om en dame som sitter på en cafe, og hennes sporadiske tankerekker, gir man seg liksom over. Da må man bare akseptere at her er det artistens premisser som gjelder.
Red Hot Chili Peppers: Blood Sugar Sex Magik
Dette albumet må først og fremst med fordi det var mitt første (vennligsinnede) møte med rocken. Antakeligvis fordi bandet hadde klart å snike inn to ballader som var lettere for ikke–rockere å like. Altså en vellykket rekrutteringsstrategi for min del, for det begynte med at jeg fikk sansen for rockeballaden «I Could Have Lied».
I likhet med mye annen musikk jeg har fått sansen for gjennom årene, var dette et album jeg motvillig ble introdusert for under oppveksten, gjennom lettveggen som skilte barnerommene til meg og min eldre bror. Musikken som ble spilt på den andre siden av veggen (til store protester fra min side), begynte på ett eller annet tidspunkt å gli lettere og lettere inn i ørene. Det fortsatte med at jeg smuglånte CDen av broren min når han ikke var hjemme, helt til jeg til slutt krøp til korset og kjøpte mitt eget eksemplar. Jeg blir fortsatt skikkelig glad når jeg hører en låt fra dette albumet. Hvorfor vet jeg ikke, men heldigvis er det ikke alt som trenger en forklaring.
Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog
Sjekk også:
Korrupt (Marius Jahnsen) – 5 politiske platefavoritter
5 låter som har inspirert Wauwatosa
