Konsertanmeldelse: Built to Spill på Rockefeller

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Dale

Det var en fin halvannen time i kvartetten Built to Spills selskap på Rockefeller lørdag, men likevel kanskje ikke helt den festen de aller ivrigste hadde forventet seg oppildnet av gamle minner. Dough Martsch krydret og omorganiserte de 20 år gamle låtene på beste vis, men vi savnet kanskje noe energi og eksplosivitet i fremføringene. Først i ekstranumrene løsnet snippen noe da fokuset var noe løsere. Derfor oppsummerer vi: en trivelig kveld i nostalgiens tegn med en av deres beste plater.

Å se dagens Built to Spill fremføre klassikeren «Keep it Like a Secret», noen ekstra spor fra bandkatalogen, The Kinks‘ «Waterloo Sunset» og sideprosjektet Halo Benders «Planned Obsolescence» blant ekstranummerene, var altså en blandet fornøyelse. Mest noe fint likevel. Jeg angrer på ingen måte at jeg tok turen dit, tross at jeg har sett bandet flere ganger før, også i storhetstiden.

Men det er jo ikke alltid det samme å bevege seg inn i fortiden:

It’s barely yours on loan
What you think you own
The place that you call home
The ideas in your bones
In your bones
This would still feel dumb
Back where you’re from
Do you
Do you want to change your mind?
Do you want to change your mind?
‘Cause you could never know that
In a time trap
In a time trap
(Built to Spill – Time Trap, «Keep it Like a Secret»)

Joda, det var som nevnt fint og det var en reise tilbake til en herlig forgangen tid. Hvem minnes ikke dobbeltkonsertene på So What sommeren 1999 sammen med Modest Mouse da denne skiva – sluppet 2. februar det året – var aktuell? For meg var det nettopp da jeg flyttet til Oslo for første gang og fikk ta del i hovedstadens vitale musikkliv. Jeg husker kanskje vel så mye Modest Mouse-sangeren Isaac Brooks komplimenter for Swell-t-skjorta jeg hadde på meg og nachspielet med et par nederlandske jenter som den utstrakte versjonen av albumfavoritten «Broken Chairs».

«All the affection I poured into bands, into films, into actors and musicians, was about me and about my friends. Once, in high school, I went to see the B-52s. I pressed myself against teh barrier until bruises darkened my ribs, thrilled to watch kate Pierson drink from a water bottle, only to have my best friends tell me that her concert wasn’t about the band-it was us, it was about the fact that we were together, that the music itself was secondary to our world, merely something that colored it, spoke to it. That’s why all those records from high school sound so good. It’s not that tje songs were better – it’s that we were listening to them with our friends, drunk for the first time on liqueurs, touching sweaty palms, staring for hours at a poster on the wall, not grossed out by carpet or dirt or crumpled oily beds. These songs and albums were the best ones because of how huge adolescence felt then, and how nostalgia recasts it now. Nostalgia is so certain: the sense of familiarity it instills makes us feel like we know ourselves, like we lived. To get a sense that we have already journeyed through something-survived it, experienced it – is often much easier and less messy tahn the task of currently living through something, skriver Carrie Brownstein fra Sleater Kinney, Wild Flag og Excuse 17 i «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir».

Musikk er altså mer enn bare instrumentene og lydbildet som treffer øregangene våre og tekstene som til og med mange ganger blekner når de hentes ut av konteksten som melodiene gir.
Ja, hun skriver til og med om bandlederen fra lørdagens konsert.

«For me, however, i needed to be there – to see guitarists like Kim Warnick and Kurt Bloch of the Fastbacks or Dough Martsch of Tree People play chords and leads, or Calvin Johnson and Heather Lewis from Beat Happening, in the wholly relatable attire of threadbare T-shirts and jeans shorts, enact a weird nerd sexiness, strangely minimal, maximally perverse».

Inspirasjonen og gleden ved å møte musikken og musikerne der og da på en scene. Når vi tar bort konteksten eller flytter den over i en annen tidssone blir opplevelsen også farget av dette og blir annerledes. I går kunne mange av publikummerne plusse på 20 kilo, en grånende manke eller minkende hårlinje. Alle de tilstedeværende var nærmere femti enn tyve, i likhet med bandet på scenen.

«Being a fan has to do with the surroundings, and to divorce the sounds from the context often feels distancing, disorienting, but mostly disappointing, I think all the times I’ve had a friend over and pulled out records from high school or college, ready for the album to change someone’s life the way it changed mine. I watch my friend’s face, waiting eagerly for the “aha!” moment to arrive, only to realize that my affection for this intentionally off-key singing, saggy bass sound, and lyrics about bunnies isn’t quite the revelation it was fifteen years ago.»

Hvordan takler så låtene og musikken til Built to Spill dette tidsspranget? Både og, vil jeg kanskje si.

Bandet fra Boise, Idaho er fremdeles en viktig inspirator som del av 1990-tallets indierock-kanon selv om publikumsinteressen har vært ganske lik de siste ti årene. Mange av de samme folkene kan man også mistenke når man snur seg rundt i lokalet på Rockefeller. Her er flust av gamle kjente. Men også en del av de som har kommet til senere eller som ikke har fått somlet seg til å se sine favoritter spille live. Betegnende nok er konsertlokalet i dag og publikumskapasiteten nesten fem ganger større enn i 1999.

«Twenty years too late you could display your love for The Clash or Ramones (and I did!), or you could buy a completely unsanctioned Fugazi poster.» (Carrie Brownstein : «Hunger Makes Me a Modern Girl»)

Personlig holder jeg nok «Perfect from Now On» (1997) høyere i kurs og muligens «There is Nothing Wrong with Love» (1994) enda høyere. Ihvertfall hørte jeg mer på disse da de kom. Ekstranummeret «In the Morning» fra sistnevnte påminnet meg om at gjenhør ikke alltid lever helt opp til forventningene. Den låta trodde jeg fortsatt var noen hakk bedre enn da jeg opplevde den der og da. Alle deres åtte album (ni, eventuelt ti om man teller med «The Normal Years» og «Live») har likefullt mange knallåter og er verdt oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å få plass til alle høydepunktene fra de andre albumene når man tar en sånn vi spiller det gamle albumet konsert og bare skal fylle ut settet med noen andre smakebiter. Men «Car» – fra «There is Nothing Wrong with Love» og «The Normal Years» – hadde jeg gjerne hørt ennå en gang (men Martsch hadde kanskje ikke lyst til å spille den… ennå en gang.. og da var det formodentlig like greit).

Uansett, det som gjorde at vi ble så glade i bandet fra den amerikanske nordvestkysten er deres egensindige tidsignatur og vågale emosjonelle tekster. Over leken eksperimenterende låtstrukturer finner vi også en inntagende melodiøsitet og bevegende tekster.

Fraværet av ungdom blant publikum forteller vel også sitt, men i mine ører låter som sagt fremdeles mange av disse låtene friske og slitesterke, og de har virkelig gjort seg flid med å gi oss en bra gjenopplevelse av dem. Kanskje for mye vil noen hevde.

Det var ingenting musikalsk å sette fingeren på. Låtene ble fremført med edruelig fokus og konsentrasjon av eneste gjenlevende bandmedlem og frontfigur Dough Martsch sammen med våpendrager Jason Albertini fra Helvetia og brasilianerne Joao Caeses og Joao Luiz fra oppvarmingsbandet Oruã – som utgjør Built to Spill 2019. I motsetning til turnéen med den forrige skiva «Perfect from Now On» hadde ikke Martsch hentet inn gamle originalmedlemmer eller folk som spilte på plateutgivelsen som skulle feires og fokuseres på.

Det som får Built to Spill til å skille seg ut fra massen av indieband fra 1990-tallet er bandleder Dough Martschs vilje til å eksperimentere med effekter og lyder for å forsterke og visualisere det allerede imponerende gitararbeidet hans.

Han opptrer på scenen med en tilbakelent og avslappet selvtillit. Introvert og fåmælt. Ordvekslingen med publikum begrenser seg stort sett til høflig takk. Han opptrer intenst konsentrert for å spille korrekt. Vi kan observere den skjeggete, skalla femtiåringen opptatt med å vri effektpedaler og knotter for å gjøre sanger han har spilt mangfoldige ganger før ny og interessant for ham selv og de der ute i publikum, men fremføringene er også ganske nær albumtro.

Sammenvevningen av influenser som David Bowie, Butthole Surfers, R.E.M., The Replacements, Neil Young og for eksempel The Kinks er unik og gjør musikken tidløs. Det melodiske øret og de finurlige arrangementene gir sammen med Martschs gitarferdigheter nok til å leve godt med disse låtene den dag i dag.

Å høre «You Were Right», «Broken Chairs» og «Temporarily Blind» en lørdagskveld er fremdels upåklagelig tidsfordriv.

Like mye som jeg respekterer og verdsettter bandets fokus og evne til å levere låten så musikalsk bra og autentisk som mulig, kan jeg forstå den mest kritiske delen av publikummet som etterlyste mer energi og innlevelse. Martsch vil nok protestere med rette ettersom vi hele tiden kan observere en stille innlevelse og konsentrasjon.
Mellom låtene er frontfiguren oftest travelt opptatt med stemming og fintuning av gitaren. Også bandmedlemmene er stillferdig konsentrerte om oppgaven, i kontrast til den mer løsslupne spillegleden de viste da de spilte som Oruã.
De mest kritiske vil kanskje si det var noe sjelløst.
Det som imidlertid tydelig kommer frem er Dough Martsch erfaring og talent som gitarist. Med muskuløs kraft, presisjon og lekenhet henter han frem heftige kraftfulle riff og finladede harmonier.

Men det hersker liten tvil om at lokalet livnet til når bandet løsnet litt på snippen i ekstranumrene og samtidig hevet energinivået.

I så måte er avsluttende «Carry the Zero» et absolutt høydepunkt – selv om det ikke er favoritten min på skiva. Under bandets cover av The Kinks’ «Waterloo Sunset» inviteres det andre oppvarmingsbandet Slam Dunk, scenetekniker og turnéleder med opp på scenen til en fin, men også rufsete, løs og ledig versjon av denne klassikeren, som både sørger for allsang og litt heftigere applaus enn på de fleste andre sangene denne kvelden.

Built to Spills storhetstid er definitivt over, men de beste låtene kan vi fremdeles ta med oss videre. Som Brownsteins tekst antyder vil den kanskje leve aller sterkest hos oss som var der og da og hadde musikken som lydspor til skjellsettende personlige erfaringer.

Du kan låne musikk av Built to Spill hos oss

Du kan også låne Carrie Brownsteins «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir» hos oss