Konsertanmeldelse: Aldous Harding på Cosmopolite

Tekst Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

Aldous Harding trollbandt et fullstappet Cosmopolite fredag 22. november med sin like eksentriske som oppriktige fremtreden og betagende vakre gotiske folkeviser. Spennvidden i låtmaterialet hennes, og den sjenerte, konsentrerte tilstedeværelsen, bergtok en lydhør sal, som hadde vært særdeles skravlete under oppvarmeren Yves Jarvis. Sjeldent intenst nærvær, og trollbindende musikalitet, gjorde at denne konserten vil sitte lenge på netthinna.

Fokuset er den beste bekreftelsen på kraften i låtmaterialet og opptredenen til Hannah Sian Topp og hennes musikere. Med stillferdig intensitet ledet hun oss inn i en fortryllende verden. Selv var hun like deler mystisk og rar eller eksentrisk som hypnotisk og oppslukende der hun stirrer deg intens inn i øynene eller kaster seg ut i uortodoks dans. Mesteparten av tiden sitter hun på en stol iherdig fokusert over den akustiske gitaren. Men det inntagende, men ikke bare vennlige smilet, er ikke altfor langt unna.

Låtmaterialet er stort sett hentet fra «Designer» med en og annen låt fra «Party». I tillegg får vi den enkeltstående singelen «Elation». Det er tett mellom høydepunktene.

– Jeg er ikke sjenert, bare veldig konsentrert. Beklager det, nærmest unnskylder hun seg når hun endelig tar seg tid til litt mellomsnakk noen låter inn i settet. New Zealanderen vil vise at hun er åpen etter å ha rynket på nesen og virket skeptisk da hun entret scenen. Ellers sier hun veldig lite konserten igjennom, men det hun uttrykker gir henne menneskelig karakter enten hun forklarer at dette jo skal være gøy, viser takknemlighet for at vi lytter og har kommet for å høre henne eller undrer om vi vil høre en ny låt helt til slutt.

Vokalen hennes spenner over mange oktaver og klanger, og bidrar til det dramaturgiske, iscenesatte ved hennes konsert.
Innledningsvis er det nesten som hun spiller for seg selv alene i rommet før bandet kommer inn med full styrke i tittelkuttet fra tredjealbumet «Designer» (2019). Hun river seg løs og danser egensindig og rister maracas.
En viktig del av hennes scenefremtoning er hennes gester, men fremfor alt mimikken og de mange ulike grimasene Harding uttrykker underveis for å få frem personene hun forestiller og agerer ut. Merksnodige dansebevegelser eller en rykkende fot, er også elementer som får frem den unike atmosfæren og personlighetene hun ønsker å formidle til oss.

Likevel er det først på den mektige tredjelåta; hennes nye singel «Zoo Eyes» fra samme album, at stemningen virkelig løfter og hun fester grepet for alvor.

Why, what am I doing in Dubai?
In the prime of my life
Do you love me?
Cried all the way through
Zoo eyes, zoo eyes, zoo eyes
Zoo eyes
Ask for me and you shall receive
Opulent fair
All rain is beads
The drain to where the mother shell meets the sea
I drove my inner child to a show
It talked all the way home
And the nectar
Zoo eyes, zoo eyes, zoo eyes
Zoo eyes
Ask for me and you shall receive
Opulent fair, all sound is bees
That drift to where the covered tree has no leaves
Nice
Nice to have remembered, well, a pin
A colourful bride
They are magnificent
Do you love me?
Again
Again in the morning
In the light, a playing fight
And the nectar
Dubai, Dubai
Zoo eyes, zoo eyes, zoo eyes

Er det en iscenesettelse av en angrende influenser/instagram-modell på betalt oppdrag i Dubai eller er det en refleksjon over hennes eget liv, stadig på reise til nye ukjente steder og stadig på søken etter den store kjærligheten hinsides objektivisering?

Handler det simpelthen om tilregnelighet eller frykten for å ikke bli elsket?

Det er ikke så lett å si. Som så ofte ellers er Hardings tekst spekket med kryptiske metaforer og språklige bilder som ikke lar seg enkelt dechiffrere, men kan la seg fremskrives på ulike sett og vis.
Like deler surrealistisk og billedrik som konkret.

Låten gir et godt eksempel på den enorme spennvidden i stemmen hennes hvor hun innledningsvis spør med dyp og sakte stemme «Hva gjør jeg i Dubai?» for så å gi seg over i en lys nærmest barnlig drømmende tone i refrenget.

Et annet høydepunkt får vi når hun finner plass bak keyboardet og spiller duett med Mali Llywelyn i den smått countryinfluerte «Damn» før det hele akkumulerer til et klimaks i harmoni med trommis Gwion Llewelyns trompet.

Også de andre musikerne, som hun har med seg på den nåværende turneen, er walisere. Harry Stevenson står for bass mens kjæresten og samboeren hennes Huw Evans – som fikk henne til å flytte til Cardiff – bidrar med elektrisk gitar. Musikeren, som også kaller seg H Hawkline når han opererer på egen hånd (som for eksempel når han var med som support på Blå sist hun spilte i Oslo i oktober 2017), spiller behersket og tilbakeholdent og tar aldri for mye plass i det musikalske uttrykket. Underveis finner han også plass bak keyboardet mot slutten. Mer fremtredende er trommene, som har masser av fill-ins og krydder underveis og både spilles perkussivt huskende og hardere med pauker.

Låtenes emosjonelle dybde og intensitet får hun frem med sin tydelig aksentuerte vokal og sin teatralske fremtoning. Rullende øyne og voldsomme grimaser.

Noen ganger bryter hun ut i et varmt smil, men så er det brått for mange tenner til at det egentlig uttrykker noen form for egentlig varme. Så er hun ertende, forførerisk eller stirrer deg i senk med sitt intense blikk.
Hardings karriere har tatt meteoriske steg siden hun første gang besøkte Norge med en gratis konsert på nå nedlagte Café Mono i 2016.

29-åringen fra Lyttleton, New Zealand, i nærheten av Christchurch (som har blitt verdenskjent for alle de feile grunnene den siste tiden; terrorangrepene mot en moské, men som bør huskes for fabelaktige Flying Nun Records, Bailter Space og The Bats), fører sammen folk med elementer fra klassisk og jazz. Det er ofte introvert og nedstemt, men i det siste har også mer upbeat elementer sluppet inn sammen med imponerende gitarplukking og elementer av honky tonk.

Cate Le Bon, som hun deler musikere med, er en åpenbar referanse, selv om Harding er mer innbydende og melodisk inviterende. Ellers kan det være naturlig å henvise til Kate Bush (hør bare de høye lyse tonene) og Joanna Newsom med det dramatiske og majestetiske, men også Adrienne Lenker, Julia Jacklin og Nico (i hennes gotiske periode jf. den trolske dype bassen) kan gi pekere til det musikalske landskapet vi befinner oss i.

Her er også elementer av noe psykedelisk i hvordan for eksempel «Fixture Picture» balanserer det pastorale med drømmende popmusikk (tenk Broadcast eller Deerhunter).
Kanskje kan vi også skimte en forkjærlighet for Meat Loaf og Jim Steinman i den pompøse, nærmest bombastiske karakteren som sniker seg inn i blant.
Rytmisk suggererende og melodisk fortryllende og etter hvert har også popelementer blitt en del av uttrykket.
Fremfor alt er de der i «The Barrel».

I feel your love
I feel time is up
When I was a child, I never knew enough
What that do to me?
The wave of love is a transient hunt
Water’s the shell and we are the nut
But I saw a hand arch out of the barrel
Look at all the peaches
How do you celebrate?
Can’t appear inside of nowhere

Hun synger at hun føler kjærligheten, men den tekstlige dobbeltheten ligger i de neste versene som kontraherer og får frem dobbeltheten. Noen vil ha det til at hun synger at hun frykter kjærligheten. Den lydmessige likheten mellom «feel» og «fear» er viktig for analysen. Er det forpliktelsen hun er redd?
En av årets aller mest inntagende låter er det uansett, og det er deilig å få oppleve den live på en scene. En underlig låt med et iboende groove; melodisk insinuerende og insisterende. Vi blir dog ikke klokere på hennes språklige bilder. Jeg kan ennå ikke helt lese frem hva hun mener når hun sier «Show the ferret to the egg».
Lyrikken er urovekkende, angstfylt, men også fylt av styrke, kjærlighet, lengsel og håp.

En var og minimalistisk «Treasure» og den finstemte balladen «Imagining My Man» bør vel også nevnes utover de allerede omtalte.

I dag møter hun utsolgte hus hvor hun ferdes og hylles unisont for sin nye plate som er senter for denne konserten.
Noe av intimiteten skal være borte fra de tidligste konsertene, men samtidig får vi en mer moden og utviklet artist med et stort repertoar.
«What If Birds Aren’t Singing They’re Screaming», fra forgjengeren «The Party» (2017), gir oss et bilde av denne dempede og intense nærheten.

Jeg lar meg lett forføre av den tross alt stillferdige kraften og kjeder meg aldri i løpet av den drøye timen (70 minutter) hun holder på takket være den stor musikalske variasjonen og det enorme mangfoldet underveis.
Likevel er det forløsende når hun i det andre og siste ekstranummeret løser opp stemningen og gir seg hen i fremføringen av en funky ny låt som ikke har vært sluppet på plate hittil; One Peel». Strengheten og den dyktige konsentrasjonen får en liten pause til fordel for mer lekenhet og en slags letthet. Hun ser ut til å more seg der hun slår på en mugge med trommestikker og flyter avgårde på scenen.

Alt i alt har det vært en henrivende aften med vakker musikk; stillferdig intensitet og tilløp til popmusikk (Fleetwood Mac) i et syrete folklandskap med utspring fra 1970-tallets pastorale britiske folkscene. Det hersker liten tvil om Aldous Hardings talent eller musikalske potens. Avantpop blir ikke så mye bedre enn dette her.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog