Av: Victor Josefsen Anmeldelser 8. september 2019

Konsertanmeldelse: The Wedding Present på John Dee

Halvannen time i hyggelig passiar med den gamle indieringreven David Gedge og hans nye kamerater i The Wedding Present på John Dee lørdag ga oss et innblikk i appellen til dette karaktersterke bandet fra Leeds, som er selve definisjonen av gammeldags indierock. Konserten fokuserte på det 30 år gamle albumet «Bizarro».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

Lost your love of life? Too much apple pie
Oh have you lost your love of life? Too much apple pie
And now Harry’s walked away with Johnny’s wife
You’ve got to pick some people up
You’ve got to let some people go
But if Lee’s name does come up
Oh well I really want to know
Because everybody loves a TV show

Dette synger David Gedge i «Kennedy». Og her er mye av essensen i bandet oppsummert. Bitter, hjerteknusende sarkasme levert med svart humor og poetisk kraft. Låten er et av høydepunktene på albumet «Bizarro», som Yorkshirebandet ga ut i 1989 og feirer med denne turneen.

The Wedding Present har vært preget av en rekke utskiftinger av personell helt siden starten. Et av Leeds’ aller fineste band fra 1980-tallet, er nok heller ikke så avhengig av en bestemt konstellasjon for å fungere; så lenge frontfigur, vokalist og gitarist David Gedge er på plass. Da gjør det ikke så mye at turneen rundt bandets andre studioalbum bare innbefatter et av de opprinnelige medlemmene. Dagens utgave teller, foruten den ubestridte lederen selv, Danielle Wadey på gitar, bassist Melanie Howard og trommis Charles Layton. «Sistnevnte er den som har spilt flest The Wedding Present-konserter foruten meg selv», hevder 59-åringen Gedge underveis i settet.

Bandet var en sentral del av den såkalte C86-indien, og må være et av de mest erketypiske indiebandene – i tilfelle du undrer på hva betegnelsen indie egentlig står for. David Gedge spytter ut, som nevnt innledningsvis, bitsk sarkasme over støyende gitarer med hypnotisk kraft og masse egenart. Det er så harskt og motstridig at det skilte seg klart og tydelig ut fra all musikk på hitlistene i tiåret da platen kom ut. Referansene ligger nær sambygdingene Gang of Four, Salfords The Fall eller Manchesters Magazine og uttrykket er kanskje et lite tidlig frampek mot grungen som skulle komme med sitt sørpete, seige driv.

Bandet var gjester hos den renommerte engelske radio-DJen John Peel hele 13 ganger. Noe som vel bare toppes av The Falls 27 besøk i studioene til BBC. Noe av det som gjør at vi har knyttet dem så nært til oss er den melodiske fine klangen i gitarene. Et særpreg de delte med for eksempel Felt, Jasmine Minks, australske The Go-betweens, New Zealands The Chills (les om The Chills’ «In Harmony» og «The Greatest Guide» i Ferske spor, red.anm.), amerikanerne The Feelies og som man også kan finne hos f.eks. Real Estate (les om Real Estate på Piknik i Parken 2017, red.anm.) av samtidens band.

The Wedding Present er likevel idiosynkratisk på så mange måter. Både med sin særegne frontmann og hans sceneutstråling og gjennom intensiteten i låtmaterialet. Lydbildet er intens og dramatisk, hypnotisk og egensindig. Den mest karaktersterke gitaren kommer fra Gedge selv. Det er herlig å se når han harver løs på gitarstrengene og den inderlige tilstedeværelsen han gir tilkjenne etter alle disse årene. Noe som gjør at bytte av medlemmer ellers ikke nødvendigvis har så mye å si. Det er uansett solide musikere som lever seg inn i musikken og fremfører den med kraft og tilstedeværelse.

Etter å ha rast igjennom de første låtene i Pixies-fart, helt uten pustepauser eller snakking, viser Gedge frem sin joviale og sjarmerende, om enn karakteristiske, mørke personlighet. Humor, sarkasme og takknemlighet for å være her kommer som mellomsnakk. Og helt mot slutten får vi sogar også noe som angivelig er et nytt innslag etter at bandet besøkte Oslo forrige gang for ni år siden; The daily The Wedding Present facts of the day quiz. I dag er det Danielle Wadey som har ansvaret. Hun undrer om vi kan gjette hva ved denne byen Oslo som er det største i hele verden? Ingen gjetter riktig. Så hun forteller oss at vi har verdens største skulpturpark i form av Vigelandsparken. Påfølgende spørsmål kommer da fra de andre bandmedlemmene om hvor stor den er: «Like stor som en by?» «Ja, definitivt», ler hun. Også er det tilbake til kveldens låtgjennomgang.

Tempoet er dratt noe ned fra debuten og atmosfæren er mørkere og det er mer fuzza distortion i lydbildet med «Bizarro» enn på den mer energiske og kjappe debuten «George Best». Temposenkningen gir mer dynamikk og også mer fokus på tekst. Det er ikke en spesielt albumtro gjennomgang vi får presentert. Om det er fordi det er tredje albumturné-runde etter «George Best» og «Tommy»(singelsamlingen som kom mellom de to platene) vet jeg ikke, det er uansett en veldig løs tilnærming til et slikt konsept som vi er vitne til. Rekkefølgen på låtene byttes om, og innimellom får vi en rekke andre låter. Så det er vel egentlig vel så mye en The Wedding Present-konsert som et nærstudie av et album.

Pga. låtvekslingen er man jammen ikke sikker på hvorvidt de spiller alle låtene fra albumet, men det gjør de faktisk. De gir også plass til både helt nye låter og andre deler av katalogen. B-siden «Panama» fra årets singel «Jump In, the Water’s Fine» og foreløpig ikke utgitte «Don’t Ask Me». Dette er låter som føyer seg fint inn i rekken, og bekrefter at også dagens utgave av The Wedding Present kan være vel verdt din tid. En nykomponert «Telemark» fremstår, ihvertfall i sin nåværende form, en smule uferdig, men er en hyggelig gest til fansen og arrangørene der som har huset bandets øvinger i forkant av turneen, og bandet hadde også turnéstart på Ælvespeilet fredag 6. september.

Vi får også servert «Rotterdam» fra finfine «Seamonsters» (1991) og «Spangle» fra 1994s «Watusi». De «forsøker» også – etter David Gedge humoristiske ord- «drepe» Magazine-klassikeren «A song from Under the Floorboards», til allmenn glede, selv om det nok er et stykke opp til det hypnotiske drivet og den voldsomme nerven originalen besitter.

Aller best er de imidlertid når de spiller gamle klassikere fra albumet, som de er ute for å feire 30-årsjubileumet til.

No, I sent you that letter
To ask you if the end was worth the means
Was there really no in between?
And I still don’t feel better
I just wondered if it could be like before
And I think you just made me sure!
But then that’s typically you
And I might have been a bit rude
But I wrote it in a bad mood
I’m not being funny with you
But it’s hard to be engaging
When the things you love keep changing
Brassneck, brassneck.
I just decided I don’t trust you anymore
I just decided I don’t trust you anymore
First time you came over
Do you remember you saying that you’d stay for good?
No I didn’t think you would

Tekstrofene over kommer bittert og ettertenksomt i «Brassneck»; den andre signaturlåta og singelen fra den skiva. Vi rives med og identifiserer oss med følelsene som Gedge setter ord på. Mange har vel også selv opplevd tilsvarende oppbrudd eller tap av tillit i sine personlige relasjoner. Dessverre for undertegnede, og noen av de andre tilstedeværende, er det lite eller ingenting fra debuten «George Best», men for all del «Bizarro» er også en finfin skive, og mange holder faktisk den ennå høyere.

Den bittersøte og utsøkte singelen «Nobody’s Twisting Your Arm» høster fortjent nok også ekstra applaus blant den gamle indiefansen og er et annet klart høydepunkt denne høstkvelden.