Klubbdagen Øya 2019 – anbefalinger

Av: Victor Josefsen, Bent Inge Hvitstein, David Jønsson, Rolf Andersen, Katrine Judit Urke, Geir Qviller, Rune Aas, Ådne Evjen og Hans Petter Hval

The Little Hands of Asphalt – Oslo
Sjur Lyseid har de siste årene har jobbet mye som produsent for andre, og nå sist har han spilt med Minor Majority, men for mange nok er mest kjent fra Monzano, juleindiepopbandet Sunturns og Little Hands of Asphalt. Sjur Lyseid og The Little Hands of Asphalt kommr med nytt album i år! Deres tredje album og det første siden 2012. Før det, spiller de på KlubbØya. Sjur Lyseid og en nedlagt togstasjon Mer Sju Lyseid (V.J.)

Tuvaband – Wolfpack
En av våre skribenter kåret Tuvabands plate «Soft Drop» til den 10.ende beste norske utgivelsen i fjor. «Wolfpack» er fra plata (også utgitt på singel) og er en melankolsk og cinematisk sang med litt ekstra edge, og noe mindre minimalistisk enn de andre sangene på debutalbumet; med gitarer, bratsj og bass pakket inn i vreng og klang. Egenarted vokal. (V.J.)

Einar Flaa – So Called Friend
«So Called Friend» handler om vår egen rovdrift på planeten, om skjev fordeling og om hvordan de som har mest verner om rikdommen sin. Om du får med deg budskapet eller ei, er dette en fin Neil Youngsk låt fra Einar Flaa sitt album «Silent String» utgitt i år. Spilt inn i låven på Klåstad gård i Larvik. Marte Wulff spiller sammen med Einar Flaa på KlubbØya. Musikere med et brennende klimaengasjement! (V.J.)

Label – Help Me, Athena & Johanna
Label har på ny funnet sommerformen med, ja riktig, deres sommersingel «Help Me, Athena». Denne gjengen kan virkelig vestkyst-faget sitt. Med «Help Me, Athena» imponerer de med knallsterk melodi, herlige harmonier og flott refreng. Det hele produsert deilig, varmt og riktig. Låtskriving av aller ypperste merke. Label har nettopp sluppet en ny låt, «Johanna», som er så slepen, tøff og harmonifylt at den må med i denne spillelista. Label – Get It Right (Ferske spor uke 21/2019) Label brekker ned albumet «All City» – låt for låt Plateanmeldelse: Label – «Oslo So Slow Singelanmeldelse: Label – «Jenny James»  Label – Weary (Ferske spor uke 49/2018) Label «Jenny James» Label – It’s All Right (Ferske spor uke 22/2018) Label – Summer Went Wrong (ferske spor uke 17/2018) (V.J.)

Signe Marie Rustad ‎- The Truth & Die With Your Boots On
«The Truth» er fra Signe Marie Rustad sitt andre og foreløpig siste album «Hearing Colors Seeing Noises» fra 2016. Det er fylt med smårufsete akustiske perler med poetiske vendinger. Sjangermessig vil jeg kalle Rustad en singer/songwriter som trekker like mye mot alternativ country som folk og pop. Harmoniske toner glir fint inn i øregangene. Hun vet også å legge litt mer fart og trykk i enkelte låter, som hun gjør det (i duett med Annar By) på «The Truth». En låt som skal være et ode til Robert Plant. Den kommende tredjeplata er titulert «When Words Flew Freely» (jeg hekter på hennes siste singel «Die With Your Boots On», red.anm.). (B.I.H.)

Catnip Cloud – Run Outside & Nightime
i fjor ga Catnip Loud ut en EP inkludert låta «Run Outside». En hybrid av elektronisk drømmepop, indie og en dæsj twee, her med en rekke småskjeve lydeffekter som gjør at det ikke blir forutsigbart. Catnip Cloud har fått inn fin organisk varme i hybel-elektronikken, og når låta i tillegg har en innsmigrende melodilinje, blir det vellykket. Innsmigrende, melodiøs er også den nye rytmiske låta «Nightime». Mer om Catnip Cloud (Ferske spor uke 34/2018) (V.J.)

Inge Bremnes – Ett sekund
Inge Bremnes kommer fra Troms, nærmere bestemt Kvæfjord, nabokommunen til Harstad. «Ett sekund» er fra debutalbumet «Mellomspill» (2017) innspilt i Ocean Sound Recordings. I likhet med låta «Ikaros», som vi har hatt videopremiere på tidligere, overbeviser Inge Bremnes igjen med sin stemmebruk, og det jordnære og drømmende lever side om side musikalsk og fortellingsmessig. en fin-fin rolig låt, akkompagnert av en like  fin video. I fjor slapp Inge Bremnes plata «Har det no å si». Intervju med Inge Bremnes: – Jeg er veldig opptatt av formidling

From Scratch – Real Horror Show
Vi er i full gang med å planlegge hvilke Øya-konserter vi skal anmelde, og en av våre skribenter sendte meg denne mailen nylig: «Onsdagen er nok den dagen med færrest band innenfor mitt område, men tenker at From Scratch på Bibliotekscenen hadde vært kult og skrive om». Vi varmer opp til konserten med denne coole låta.

Kari Harneshaug – Iron Sky
Kari Harneshaug har en tilstedeværelse, både som låtskriver og vokalist, skriver vår anmelder om plata «Early Morning Memory» (2012) og triller terningkast 5. Vi har også anmeldt hennes plate «We Were Closer to the End» (2016) som fikk en 3’er, men vår anmelder fremhever den rolige og harmoniske åpningslåten «The Signs have been Telling Me» og dempede og behagelige «Wild Ones». Den nye singelen «Iron Sky» er første singel fra hennes fjerde album, som kommer ut på Øra Fonogram i løpet av høsten, og vaker stemningsmessig et sted mellom de to låtene, den er harmonisk, dempet og melankolsk. Og selv om de rå gitarene mangler her, bygger den seg  etter hvert opp. «Iron Sky» er en låt som på ny viser at Kari Harneshaug har en tilstedeværelse, både som låtskriver og vokalist. Ny plate på vei. Mer Kari harneshaug (V.J.)

Beach of Diamonds – Someone’s Gonna Let You Down & Home Without a Home
Beach of Diamonds’ singel, den spretne og nynnbare «Summer Ends» (2017), var med i spalten Musikalske sidespor. En lovende låt. Deres  singel «Someone’s Gonna Let You Down» (2018), er også spretten og nynnbar og høres ut som den er lagd for å flørte med P3, og riktig, den ble listet på P3, og den funker da også godt på radio. En lettbent – ikke misforstå, den er vellaget – poplåt som funker godt i en spilleliste også, ikke minst som oppvarming til KlubbØya-konserten deres. Etter denne har gruppa gitt ut 3 singler til, og særlig byr den aller siste, «Home Without a Home», utgitt i slutten av juni, på frisk, fengende og oppløftende pop-rock (som labelen deres skriver i presseskrivet, riktignok om en annen singel). (V.J.)
nye singel (V.J.)

De Marvells – Download
At det finnes et norsk band som høres ut som om de forsøker å etterlikne den første utgivelsen til The Duke Spirit, dét er en god ting. På De Marvells’ EP fra 2017 legges det lite imellom når de trykker til med grov og reinspikka rock, der slutten av 60-tallet møter dagens fuzzpedaler. Vokalen legges med breial og herlig kvinnelig rockerøst, i både grove og høyere vokalsfærer. Det lages ikke for mye av denne type musikk i vår tid, så dette er et særdeles velkomment innslag av et band som kompromissløst klinker til uten å bry seg om hva naboen måtte mene. (Jeg så dem på KlubbØya for 2 år siden og da klinket de skikkelig til, red.anm.). Verden trenger ny rock. De Marvells tar jobben Klubbøya 2017 – De Marvells (B.I.H.)

Jez_ebel – Telephone
Jez_ebel, hun heter egentlig Isabelle, lager elektronisk musikk av det mer tilbakelente slaget. Varm og sjelfull bedroom-pop står det på Øya sine nettsider, og jeg henger meg på den beskrivelsen. Et særdeles hyggelig og nytt bekjentskap for meg. (V.J.)

Killer Kid Mozart – There Is Nothing I Want More
I mars var Killer Kid Mozart klare med albumet «For The Night». Vi kjørte låtpremiere på «There Is Nothing I Want More» fra albumet. Nittitalls fuzz, støy og gode melodier med utspring i nittitallets alternativscene er noe Killer Kid Mozart behersker til fingerspissene. Killer Kid Mozart bruker inspirasjon fra nittitallets amerikanske alternative indiescene for alt det er verdt. Fengende,  melodiøs og småstøyete  fuzzpop i omtrent samme gate som Hüsker Dü, Sebadoh, Dinosaur Jr. mfl. «Dette er knalltøft, de må gjerne fortsette i samme spor», var konklusjonen vår for 3 år siden når vi omtalte deres tredje singel «Closure». De andre singlene de har sluppet før og etter denne, er like bra. På  singelen «There Is Nothing I Want More» følger Killer Kid Mozart i samme spor som tidligere. Never change a winning team, ikke sant. (V.J.)

KitFai – The Way Ahead
KitFai med medlemmer som har spilt i band som Leprous, Shevils, Over the Trees og Psyence Fiction. KitFai laget en kul sak av en video til denne singelen fra 2018, den kan du se her: Videopremiere: KitFai – «The Way Ahead». Samme år kom de med debutalbumet «The Things You Left Us». (V.J.)

Kosmik Boogie Tribe – Pablo Was Here
«Pablo Was Here» (fra plata «We’re Not Here To Fuck Spiders», 2018, red.anm.) er en ren hyllest til New York-bandet Endless Boogie, med historien om hvordan noen av gutta i KBT reiser til Belgia for å se dem live. Like før fireminuttersmerket kommer de frem til konsertstedet og… er det bare meg eller er det en liten smak av Endless Boogies eget riff fra «The Savagist» fra 2013’s «Long Island» som signaliserer at de går på scenen?  Dessuten, om man virkelig vil grave seg ned i analysen kan man si at låten blir et slags speilbilde av Endless Boogies låt «Back in ’74» fra plate «Vibe Killer» (2017), som handler om hvordan vokalist Paul Major så Kiss på en drageflyvningsfestival i 1974. Kosmik Boogie Tribe – We’ve Got the Cash Deichman anbefaler: Årets album 2018 (R.A.)

Monalia – HTLT
«HTLT» er Monalias andre singel fra albumet «So Much Better» (2019). Grunnlegger, Terje Halmrast, har sine røtter i Telemarksfjellene og sier at «HTLT» står for «Hate This Lukewarm Thing» og handler om å bryte opp med det som tapper deg for energi og tid. Gå heller for drømmene dine og det du egentlig vil drive med her i verden. Jeg er glad for at Terje fulgte drømmende for «HTLT» er bra. Monalia henter inspirasjon fra både 60-tallets populærmusikk og den britiske undergrunnsscenen på 80 og 90-tallet. Når man anvender grunnrissene i 60s-psykedelia/psych og Spacemen 3/Darkside/ Spiritualized og tøyer uttrykket i sin egen retning, da kan kvalitet oppstå. Og det har det gjort i dette tilfellet. Låten har sterk produksjon og er en gjennomført låt som vokser ved hver gjennomlytting. Ekstra poeng til vokalist Stine Helen Tunstrøm, hun synger med en herlig, slepen autoritet. Se video. Monalia – Want To Be a Star (Ferske spor uke 16/2019) (V.J.) Monalia – Coming Home (Ferske spor uke 7/2019) Monalia i Musikalske sidespor (V.J.)

Hudkreft – Kulturelitens Barn
De unge norske pønkerne Hudkreft rundet av Miljø- og klimakonferansen Tellus 2019 på Deichman Hovedbiblioteket på tøft vis. Få med deg Hudkreft på KlubbØya. Nylig slapp de den tøffe singelen «Kulturelitens Barn». Intervju (V.J.)

Jouska – Pills
Kunst-electro bandet Jouska holder hus i Oslo. «Pills» (2018) er en av de mest umiddelbare låten fra Jouska så langt. Synth, samplinger og vokal er satt nydelig sammen, og miks/produksjon er delikat utført. Innsmigrende på tross av teksten (lytt selv). Lytt også de to andre singlene de har sluppet etter den, de er like bra. Mer om Jouska (V.J.)

Mayflower Madame – Before i Fall
I anmeldelsen av deres plate «Observed in A Dream» (2016) skriver Bent Inge Hvitstein at han klarer ikke å peke på én konkret referanse. Jeg klarer heller ikke peke på konkrete referanser på deres siste utgivelse, EP’en «Premoniton» (2018), inkludert, «Before I Fall», bortsett fra Joy Division/New Order-referansen i åpningen av «Alma’s Sermon». På EP’en, der tittellåta er på spillelista, dyrker Mayflower Madame igjen det monotone på en måte som kler den mørke stemningen de bygger opp til. Stemning er cluet i Mayflowers Madams mørke univers, det er egentlig ingen enkeltlåter som skiller seg ut på EP’en, men den helhetlige suggerende post-punk/goth/psykedelia stemningen, inkludert delikate detaljer, er bærebjelken her, hver rytme og tone har sin mening. Mayflower Madame har også sluppet musikkvideo til EP’ens tittellåt «Premonition».  Mayflower Madame er i gang med innspillingen av sitt andre album. Videopremiere: Mayflower Madame – «Before I Fall» Plateanmeldelse: Mayflower Madame «Observed in a Dream» Mer Mayflower Madame (V.J.)

U-FOES – Getaway & Massive Star
Det er vanskelig å unngå å bli truffet av den norske slagkraftige trioen U-FOEs intense framferd på «The Getaway» & «Massive Star», to av de mer oppspeeda låtene på debutplata deres «Whiteout» (2019). En annen av disse intense låtene på  plata er «No More No More», som var med i en utgave av Ferske spor. Låtene er energiske, det formelig gløder av trommer, gitar og vokal, ikke minst når U-FOEs slipper kakafoni-tøylene helt løs. Det gløder av resten av låtene på plata også. Jeg kunne garantert ha listet opp tonnevis av referanser til mer eller mindre kjente hardcore, sludge, doom og støybasert utøvere, det har jeg ikke tenkt å gjøre, da jeg like garantert ikke har har lyttet på mange av inspirasjonskildene til U-FOES, men jeg har da lyttet på mye musikk med omtrent samme øredøvende (ur)kraft og energi, som f.eks. utgivelser fra Amphetamine Reptile-labelen (den labelen er forresten brukt som refereranse en del ganger her i bloggen, hepp, hepp). U-FOES har akkurat den samme kompromissløse attityden som mange av disse banda. Reptile-bandende hadde dypere harcore/punk-røtter enn grungen og  mer brutalitet og galskap i soundet. Samtidig var de mer musikalsk utforskende og eksperimentelle innenfor sine rammer, for å sitere min tidligere kollega Pål Flodin. UFOES’ force er også brutalitet og galskap i soundet og de er utforskende både når det kommer til  låter og sound. Trioformatet deres, som kun består fuzzgitar, trommer og vokal, fungerer optimalt. Uttrykket er eksplosiv og originalt. For en debutplate! Få med konserten!(V.J.)

Anton Ruud i terapi – Sette fyr på Oslo
En klar perle i Oslos viserockundergrunn. Det kan være lett å bli sjarmert av sortkledde rockere med tunge hjerter. Ikke alle lykkes med å bevege seg bort fra forslitte fraser, men Anton Ruud og hans medsammensvorne terapiserte musikere mestrer den vanskelige balansen på sitt andre og foreløpig siste album «Visetryne» (2018). Her serveres fortellinger på alt annet enn sølvfat, uten at de henfaller til pompøse og flate beskrivelser. Vokalen til Ruud leveres med stødig ro, ved så nær som ett tilfelle; i «Sette fyr på Oslo» brister det, men der føles det også riktig. For de som har vandret gatelangs i denne byen store deler av livet er det lett å bli våt i begge øyekrokene når det serveres sprikende følelsesutblåsninger og vi får bli med på vandringen mellom navngitte steder i hovedstaden. Han både elsker og hater Oslo, og alt som skjer her, det er savn og lengsel i rikt monn, men det lukter også svakt av skitt og sorg. Skildringer av liv, ord og føtter som svever rundt i byen, mellom gater og over torg (på KlubbØya er det Anton Ruud Trio vi får høre, red.anm.). Plateanmeldelse: Anton Ruud i Terapi – «Visetryne» (B.I.H.)

Louien – Be Forgiven & I Follow You
Når stemmen til Live Miranda Solberg stiger frem etter drøye 30 sekunder av «Be Forgiven» (2019), er det som om tiden og alt rundt deg stopper opp. Hun har en helt unik stemme, som kan beskrives som en gåsehudfremkallende mikstur av britisk folk (‘a a Sandy Denny) og folk/country fra den amerikanske vestkysten. En praktfull førstesingel fra det kommende albumet på Jansen (Louien har nå sluppet en ny praktfull singel, «I Follow You», red.anm.). Øya 2017 – Louien (D.J.)

Signe Eide – Simple Heavy – Simple Heavy
På utgivelsene hennes høres nå noe og 20 år gammel Signe Eide ut som er svært erfaren artist. Så har hun også spilt en mengde konserter de siste årene, og driver sitt eget plateselskap. Stemmen hennes er det som setter de sterkeste sporene: den er barsk og kraftig, og minner om nederlandske Anouk fra begynnelsen av hennes karriere. Tekstene dreier seg rundt et oppgjør med ungdomstiden. Eide mikser energiske rocketoner og sarte popballader, og mestrer hele spekteret godt («Simple Heavy – Simple Heavy» er åpningssporet på hennes siste utgivelse, mininalbumet «Simple/Heavy» fra 2017. Signe Eide er i gang med å spille inn sitt debutalbum, red.anm.). Jenta man som oftest hører før man ser (B.I.H)

Skalla – Rekdal
Skalla frontet vår KlubbØya 2018 anbefalinger med akkurat denne låten. Skalla er et punkband fra Oslo, med medlemmer fra band som Deathcrush, PRTLVX og Cunt Fistula. Deichman-kollega Asle Tangen hadde EP’en «Natt til siste mai» (2017) blant det årets beste utgivelser. «Rekdal» handler om et tjue år gammelt spark på en ball. Tjue år med nedgang. På låta har Skalla fått frem meget overbevisende riff som virkelig sitter, og de kontante trommene sitter også som bare det. Deilig garasje-punkete sound på gitarene. Intensiteten er rødglødende. Knall låt. Jeg avslutter med å sitere nevnte Tangens beskrivelse av EP’en: I en tid hvor det å levere velproduserte innspillinger er den enkleste ting i verden, er det befriende med band som gir faen og bare høres ut som det de er, et punkband! (V.J.)

The Crates – B-Sides
The Crates kom med debutskiva «White Trash Morning» i fjor. «B-Sides», som ble sluppet året før, er på albumet, den gikk under radaren min når den kom, men etter hvert har jeg oppdaget den, til gangs. I likhet med bandene utgitt av Chiswick Records og Stiff Records og utøvere som Graham Parker (han ga vel ut en plate på Stiff), Eddie and the Hot Rods, Ducks Deluxe, The Jam osv. oser The Crates av attitude. The Crates ligner ikke nødvendigvis musikalsk på utøverne nevnt her, men innehar det samme drivet og den sammen varmen i uttrykket, samt meloditeften, og en vokalist som vrenger ut sjela si. Cool vokalist. Cool låt. Deichman anbefaler: Årets album 2018 (V.J.)

The Switch – Eyes  Up & What If
‘Norges fineste poporkester er tilbake i manesjen med et aldri så lite underverk. «Eyes Up» (2019) er popintelligens på høyeste nivå. Muligens det beste de har gjort’, skriver en av våre skribenter (David Jønsson) om førstesingelen «Eyes Up» og åpningslåta på albumet «Birds of Paradise» som kommer ut i høst. The Switch er ute med den nye og like fine låta «What If» som øker forventningene ytterlige til det nye albumet. 5 plater som har inspirert The Switch Mer The Switch (V.J.)

Therese Aune – Vapid House
I 2012 ble Therese Aune rost av amerikanske Paste Magazine som et av høydepunktene på det årets Øyafestival, les mer her. Det er ett eller annet med Therese Aune. Se for deg en tryllekunstner som klarer få kaninen-ut-av-hatten-trikset til å føles nytt hver eneste gang. Sånn er på mange måter også musikken til Therese Aune. Du vet til en viss grad hva du kan forvente, en eller annen form for filmatisk og delikat instrumentert drømmepop, en plass mellom CocoRosie og Yann Tiersen, om en absolutt skal dra frem noen referanser. Samtidig som det ofte lyder velkjent, er det også forfriskende annerledes. Therese Aune slapp debutalbumet «Billowing Shadows, Flickering Light» i 2012. «Vapid House» er andre singel fra albumet. Etter det har hun gitt ut EP og singler. For tiden jobber hun med ny plate. (R.Aas.)

Hôy la – Purple
Hôy la aka Ingri Høyland Kvamstad  sin tredje singel utgitt i fjor. Hôy la er en ung norsk artist med base i København. Musikalsk fortsetter hun i samme spor som på de to foregående singlene «Shame» og «Please», som beveger seg i et hypnotisk triphop-landskap. «Purple» er minimalistisk suggerende. Mixen er rå. En topp 2018-trip-hop låt både i innhold og utførelse. Video. Anbefaler også de andre singlene hun har gitt ut etter den. Hôy la er virkelig en spennende utøver å følge med på. Musikkvideo: Hôy la – «Shame» (V.J.)

Monograf – Horde
På tampen av 2016 kjørte vi premiere på komposisjonen «Horde» signert Monograf, Erik N. S. Aanonsens hjertebarn. – Det endte opp med et monster av en låt på 15 minutter, som nå er tilgjengelig som singel i en 4-minutters versjon, fortale Erik til oss (hele intervjuet anbefales) da. Den over 15 minutters lange komposisjonen inkludert på Monongrafs debutplate «Nadir», som ble utgitt i slutten av mars (den er også utgitt på EP’en «Horde » i 2016). Her får komposisjonen store nok rom og puste i, og tid til utvikle seg. Her blir post-rock, progressiv rock, pop og den dystrere delen av norsk folkemusikk flettet sammen. Inspirasjon fra band som Grails, Godspeed You! Black Emperor og felespilleren Nils Økland kan høres. Jeg anbefaler også intervjuet i Tigerbloggen der Monongraf forteller om sitt forhold til Økland. (V.J.)

Temporary – When I Leave
Norske Temporary sin andre singel (2018). Folk-influert harmonisk pop. Enkel, men fin. Fra debutalbumet som kom i 2019 med samme tittel. (V.J.)

Einar Stray Orchestra – Hot Salted Wind
Det norske bandet Einar Stray Orchestra, bl.a. kjent fra samarbeid med Moddi og Cezinando, kom med ny singel i april. Den heter «Hot Salted Wind», og ifølge presseskrivet handler låten om ‘å føle seg lost og uviktig – å være konfliktsky og løpe fra problemene sine’. Det er en smakfullt orkestrert låt med strykere, piano og smakfull backing vokal vi får høre. ‘There is another summer coming’, er omkvedet her. Det får vi da inderlig håpe, og denne låten kan godt være en av låtene som går inn i soundtracket til sommeren 2019. Tidligere publisert i Musikknyheter. Einar Stray Orchestra – Politrics Einar Stray x La Boum Fatale – Dobbeltsingel: «Tidy Up» / «Neck Breaking Stunts» (Musikalske sidespor – uke 33/2017) Intervju med Einar Stray Orchestra på Gut Feelings 2014 (Å.E.)

Insomniac Bears – Passing Train
Åpningspsoret på på Insomniac Bears sin nye EP «Daydream Hibernation» fra i å. Trommene dytter «Passing Train» målrettet fram. Refrenget er herlig pompøst og melodiøst, og etter hvert dukker like herlige pompøse koringer opp. Arrangement, komposisjon og alle detaljer er av gjennomgående høy kvalitet, slik som på EP’en «Hypercolor» som jeg kåret til den 4. beste norske EP’en i fjor. 5 plater som har inspirert Insomniac Bears Insomniac Bears – Purple Past (Ferske spor uke 7/2018) Insomniac Bears: Intervju og debutsingel Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk Mer Insomniac Bears (V.J.)

Magic Mirror- Spring
Magic Mirror, som blant annet består av vokalist og gitarist Håkon Kjenstad fra Heartbreak Satellite (Heartbreak Satellite – Are U OK?, ferske spor uke 6/2018), Tuvaband (albumet «Soft Drop» ble som tidligere nevnt kåret til det 10.ende beste norske albumet av en våre skribenter i fjor) og nå oppløste Panda Panda (jeg kåret Panda Panda sitt fjorårsalbum «Tulips»til det 17.ende beste norske albumet). Et annet medlem av gruppa som må nevnes er gitarist Hermann Wildhagen, han var også med i Panda Panda. Ellers er han med i mange andre band, et av dem, Rosewood Alley (duo), var med i musikalske sidespor – uke 21/2017. Samme år ga Hermann ut 3 singler (og en EP) som fikk strålende mottakelse av oss. Magic Mirrors første singel «Look Into My Eyes» mottok  fortjent karakteren 5- av vår anmelder i 2017: «Det er catchy og melankolsk. Småpsykedelisk uten å bikke over». Den nye låten «Spring» er støpt i omtrent samme form, med noe luftigere produksjon og med de vinnende småpsykedeliske støv-rufsete elementene inntakt.  Noen referanser, Yo La Tengo og The Flaming Lips, som også Diamond Club nevner. Singelanmeldelse: Magic Mirror- «Spring» (V.J.)

The Loch Ness Mouse – Unwarranted
The Loch Ness Mouse sin låt «Warm Circuity» efra den forrige selvitulerte plata (2016)symboliserte retur til ren popmusikk for dem, bl.a. inspirert av britisk 80-tall og band som Aztec Camera, Prefab Sprout og Style Council. På årets plate «II» har de ytterlige foredlet uttrykket med stilsikker og sofistikert pop. David Jønsson hadde med «By Piccadilly Station I Sat Down and Wept» i en utgave av Ferske spor, en praktfull tolkning av Tracy Thorn-låten, der The Loch Ness Mouse har vervet åndsfrende Rhodri Marsden fra Scritti Politti. Det er klasse over alle låtene på den nye plata, det er ingen svake låter. The Loch Ness Mouse er omtrent så popfeinschmecker-fantastisk som du får det, og har du smaken for lekker, varm og velprodusert pop så ta en lytt! Og har du smaken for spesielt Prefab Sprout så ta en lytt på «Unwarranted»!  Mer The Loch Ness Mouse. (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på låta «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. «Bare en hvit mann» er et av 3 spor på Utakk sin EP «Moral Schmoral» (2019). Utakk – Sanseintrykk (Ferske spor uke 8/2018) (V.J.)

Wet Dreams – Roliglåta
Wet Dreams fikk æren av å utgi Black Pop Records første fullengder, nå kan fuzzpunken nytes i bredt format. Det selvtitulerte albumet fra de sortkledde, bestående av medlemmer fra ypperlige band som Death By Unga Bunga, FOAMMM og Warp Riders, byr på herlig, skitten punk. Lydmessig er det vanskelig å beskrive, men jeg prøver meg. Som en blanding av tidlig Misfits og frekk freakbeat på limfylla. Den herlige titulerte «Roliglåta» fremstår som en fin motvekt, og er en av mine favoritter. For øvrig er dette et forbilledlig debutalbum. Wet Dreams – Bad Boys (Ferske spor uke 15/2019) Wet Dreams – Boogie (Ferske spor uke 6/2019)  Wet Dreams – Bad Boys (Ferske spor uke 52/2018) Wet Dreams – Trippelsingel: Cartridge Belt (Musikalske sidespor – uke 22/2017) (D.J.)

Blomst – Mine Hender Brenner
Blomst sin andre plate titulert «Blomst IL» består av et sterkt knippe låter, som «Mine Hender Brenner», «Penger i Madrassen», «De Retursjerte» og «Boom Boom». «Mine Hender Brenner» er en pulserende garasjepunkrocka sak med topp refreng. Her får Ida virkelig vist hvilken rå vokal hun har. Herlig at noen fortsatt lager rå, fengende og upretensiøse plater som dette! Og bare så det er sagt, her er det jobbet med produksjon, detaljer og innspillinga for å få alt til å sitte. Plateanmeldelse: Blomst- «Blomst IL» 5 plater som har inspirert Blomst (V.J.)

Dark Times – Doom and Gloom
En av våre Deichman-utsendte på Blå under Musikkfest Oslo i fjor ble mektig imponert over rå, intense og punkrocka Dark Times og vokalist Ann Kristin Traaen, et band og en vokalist vedkommende aldri hadde hørt om før. «Doom and GLoom» er åpningsporet på den rå, intense og punkrocka plata «Tell Me What I Need» som ble sluppet i fjor. Anbefaler deres Tapetown session på SPOT Festival i Danmark. Dark Times’ «Dirt» var med i spalten musikalske sidespor i 2017. (V.J.)

Daufødt – Forbudte frukter
I 2017 kom debutsingelen «Nedover» til et ungt rockeband . Det er lett å tenke på Kvelertak når du hører dette bandet, som har base i Oslo. Ifølge presseskrivet er det dog et stort spenn når det gjelder hvor de henter inspirasjon: «alt mellom hardcorebandet Trash Talk og popmesteren Paddy McAloon» («Nedover» ble omtalt i vår spalte Musikalske sidespor i fjor, men den er fjernet fra strømmetjenestene, så vi tar med deres rykende ferske låt «Forbudte følelser», en mer enn god erstatning, red.anm.). (B.I.H.)

Firewoodisland – Dearest Brother & One with the Mountain
Stian Vedøy vokste opp på Karmøy og flyttet til England for 9 år siden for å studere musikk. Med base i Bristol startet han bandet Firewoodisland (Vedøy på engelsk). «Dearest Brother» (utgitt i 2017) er en forsmak på bandets kommende debutalbum. Låta fikk svært god tilbakemeldinger i Storbritannia fra  bl.a. Q Magazine, Clash, The 405 og BBC (radio) mfl. I Norge ble låta playlista på P3, og det kan jeg godt skjønne, for «Dearest Brother» er delikat produsert pop, med røtter i folk, og med iørefallende arrangement og medrivende luftig refreng. Dette bandet har så absolutt spiren i seg til å nå ut både bredt (og smalt). Etter denne singelen har de sluppe tre nye låter, og særlig den siste, «One with the Mountain», fra i år er så fin at vi også at den med i spillelista. (V.J.)

Pappasaft – Førstemann til Møller
Raske låter som bobler over av energi og skeive tekster, det er pønkoppskriften til denne trioen. Det er ikke så mye mer å si enn at det funker, og trenger du plutselig å skru opp tempoet på festen, er dette et godt bidrag. «Førstemann til Møller» er fra EP’en «Rom til folket» fra 2018. Pappasaft skriver for tiden nye låter. De har et meget godt liverykte, så ikke gå glipp konserten på KlubbØya. (V.J.)

Selmer – Surfin’ with U
Sommerlig indiepop, men med de tydelige basslinjene blir det i tillegg ordentlig funky. Jeg liker denne miksen, og det er befriende at Selmers vokal lyder som avslappa indie til tross for bandets flørt med funk og beslektede sjangre. Ved å unngå å gå helt inn i funk-/soulsjangeren rister de av seg en del av den musikklinje-flinkis-utstrålingen slike band kan ha (fra Øya 2017 anmeldelsen, link under, red.anm.). Selmer første singel, «Surfin’ with U» (2017) anbefaler jeg på det varmeste å sjekke ut, gjerne ved hjelp av musikkvideoen. (Sjekk også de andre singlene, red.anm.) Øya 2017 – «Få måkene til å tie» og andre Øya-bøker. Del 1: Onsdag Øya 2017 – Selmer (K.J.U.)

Husmo HAV – East in North
Behagelig, varm og myk landskapsjazz-/postrock-låt uten skarpe kanter av norske Husmo HAV. Digitalt utgitt singel (2019). (G.Q.)

Leonov – I Am Lion, I Am Yours
Leonovs uttrykk er et konglomerat av gitarstøy, malende stemninger og kontant rytmikk, samt at de inkorperer sludge-aktige passasjer og metal-elementer. Basisen er mørk konsentrert energi, klaustrofobisk, men samtidig forløsende, for å sitere meg selv, fra Kollwitz-anmeldelsen (utdrag fra min anmeldelse av deres konsert på By:Larm i 2016). «I Am Lion, I Am Yours» er fra Leonov sin debutplate «Wake» fra 2018. Leonov – 5 om bøker og musikk (V.J.)

Lonely Kamel – Fascist Bastard
Plata «Death`s-Head Hawkmoth» (2018) oppsummerer Lonely Kamel helt korrekt. Det skulle bare mangle, kan du kanskje si, men jeg mener at hele albumet er en slags ferd gjennom subsjangere av rocken som bare Lonely Kamel kan. Det er breibeint. Med den ene Vans-skoen i 70-talls psykedeliagrøfta, mens den andre i bluesrocken. Veien mellom asfalteres med stoner og i det fjerne kan du skimte en solnedgang over en ørken med kaktuser og lave høyspentledninger som nesten subber langs bakken. Liker du noe av dette, kommer du til å like «Death`s-Head Hawkmoth». Og for all del – pell deg på konsert! plateanmeldelse: Lonely Kamel – «Death’s-Head Hawkmoth» Ferske spor uke 15/2018 med Lonely Kamels «Psychedelic Warfare» (H.P.V.)

Lazy Queen – Apocalipstick
I januar 2019 kom Lazy Queen  med EP’en «A Sigh So Deep». Den første singelen fra EP’en var «Turn From Void», en givende støypopper i krysningspunktet grunge/Swerverdriver, «Apocalipstick» er til å begynne med mer rent rocka enn det de har gjort tidligere, med støyete gitarsnutter som dukker opp både i venstre og høyre høyttaler. Tøft, og fra ca. etter et minutt og utover kombinerer Lazy Queen de melodiøse og intense støygitarene og den like intense vokalen på ypperlig vis, ‘a la det de gjorde på låtene fra den nevnte EP’en «Drift». Også givende trommebreaks og «støyinferno» til slutt. EP-anmeldelse: Lazy Queen – «A Sigh So Deep» Lazy Queen – Turn From Void & Child of Glass (Ferske spor uke 36/2018) Lazy Queen – F*ck Kevin Spacey (video) (V.J.)

Melkeveien – Hockey Pizza
Jeg har ikke mer å si om denne låten enn at dette er en dritbra electro-funk, eller noe i den duren. (V.J.)

Outer Limit Lotus – Everything Ends Too Soon
I mai byttet vi forsidebilde på Deichman musikk facebook til herlige vinylplater, som du kan lytte på vår vinyl-lyttestasjon, inkludert Outer Limit Sky sin debutplate «Lotus Eater» fra i fjor. En av favorittene fra plata er «Everything Ends Too Soon». Stemningen er cluet i Outer Limit Lotus sitt mørke univers, og suggerende post-punk/goth/psykedelia er bærebjelken. Outer Limit Lotus behersker alle elementer fra disse musikkformene like godt. Jeg kåret «Everything Ends Too Soon» til den 19.ende beste norske låten i fjor. (V.J.)

Emile The Duke – Biblioteket
Emile deler noen erfaringer fra sine dager på biblioteket. Vi håper og tror at han ble en del klokere enn hva han selv gir uttrykk for i denne låta, men på vegne av det norske folkebiblioteket setter vi uansett pris på oppmerksomheten. Øya 2017 – Emile the Duke pres: Aasen tar Helg Funk og avsky i Oslo Kommune – Emile The Duke En solskinnsdag med Emile the Duke Emile The Duke om solitær tilværelse og egosentriske tanker Emile the Duke på by:Larm: «I change diapers for a living!» Oslos mest funky kommunearbeider avslutter uka med nytt album! Ville du gjort forretninger med denne mannen? Emile the Duke – Aasen Tar Helg (Musikalske sidespor – uke 49 2016) Øya 2017 – «Balladen om en lovlydig sofistikert» og andre Øya-bøker. Del 3: Fredag (R.A.)

De fleste av utøverne har vært med på våre ukentlige Ferske spor spilleliste:

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog