Av: janolav Anmeldelser 3. november 2019

Oslo World 2019: Tinariwen på Cosmopolite

Tiniariwen rørte langt inn i hjerterota med sin menneskelige tilstedeværelse og hektende ørkenblues foran et fullt Cosmopolite i Oslo lørdag 2. november. 90 minutter med transcendental lindrende blues vekslet med pulserende rytmer fikk oss for et stakket øyeblikk til å glemme de tragiske hendelsene i bandets hjemland som ellers preget nyhetsbildet denne helgen.

Tekst Jan-Olav Glette / Foto: Lars Opstad

Opptredenen til kvintetten Tinariwen på klubben Cosmopolite under Oslo World lørdag 2. november bød på uanstrengt, sjelfull gitarbasert ørkenblues. Kvintetten fortsetter å fascinere og berøre lenge etter at nyhetens interesse har falmet. Nå er det den suggererende stemningen, musikaliteten og enkeltmedlemmenes utstråling som bærer frem konserten.

Rammen rundt Tinariwens opptreden på Cosmopolite under Oslo World ble veldig spesiell med nyheten om at 49 personer var drept under terrorangrep i Indelimane i Ménakaregionen i bandets hjemland Mali. Isis har gått ut og påtatt seg ansvaret for angrepet. Om ikke det var nok kom nyheten om at ytterligere en person var død etter å ha tråkket på en bombe samme kveld.

Hvordan dette preget bandmedlemmene, som har bakgrunn fra opprørshærene i Mali og Libya som ble dannet i en flyktningleir i nabolandet Algerie, kan vi bare spekulere i. Mennene på scenen behersker nemlig bare sitt eget språk tamashek og fransk. Gitarist/vokalist Abdallah Ag Alhousseyni repeterer gjennom store deler av konserten på sitt begrensede engelsk «Is okay? Ca va?» etter å ha skjønt at flertallet av de tilstedeværende ikke kan nok fransk til å forstå dem.

Men det gjør virkelig ikke noe tross at vi gjerne skulle hørt mer av deres tanker og forstått tekstene.

Den tidløse sammenvevningen av tradisjonell protestmusikk fra Sahara med klassisk amerikansk rock og blues gjør jobben.

Det er hypnotiserende kraft i ørkenbluesen, som bandet har tatt patent på gjennom sin 40-årige eksistens og i internasjonal sammenheng 18-årige platekarriere.
Det handler altså om blues-inspirert Tishoumaren-rock; en nord -afrikansk musikkstil hvor det også gis plass til elementer av indisk raga, rockabilly, flamenco, psykedelia og surfmusikk. Med et økende antall samarbeid med ulike gjestemusikere har spekteret blitt utvidet. Blant de mange som har deltatt kan vi nevne navn som Cass Mccombs, Mark Lanegan, Warren Ellis, Stephen O’ Malley, Nels Cline og TV on the Radio.

De fikk en Grammy for beste verdensmusikk-album for «Tassili» i 2011. Musikerne fra Kidal i Mali og Tamanrasset i Algerie dannet grunnlaget for ørkenbluesen og er sammen med Tamikrest og Bombino de mest kjente navnene fra musikkscenen rundt Sahara. Sistnevnte opptrådte for øvrig på samme scene dagen før og Henie Onstad Senteret lørdag. Noen vil også huske Sublime Frequencies-utgivelsen «Guitar Music from Western Sahara», fra Dakhla-bandet Group Doueh med glede. Norske Atlanter og Kitchie Kitchie Ki Me O har åpenbar latt musikken til Tinariwen gå noen runder på musikkanleggene sine.

Tinariwen og tuaregene har vært fordrevet på flukt fra sine landområder og kjemper for selvstendighet fra malisk og nigersk styre.

De har besøkt Norge en rekke ganger tidligere. Selv så jeg dem på Øyafestivalen i 2007. Oslo World hadde de dessuten i 2008, samme år pluss 2010 var de på Rockefeller. Tinariwen har også vært på scenen til Cosmopolite tidligere utenom verdensmusikkfestivalen, i 2011, 2013 og 2015. De besøkte Røkeriet i Bergen i 2008, Olavsfest i Trondheim i 2016 samt Riddu Riđđu festivalen i Kvæfjord i 2010, og har derfor vært sett av en del nordmenn etter hvert. Konserten denne gangen var utsolgt i forkant. Hvilket betød 700 tilstedeværende.

Musikken på bandets album «Amadjar» fra september er mer dempet og ifølge dem selv nærmere den musikken som de selv spiller rundt leirbålene på sine nomadiske reiser i Nord-Afrika. Tittelen betyr «Den fremmede reisende».

Først noen låter inn i settet dukker frontfigur og bandstifter Ibrahim Ag Ajhabib opp på scenen med sitt krusete hår og gyldne klesdrakt. Han er lett gjenkjennelig; også som det eneste bandmedlemmet uten turban. Med besynderlig ro og stoisk aura både synger han og spiller gitar når han ikke tar pause og overlater hovedrollen til sine medmusikanter. Hans barske tilstedeværelse og sikre fremtoning er smittende.

De resterende bandmedlemmene bytter på gitar- og vokalroller.
Med sin akustiske gitar og med høflige spørsmål om vi har det bra etter mange låter agerer Abdallah Ag Alhousseyni nærmest som et senter på scenen. Han er også en av tre hovedsangere.
Alhassane Ag Touhami, som har vært med fra den spede begynnelsen i flyktningleirene, er gruppas mest entusiastiske danser med en smittende tilstedeværelse som gradvis sprer seg ut blant publikum, men han tar også hovedvokalen når det passer seg.
Dansen kan kanskje sammenlignes med dervichenes religiøse sufi dans, eventuelt en form for slangedans.
De andre svaier lett fra side til side mens de leder oss inn i musikalsk transe. Alle er de ellers kledd i kapper med skjerf og turban, som om de befant seg i ørkenen blant sandstormer og intens hete. Det bidrar til å få i gang også de visuelle assosiasjonene våre.

Yngstemann Elaga Ag Hamid river av seg fine gitarsoloer underveis, tilsynelatende ganske uanstrengt, og bidrar med backing vokal.
Rytmeseksjonen fungerer økonomisk og effektivt og skaper et repeterende rytmemønster som fungerer med økende suggesjon utover i konserten.
Said Ag Ayad står for perkusjon og backing vokal mens Eyadou Ag Leche spiller på de afrikanske calabash trommene og trakterer bassgitar.

Ettersom tekstene blir fremført på deres morsmål er det musikken som tar fokus, men stemmene er likevel viktige stemningskapere. Det skal visstnok handle om kjærlighet, politikk og natur. Mange av låtene kan ha liknende rytmemønster, men bakenfor er unike detaljer som gir hver låt sitt særpreg. Den tilsynelatende monotonien bidrar også til den transcendentale og transeaktige opplevelsen av det hele. I livesettet, som vi får oppleve på Torshov, er det også en dynamikk i låtenes ulike tempo og intensitet. Best respons får de på de mer temposterke og vestlig influerte låtene som får frem tramping, klapping og mer dans ute i salen etter at det var avmålt helt i starten. Midtveis, og under det siste ekstranummeret, koker det i salen.

Vi har fått føle på lysten til å danse i like stor grad som vi har blitt rørt og beveget av gitarbasert musikk av høy kvalitet. Det er en lavmælt, ikke prangende, energi over det hele som er befriende vakker og behagelig for sjel og hjerte. Dette til tross for at vi også kan føle det klagende, lengselsfulle og opprørske ved det hele.

Det er tradisjonell tuareg-musikk, malisk gitarmusikk, marokkansk chaabi, Sahraoui gitarmusikk, berberisk og kabyle musikk inkorporert med egyptisk og sudansk musikk. Om ikke dette spennende kartet av nord-afrikansk musikkglede var nok, er her altså også bærende elementer fra bluesens mester John Lee Hooker og J.J. Cale. De vestlige elementene veves inn på sofistikert vis slik at de blir en naturlig del av bandets eget uttrykk og aldri amerikansk i sin natur eller vesen.

Resultatet er særegent og betagende.

Tinariwen fortsetter å fascinere og berøre i dag lenge etter at nyhetens interesse har falmet.
Nå er det som nevnt innledningsvis den suggererende stemningen, musikaliteten og enkeltmedlemmers utstråling som bærer frem konserten til transcendentale høyder når det fungerer som best. Chanting og melankolsk klaging over skånsom perkusjon gir oss en døsig enkel blues med nærmest rullende gitarfigurer. Frittflytende og atmosfærisk kimer og droner det. Men vips, så dras tempo opp og musikken blir mer hektende og påkaller dansefoten eller vår deltakelse med klapping.

Konserten og kvintetten vil med sitt menneskelige, nesten håndverkerlignende nærvær, men også varme og sjelfulle uttrykk, ha gjenklang i våre hjerter i lang tid fremover, selv om første minne fra Øyafestivalen nok fremdeles har satt et ennå sterkere avtrykk.