Av: Victor Josefsen Intervjuer 24. juni 2019

5 plater som har inspirert I do You do Karate

I do You do Karate er fra Bergen og består av medlemmer og tidligere medlemmer av fin-fine band som Tennis, Professor Pez og Syntax Terrorkester. Tidligere i år kom de med deres selvtitulerte debutplate gitt ut på det australske selskapet Half a Cow Records som styres av Nic Dalton, tidligere The Lemonheads, Sneeze, Godstar, The Plunderers. Plata er en av årets store norske indie-overraskelse! Her er fem av platene som har inspirert gjengen fra Bergen.

Av: Victor Josefsen

I do You do Karate valgte å gå demokratisk til verks . Alle i bandet fikk velge seg en plate og under kan du lese hva de kom frem til

Pål

Manilow – Smudge

Vokalist og gitarist i Smudge, Tom Morgan, er mannen som har skrevet eller vært med å skrive mange av låtene som The Lemonheads og Evan Dando er blitt kjente med. Deriblant «Down About It» og «Divan» som en finner på «Manilow». En ypperlig popplate der sangene aldri blir for lange og melodiene er som skapt for å nynnes på når platen er ferdigspilt. Passe lo-fi lyd med herlige grumsete gitarer. Mange av sangene har småmorsomme tekster, som «Scary Cassettes» hvor Lou Barlow og Sebadoh trekkes frem som en viktig del av hverdagen. Samme Lou deltar for øvrig på tribute-utgivelsen av «Manilow» som ble utgitt i 2015. Smudge og bandet som vekket min interesse for Half a Cow records som i dag gir ut vår musikk. Et band og en plate som absolutt er verd en gjennomlytting eller syv.

Ivar

A Catholic Education – Teenage Fanclub

Denne plata kom ut i 1990, og jeg bestilte den fra min lokale platebutikk i Ålesund etter å ha lest om bandet i NME. Jeg hadde hørt den første singelen «Everything Flows» på engelsk radio en gang og det var kjærlighet ved første lytt. Fortsatt i dag er dette min favoritt TFC album. Det er faktisk det eneste TFC albumet som jeg setter på fra start til slutt i dag.

Mange mener at albumet mangler gode låter, men jeg skipper ikke et sekund når jeg setter det på. Lyden er infernalsk skitten og absolutt vidunderlig. Det er seigt og låtene truer med å gå i oppløsning konstant. Vokalen er herlig usikker og ganske falsk her og der. Det er milevis unna soundet TF er kjent for i dag. Ikke noe west coast, jingle jangle Byrds gitarer her. Bare komplett kaos som gjør meg sinnsykt happy bare jeg tenker på det. Rytme egget som går fra litt ute til å leve sitt eget liv på siste sporet «Everybody’s Fool» er en perfekt avslutning. (Teenage Fanclub – Alcoholiday, Ferske spor uke 17/2019, Teenage Fanclub – Everything Is Falling Apart, Ferske spor uke 8/2019, Teenage Fanclub – Start Again, Ferske spor uke 17/2018, Konsertanmeldelse: Teenage Fanclub på Rockefeller, red.anm.)

Bjarte

1972 – 1982 – Ebba Grön

Den platen som har inspirert meg mest til å spille musikk må være «Ebba Grøn 1978-1982». Dette er jo en best of plate, men det var mitt første møte med Ebba Grøn. De råe og fengende låtene med lynkjappe trommer og hissige tekster på svensk, som var lett å gaule med på, var soundtracket til en herlig tid. (Ebba Grøn – et av de beste bandene fra Skandinavia, noensinne, Øya 2015: Thåström: En forrykende avslutning på Øyafestivalen 2015, red.anm.)

Knut Olav

And Then Nothing Turned Itself Inside-Out – Yo La Tengo

Yo La Tengo klarer ikke å lage dårlige plater, de klarer bare å lage plater som får deg til å tenke at «oi faen, dette er det mest fantastiske som noensinne er fanget på teip» hver gang du setter den på. Om de spiller beinhard støyrock eller lavmælt taffelcountry maner de alltid frem sin egen snodige og merkverdige lyd som bare kan beskrives som «Yo La Tengo». Slikt er det ikke alle band som får til! Min favoritt, «And Then Nothing Yurned Itself Inside-Out», må være det flotteste stykke lo-fi kunst som noen gang er laget. Lavmælt, corny popmusikk og lange dronestykker fremført med rytmebokser som drukner i gamle ekkomaskiner. Ståbass, trøorgel og gitarstøy i skjønn forening. Terningkast seks hver gang! (Plateanmeldelse: Yo La Tengo – «Fade», red.anm.)

Ole

Weeps – Darryl – Ann

Nederlandske Daryll-Ann gav ut 6 sterke studioalbum mellom 1992 og 2004. De to låtskriverne og sangerne Jelle Paulusma og Anna Soldaat har siden gitt ut flere soloalbum, hvor Paulusma slapp sin seneste plate «Some How Any How» i år. Inspirert av grunnleggende popband som Big Star, Byrds og Beach Boys serverte DA glimrende popmelodier i sin særegene innpakning av elegant og delvis støyende gitar, samt vokaler med et snev av deres kontinentale tilhørighet.

«Weeps» fra 1996 er helt i toppen av deres utgivelser, med «Happy Traum» fra 1999 og senere plater hakk i hel. Weeps har en særegen atmosfære gjennom låter som veksler mellom det hardtslående til et nærmest bedøvende lydbilde. Av de 16 låtene er bl.a. «My Only World», «Summerdaze» og åpningssporet «Tools R Us» umiddelbart nydelige poplåter for den nye lytter.