Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. oktober 2019

5 plater som har inspirert Monalia

Monalia kom med sitt sterke debutalbum «So Much Better‎» tidligere i år der bandet tøyer ulike influenser i sin egen retning. Her kan du lese om hvilke 5 plater som har inspirert medlemmene!

Av: Victor Josefsen / Foto: Anna Hotvedt

Vi er fem stykker med ganske ulik bakgrunn og musikalske referanser, så for å kunne klare å plukke ut fem favoritter ble vi derfor enige om å velge ett album hver. Resultatet er derfor en god illustrasjon på våre ulike referanser og hva hver og en av oss tar med seg inn i musikken vi selv lager.

Terje Halmrast – Nancy & Lee

Albumet preges av to ytterpunkter på stemmeskalaen som møter hverandre, med Lee Hazelwoods dype, mørke og rungende bass-stemme, overlappet av Nancy Sinatras feminine og vakre stemme. Det skaper en perfekt synergi. Platas første store høydepunkt er «Summer Wine» akkompagnert av et deilig, analogt strykeorkester, som bare 60-tallet kan produsere. Denne sounden setter meg i en veldig god stemning, og skaper en umiddelbar lengsel til bekymringsløse sommerdager. Det absolutte høydepunktet mitt er «Some Velvet Morning», der ytterpunktene mellom mannen og kvinnen virkelig kommer fram, ikke bare i stemmene deres men også i melodilinjene som veksler mellom det lyse, lette og harmoniske, til det mørke, melankolske og symfoniske. En helt rå kontrast, som gjør hele låta til en meget særegen og uortodoks pophit fra 60-tallet.
Første gangen jeg hørte albumet «Nancy & Lee», var Monalia helt i oppstartsfasen og jeg var på jakt etter å skape et band ut av prosjektet. Jeg ble mer og mer bestemt på at det var helt nødvendig med en kvinnelig vokalist for å få den sounden jeg var ute etter. Og det mener jeg vi har klart å få til gjennom debutalbumet vårt «So Much Better».

Stine Helén Tunstrøm: Lana Del Rey – Born To Die

Allerede første gangen jeg hørte «Video Games» ble jeg oppslukt av den melankolske og monotone retro-vibben. Lana Del Rey traff meg som et friskt pust. Et friskt pust av whisky og øl kan man kanskje si, for tekstene på «Born To Die» har et tydelig snev av selvdestruktiv romantisering av alkohol og usunne kjærlighetsrelasjoner. Og det er noe med disse tekstene som alltid har klart å vekke kreativiteten i meg – har jeg skrivesperre så strømmer alltid ideene på når jeg setter på dette albumet, uten at jeg har noen konkret forklaring på hvorfor. Jeg har også veldig sansen for måten hun fremfører sine tekster og melodier på; tidvis slepen og apatisk og plutselig søtt og uskyldig. Hun er en slags mørk Lolita som har tatt med seg dramatiske strykere inn i en glamorøs David Lynch-aktig verden, der hun med en viss stolthet velter seg i sine dårlige livsvalg. Det er åpenbart noe jeg har sansen for.

(Går det an å ikke like denne Lana Del Rey-låten?, red.anm.)

Svein Petter Nilssen: Beck – Morning Phase

Dette er et så sinnsykt gjennomført og helstøpt album, som jeg synes er ekstremt behagelig å høre på. Hele albumet oser av en stoisk selvsikkerhet og ro som er lett å ta inn over seg. Albumtittelen er også svært treffende; «Morning Phase» passer veldig bra til søndagsfrokosten, og helt til lunsj. Produksjonen er selvfølgelig svært bra – men det som fengsler mest er den helstøpte formidlingen.

Dyr på platecoveret – inkludert Beck , Beck – Tarantula, Ferske spor uke 7/2019, Et betimelig spørsmål – inkludert Beck, red.anm.)

Vegar Eriksfallet: Portishead – Dummy

Jeg hadde hørt en del på «Dummy» lenge, men det var først etter jeg så dem live på Quartfestivalen i 1998 at jeg forsto bandet fullstendig. Det var da jeg forsto at alt det man hører spiller de faktisk, de hadde ikke med seg noen datamaskin på scenen for å si det sånn. De spilte på hovedscenen «Bendiksbukta», så lyden var helt utrolig bra, og det var rått å se dem spille. «Dummy» er i tillegg et fantastisk sammensatt album, og jeg blir med en gang trukket inn i deres verden, av suggererende takter, fete rytmiske fills, sykt bra effekter og ikke minst den DIGGE stemmen til Beth Gibbons som forfører deg igjennom låtene. Når jeg setter på «Dummy» så må albumet gå i sin helhet, sånn er det bare! Et fantastisk album og band.

(5 plater som har inspirert Louien – inkludert Portisheads «Dummy», red.anm.)

Bendik Dræge Orvan: Motorpsycho – Behind the Sun

Jeg blir alltid inspirert av å høre Motorpscyho spille sammen på plate eller live, og jeg lurte lenge på hvilket album jeg skulle velge, det er jo så mange gode Motorpsycho album å velge blant. Til slutt landet jeg på «Behind the Sun». Som lytter blir jeg dratt inn i Motorpsycho sitt univers, med alle de fine instrumentalpartiene. Som musiker blir jeg inspirert av deres tunge riff, massive lydbilde, kombinert med dynamikken i de ulike låtene. Det at Reine Fiske (gitar/mellotron) fra Dungen er med på albumet, bidrar til å fargelegge stemningen som Motorpsycho er så gode på å skape. Motorpsycho og Reine Fiske – en perfekt kombinasjon.

5 plater som har inspirert The Sideways inkudert Motorpsycho – Blissard, Motorpsycho – Psychotzar,Ferske spor uke 8/2019, A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur, Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower», Plateanmeldelse: Motorpsycho «Here Be Monsters», Motorpsycho på Teknisk Museum, Motorpsycho på Rockefeller – De har alltid vært bra!, Mer Motorpsycho, red.anm.)