Øya 2012 – The Afghan Whigs

Av: Victor Josefsen / Foto: Espen Stranger Seland

Det er rart med det, på slutten av åttitallet / begynnelsen nittitallet kastet jeg meg over platene til Mudhoney, Tad, Nirvana, L7, Hole og Amphetamine Reptile-band som Helmet, Boss Hog, Chokebore, Cows, The Thrown-Ups, Helios Creed mfl., men The Afghan Whigs aldri ble et av favorittbanda mine. Når jeg først spilte skivene, var jeg for så vidt fan, der og da, men The Afghan Whigs ble fort glemt. I stedet snurret  Mudhoneys Suppefuzz Biggmuff på spillern for n’te gang. Men etter torsdagens overbevisende konsert med The Afghan Whigs står albumene på spillelista mi igjen.

The Afghan Whigs har kun sterke album på samvittigheten, og i 1996 ga de ut Black Love, et album som druknet i mediehysteriet rundt Smashing Pumpkins på nittitallet, men som hadde alt som skulle til for å slå an blant massene. Drivende låter, utmerket produksjon og imponerende stemmeprakt, alt besørget av rivjernet og hjernen bak bandet, Greg Dulli. Men The Afghan Whigs slo aldri skikkelig an blant massene. Derimot har de alltid hatt mange blodfans, også her i Norge, og mange av dem var garantert på Øya-konserten.

Omtrent samme karakteristikk som Black Love får Øya-konserten til The Afghan Whigs. Greg Dulli og The Afghan Whigs på Vika-scenen innehar en tilbakelent karisma uten de helt store faktene, de bare «er». Det musikalske uttrykket taler for seg selv, et uttrykk som de «orkestrerer» med stor feeling og presisjon, men som aldri blir sterilt, tvert imot. Og stemmeprakten til Greg Dulli høres bedre ut enn noen gang. 47-årige Greg Dulli eldes som god gammel årgangsvin. Ettersom konserten skrider fram tenker jeg: «Jeg skal aldri, aldri mer kaste bort tiden på indieband som knapt kan traktere instrumentene».

The Afghan Whigs kan sin musikkhistorie, de filtrerer soul og r&b sammen med grønsj m.m. i scenemikseren på Vika-scenen. Det er derfor helt naturlig at Greg Dulli tar plass bak piaonet og spiller en førsteklasses versjon av Øya-syke Frank Oceans «Lovecrimes», som Whigs har gitt ut på singel. Publikum storkoste seg, selv om regnet pøset ned, og det så ikke ut som om Greg Duli & co hadde det så aller verst de heller. Greg Dulli takket da også publikum for å bli stående og lytte selv om det regnet.

Det glødet mye mer av The Afghan Whigs på Øya enn det jeg hadde forventet. Uttrykket var spenstig, kraftfullt og vitalt. De avsluttet settet ypperlig med sine mange drivende og rocka låter som kom på rekke og rad. Og når man har et slikt låtmateriale å ta av sier det seg selv at dette måtte bli en riktig så bra konsert. Siste del av konserten endte opp som et, ja, fyrverkeri. Den lille spruten som manglet i åpningslåtene var til stede – med renter. «Miles Iz Dead» avrundet den sterke The Afghan Whigs-seansen på årets Øyafestival.

Velkommen tilbake!

Du kan låne musikk av The Afghan Whigs og Greg Dulli på Deichman Musikkavdelingen.

Du kan låne musikk av de andre utøveren som er nevnt i saka, bare søk her.