Ferske spor uke 27/2019

Av: Victor Josefsen, Stian Bjørnsson Hope, Lars Junge, Ådne Evjen og Eirik Otteraaen Ystad

The Colors Turned Red – As If We Owned the World
Ikke hørt om The Colors Turned Red, sier du? Vel, Haugesundbandet kjørte på mot slutten av 8o-tallet med gromlåter som «The Big Balloon» fra den selvtitulerte debutplata (1988), og gjorde comeback på midten av 2000-tallet med plata «All the Way Up». I 2011 var det Duel in the Sun det dreide seg om, med låter som den spretne og fengende «You Know What», må sjekkes av alle popfantaster, «Smile Again» er også en vinner fra den plata, les anmeldelse. I år har The Colors Turned Red på ny gjort comeback med singlene «As If We Owned the World» og «Smoke of Love». I 2015 kåret jeg låta «Warm Circuity», signert et av Norges fineste popband The Loch Ness Mouse, til det årets sommerlåt. En av 2019s fineste poplåter er definitivt «As If We Owned the World», signert «The Colors Turned Red, med melodiføring av første klasse, nynnbare hooks og smekkert sound. P3, denne bør dere liste på P3-lista i sommer! (V.J.)

The Loch Ness Mouse – Unwarranted
The Loch Ness Mouse sin låt «Warm Circuity»(sjekk under The Colors Turned Red) er fra den forrige selvitulerte plata (2016), en plate som symboliserte retur til ren popmusikk for dem, bl.a. inspirert av britisk 80-tall og band som Aztec Camera, Prefab Sprout og Style Council. På årets plate «II» har de ytterlige foredlet uttrykket med stilsikker og sofistikert pop. David Jønsson hadde med «By Piccadilly Station I Sat Down and Wept» i en tidligere utgave av Ferske spor, en praktfull tolkning av Tracy Thorn-låten, der The Loch Ness Mouse har vervet åndsfrende Rhodri Marsden fra Scritti Politti. Det er klasse over alle låtene på den nye plata, det er ingen svake låter. The Loch Ness Mouse er omtrent så popfeinschmecker-fantastisk som du får det, og har du smaken for lekker, varm og velprodusert pop så ta en lytt! Og har du smaken for spesielt Prefab Sprout så ta en lytt på «Unwarranted»! Ovenfor skriver jeg at The Colors Turned Red «As If We Owned the World» er en av årets fineste poplåter, The Loch Ness Mouse sin plate «II» er en av årets beste sommerpop-plater. Mer The Loch Ness Mouse. (V.J.)

Cora Sandel – Heavy Lifting Heart
David hadde med Cora Sandels låt «Falling Out» i forrige Ferske spor, favoritten hans fra EP’en «The Days We Were Alive». Cora Sandel er et forholdsvis nytt band, men består av medlemmer fra blant annet Youth Pictures of Florence Henderson, You Could Be A Cop, Locult og Snöras. «Heavy Lifting Heart» er en av mine favoritter fra EP’en, sammen med nevnte «Falling», en emo/powerpop/indielåt som både er småtrist (positivt ment), varm og gutsy på samme tid. Er du ute etter god norsk indie i år utført med fintfølende fingerspitzgefühl anbefales Cora Sandel på det varmeste, samt I do You do Karate og You Could Be A Cop. 23. august spiller Cora Sandel med Ben Leiper og Beezewax på Lokal Bar. Det blir nok litt av en helkveld. (V.J.)

Remington super 60 – The Highway Again
Jeg burde også hatt med Remington super 60 med Christoffer Schau i spissen, som har det holdt det gående fra 1998 (!), i «er du ute god norsk indie»-anbefalingen ovenfor, for deres nye singel er indie med en dose tweepop og klassisk pop, utført med fintfølende fingerspitzgefühl. En syntese av disse stilartene og med varmt nærvær. En låt som viser at det er fullt mulig for gamle indie-helter å følge opp tidligere godis-låter. Jeg avslutter denne lille omtalen med å sitere fra anmeldelsen av Remington super 60 sitt album «Go System Go!», utgitt i 2006, siden den passer like godt på 2019-utgaven av trioen: «Remington super 60 er først og fremst en trio med stor tro, og peiling, på vakre komposisjoner, og de gjør sakene bra her og lykkes med å være sin egen lykkes pop-smed». Plateanbefaling: Remington Super 60 – «Go System Go!» Remington Super 60 – «A Winter Song» (Musikalske julespor 2018) Safariari – Kärlek & Kärlek (Remington Super 60 In Love Remix) (Ferske spor – uke 27/2018) (V.J.)

Toy Savoy – Something New
Mer deilige, myk-psykedeliske pop og sound fra Toy Savoy, fra deres nye selvtitulerte EP, utgitt på det nye indielabelet Kraakeslottet Platekompagni basert i Trondheim. «Feel good greier dette. Denne gjengen her står virkelig ikke tilbake for noen. Snarere tvert i mot. Det låter særdeles habilt til å være debutanter», skriver Lars Junge ( han har med to låter i denne utgaven av Ferske spor) om singelen «Clean Floors» fra 2017. Den nye låten «Something New» er også feel good greier, luftig, helium-småpsykedelisk pop duvende på laidbacke rytmer, med en småskarp gitar som bryter opp idyllen en smule og skaper helt riktig balanse. En perfekt låt for svale sommerdager. Resten av låtene på EP’en er omtrent i samme landskap, så for maksimal lytteopplevelse, hør hele EP’et fra start til slutt. Toy Savoy – In Blue (Ferske spor – uke 33/2018) (V.J.)

The Modern Times – Am I Losing Touch & Motörhead
Tromsøbandet The Modern Times har sluppet to 3 singler på Black Pop Records så langt fra det kommende albumet «Algorhythmic Dance Music», som slippes 30. august, den energiske «Am I Losing Touch» og party-anthemet «It Sure Is Fun to Party», som vi kjørte premiere på i mai,  lytt og les. I begynnelsen av juni kom tredjesingelen «Everything Is Going to Be Fine», som låter som skranglete 90-talls indie med et lydbilde som kan hinte til band som Pavement og Superchunk. Nå er The Modern Times ute med en snasen animasjonsvideo til «Am I Losing Touch»», se & lytt.
En av undertegnedes, og mange med meg, The Modern Times-favoritt er «Motörhead» der The Modern Times oppramser (oppsynger?) menyen til Blårock, en hyllest til Tromsøs beste burgere, pluss utøvere som Pixies, Dinosaur Jr., Dead Kennedys mfl. Så den må med på spillelista! The Modern Times – 5 om bøker og musikk Plateanmeldelse: The Modern Times – «This is the Modern Times» Intervju: The Modern Times Videoanbefaling: The Modern Times – «Keyholes and Birds» Singelanmeldelse: The Modern Times – «Keyholes and Birds» The Modern Times – Motörhead (Musikalske sidespor – uke 2/2017)

Dead Moon – Sorrow’s Forecast
Tittelen på The Modern Times’ låt «Am I Losing Touch»» sender tankene til refrenget til de uslipte garasjerockerne Dead Moons «Sorrow’s Forecast» fra plata «Stranded in the Mystery Zone» (1991):
Am I losing my touch
Does it matter so much?
Am I losing my grip
Am I starting to slip?
Dead Moons garasjerock er så hjerteskjærende og desperat at en nesten kan mistenke dem for å ha fulgt Robert Johnsons eksempel og gjort en deal med Fanden selv. For et band! Dead Moon besto av Fred Cole, hustruen Toody Cole og Andrew Loomis. Andrew Loomis døde 8. mars 2016 i en alder av 54 (RIP). Fred Cole døde 9. november 2017 i en alder av 69 (RIP). Se også. (V.J.)

Sunshine Reverberation – Again
Tromsøgruppa Sunshine Reverberation har sluppet to låter som er å finne på herlig vinyl. Utgitt på Robert Dyrnes’ Westergaard Records. De to låtene «Again» og «Eyes Open» er sugende, groovy psychrock, en miks av noe pop, psykedelia og nestenprog. «Again» er mer groovy tilbakelent enn «Eyes Open», sistnevnte er virkelig  groovy med  ekstra sugende driv (ble mye «groovy» her, vel, vel), men jeg velger «Again» til denne ukas Ferske spor,  for selv om låta er tilbakelent sparker Sunshine Reverberation godt i fra seg, og etter hvert får de skikkelig opp dampen med  intens, cool vrenge-gitarsolo raspende på toppen av det groovy (der var det ordet igjen) kompet. Det hele utført med lidenskapelig kraft. Jeg har kun hørt de to nye låtene på Spotify, men skal garantert kjøpe vinylsingelen! Singelanmeldelse: Sunshine Reverberation – «Off The Coast» 5 plater som har inspirert Sunshine Reverberation Sunshine Reverberation – Album: Hive Mind (Musikalske sidespor – uke 11/2018) Sunshine Reverberation – Album: «Sunshine Reverberation» (Musikalske sidespor – uke 18/2017) (V.J.)

Violent Femmes – Hotel Last Resort
Jeg ble blåst av banen første gang jeg hørte Violent Femmes’ debutalbum en gang på 80-tallet, og låter som «Kiss Off», «Blister in the Sun» og «Add It Up» er umiskjennelige klassikere ALLE bør elske. Holder også en knapp på oppfølgeren «Hallowed Ground» (1984), og kjenner et snev av optimisme når bassist Brian Ritchie uttaler følgende om det kommende albumet: «I think it’s probably the best one we’ve made since Hallowed Ground. Which is a long time». Albumet «Hotel Last Resort» kommer 24. juli. og tittelsporet lover godt, minner meg faktisk om Bob Dylans «Things Have Changed». Eller er jeg helt på jordet? (S.B.H.)

Car Seat Headrest – Beach Life-In-Death
«Listen to the new album by Car Seat Headrest now» poppet det plutselig opp på Spotify her forleden. Yes!, tenkte jeg, endelig nytt stoff fra indie-yngling Will Toledo. Men neida, «Commit Yourself Completely» er et livealbum, og når sant skal sies bare sånn passe bra. Problemet er vokalen til Toledo som skriker deg så surt i ørene at det til tider er direkte vondt å høre på. Bandet svinger ellers bra, og låtene er jo egentlig jævlig gode, så litt gøy er det jo også. Car Seat Headrest – Beach Life-in-Death / Famous Prophets (Stars) (Ferske spor uke 7/2018), Car Seat Headrest – Nervous Young Inhumans (Ferske spor uke 3/2018), Car Seat Headrest – Beach Life-In-Death (Ferske spor uke 50/2017), Car Seat Headrest – Låt: «War is Coming (If You Want It)» (Musikalske sidespor – uke 43/2017), Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkludert Car Seat Headrest), Øya 2017 – Car Seat Headrest, Car Seat Headrest – en makalaus opplevelse! (S.B.H.)

Mac DeMarco – All of Our Yesterdays
Etter den ytterst sjarmerende konserten med Mac DeMarco på Sentrum Scene denne uka, er jeg bare nødt til å slenge på en låt til med gromgutten fra Canada. DeMarco har, som sagt tidligere, dette sjøsyke vedhenget som kan irritere en gråstein til vanvidd, men jeg begynner sakte å innse at det er gull å hente i katalogen hans. Det siste albumet «Here Comes the Cowboy» smyger seg innpå og funker fint som lubrikasjon for sjelen en varm sommerdag. Mac DeMarco – Nobody (Ferske spor uke 10/2019) Øya 2014: Mac DeMarco – Slackere enn slackest Mac DeMarco – Honey Moon (Ferske spor uke 35/2018) (S.B.H.)

Divest – Throw Me Off & Screenshot
Apropos Mac DeMarco, «Throw Me Off» høres ut som en combo av DeMarco og The Strokes’ debutplate «Is This It» fra 2001. Det er lenge siden jeg sist har lyttet på den plata, av den enkle grunn at jeg spilte den «ihjel» da den kom, men inspirert av Divests «Throw Me Off» har jeg lyttet mye på den i det siste, og den holder fortsatt i lange baner! Og «Throw Me Off» har også dura ut av høyttalerne en god del i det siste. Hvem er så Divest? Jo, det er en fersk Oslo-basert indie kvartett med røtter i Moss. Alle bandets medlemmer er barndomsvenner og de har alle bakgrunn i det unge bandet AWAY. Siden den gang har de fortsatt å skrive låter sammen og øvd jevnt og trutt. I tillegg til dette har vokalist Andreas Heinesen Kase holdt seg opptatt med bandet Pelicat der han også er vokalist og gitarist. Det er flere gode låter på Divest sin EP «No Hits Only Hats», som «Throw Me Off» er hentet fra. «Screenshot» er en av disse, en drivende, intens og melodiøs og låt. (V.J.)

Sjøgress – Tar Hevn
Grimstad-bandet Sjøgress viser med «Klokka 3» at de fortsatt er et spennende band å følge med på, skriver jeg i en annen utgave av Ferske spor (i fjor). Med den nye singelen «Tar Hevn» viser Sjøgress igjen at de fortsatt er et spennende band å følge med på. Denne gang er de mer i rock leia, med den intense vokalen inntakt, til å begynne med går det litt over stokk og stein, Sjøgress vil mye og det er i og for seg bra, og fra ca. 1:30 og utover får vi valuta for innsatsen deres med et enkelt og effektivt hektende gitarriff, temposkifter og skrikende solo. Sjøgress – EP: Rust (Musikalske sidespor – uke 11/2018) V.J.)

Laughings Hyenas – Just Can’t Win
Etter å hørt Sjøgress’ nye singel rant denne klassikeren (i mine ører) meg i hu, ikke fordi de to låtene rent musikalsk ligner så alt for mye på hverandre. «Just Can’t Win» av Laughings Hyenas er en heftig miks av garasjerock og en del punk med blues-elementer, men også her er vokalen intens, karakter 10-vokal! Dessuten skifter denne låta også ham, som Sjøgress sin, sånn ca. fra 3.39 med kjempefengende gitarriff/solo (dog, ikke rent instrumentalt) osv. En låt som fenger som fy både før og etter hamskiftet. Fra plata «Hard Times», utgitt på Touch & Go i 1995. (V.J.)

Peter Perret – Heavenly Day & The Shame of Being You
Peter Perret er ute med sin andre plate, titulert «Humanworld», siden comebacket med «How the West Was Won» i 2017. Den er enda bedre enn den forrige, og nesten like bra som The Only Ones, og det sier ikke så rent lite! The Only Ones er et av de beste bandene britene har fostret, med et helt unikt sound, inkludert den superb egenartede vokalen til Perret, et uttrykk som generelt kan beskrives med ord som bittersøtt, nihilistisk, tapt romantikk, down and out, og som har skarpe låter og supre melodier. «Heavenly Day» er på den typiske Perret-romantiske siden, men det hviler en aura av noe bittersøtt over denne låta også. Jeg hekter også på «The Shame of Being You» fra Peter Perrets soloalbum inkludert The One fra 1995, et album som ikke fikk særlig oppmerksomhet da den kom, men som inneholder noen knallåter. (V.J.)

Jonas Hibiki – Casio
Bergensartisten Jonas Hibiki, eller Jonas Gripsrud Hjelmeland som han egentlig heter, er ute med noe så sjeldent som en dobbelsingel («Casio» og «Bluest Pill», red.anm.). Sjangermessig er «Casio» en form for hvit soul. Hibikis stemme har mye karakter. Den er litt røff og det høres ut som om han har brukt stemmen en del. Hvorvidt dette er å skrike med på Brann-kamper vites ei. Som tittelen røper er det en del synth på låten «Casio». Det er en herlig klinelåt, for den som driver med sånt og ikke har lest seg opp på bakterier i munnhulen. (Omtalen er hentet fra tidligere Deichman-kollega Lars Junge sin blogg Stemmegaffel . Les hele anmeldelsen her. red.anm.) (L.J.)

sosonono – Caution, Blind Me
Bergensetiketten Tik Records har særdeles god nese for å plukke opp fresh indiepop. Trioen sosonono  spiller en småklubbete, jazzet indiepop som det er veldig, veldig vanskelig å ikke nikke takten til umiddelbart. Den supersofte vokalen er også sjeldent passende til det musikalske uttrykket til trioen. Dette har et internasjonalt tilsnitt og et voldsomt potensial i mine ører. Det kunne vært en Stones Throw-utgivelse ville jeg tippet i blinde. Jeg (vi!) vil ha mer. Nå. (Omtalen er hentet fra tidligere Deichman-kollega Lars Jungel sin blogg Stemmegaffel, red.anm.) (L.J.)

BigBang – Bells
BigBang har kalt den nye plata si for «Glory Chord», og det er en veldig passende tittel. Her er det mange herlige akkorder og toner. Det starter i typisk BigBang-stil med singelen «Bells». Det er funky og sommerlig og vi får allerede her bekreftet hvilken begavet gitarist og låtskriver Øystein Greni er. «Bells are ringing/songs are singing», synger Greni. Det er helt rett! Se video. (Les hele omtalen i Musikknyheter, red.anm.) Bigbang på Sentrum Scene – Bilder Bigbang på Sentrum Scene – Bilder Videopremiere: «Little Heart Bomb» av Bigbang Bigbang i storform – Oslo Spektrum‏ Bigbang: Tilbake til norsk folkemusikk  (Å.E.)

Sverre Knudsen – Overalt
Sverre Knudsen har sluppet en forsmak på det tredje og siste albumet «Lit» i trilogien som startet med albumet «VI» og fortsatte med «Gud». Her viderefører Sverre Knudsen det fruktbare samarbeidet med musiker og støykunstner Lasse Marhaug. Låten heter «Overalt», og er en to minutter lang låt hvor fundamentet er dyp bass i et elektronisk trip hop-landskap. Det er mørkt både i musikk og tekst, men heldigvis ikke uten humor og ironi. Vi skal la lytterne tolke teksten sjøl, men det er vel ikke helt galt å si at miljø, feminisme og militarisme står sentralt. Albumet «Lit» slippes 16.august, og i den forbindelse er det slippfest på Blå. Her skal Sverre Knudsen vise en musikkvideo som følger musikken på albumet. Hvis du vil høre (og se) siste del av et av de mest spennende norske musikkprosjektene på veldig lenge, bør du kjenne din besøkelsestid. (Omtalen er tidligere publisert på Musikknyheter, red.anm.) Plateanmeldelse: Sverre Knudsen – «Gud» Min platesamling: Sverre Knudsen Sverre Knudsen – Roper så høyt & Barna vi elsker (Ferske spor uke 46/2018) Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet» (Å.E.)

Reignwolf – Black And Red
Helt til slutt, jeg fikk følgende mail fra Eirik Otteraaen Ystad: «Har du hatt med Reignwolf på bloggen. Liker veldig godt plata de ga ut i år». Neida, vi har ikke hatt med Reignwolf i bloggen eller på spillelistene, før nå. Canadiske Reignwolfs debutplate «Hear Me Out» ble utgitt 1. mars 2019, og den er bra! Tung, forrykende blues-infisert rock med stoner,-indie og -industri-elementer, Noen referanser som kan nevnes er The White Stripes, The Black Keys og Nine Inch Nail. Knakende tøff plate! (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor