Konsertanmeldelse: Angel Olsen på Rockefeller

Av: Jan-Olav Glette

Den mangefasetterte og ekstraordinære stemmeprakten til 33 år gamle Angel Olsen er fremdeles den bærende kraften i musikken til den amerikanske folksangerinnen. Den er fintfølende, hviskende, nådeløs og vibrerende. Sånn er det også når hun opptrer live foran et fullspekket Rockefeller lørdag første februar sammen med seks medmusikere hvorav særlig strykerduoen imponerer og bidrar til å gi låtene hennes; gamle som nye elementer av svung, dybde og rikhet. Vi lot oss imponere tross at vi ikke ble helt bergtatt denne gangen.

Angel Olsens liveseptett går rakt på sak når de åpner med tittelkuttet fra deres nyeste album «All Mirrors». Olsen har en slående, elegant og sjarmerende tilstedeværelse og utviser en avslappet elevert autoritet. Det er også noe grandiost over trappe-backdroppen i bakgrunnen, det artistiske oppsettet og bekledningen til de andre; samtlige i sort. Også lyssettingen bidrar til auraen av eleganse og en svunnen tid.

I’ve been watchin’ all of my past repeatin’
There’s no endin’, and when I stop pretendin’
See you standin’, a million moments landin’
On your smile, buried alive, I could have
Died to stay there, never have to leave there
All this trouble tryin’ to catch right up with me
I keep movin’, knowin’ someday that I will be
Standin’, facin’, all mirrors are erasin’
Losin’ beauty, at least at times it knew me
At least at times it knew me
At least at times it knew me

Et oppgjør med verbal mishandling og tapte drømmer.

Betegnende nok står også en form for verbal ordgyteri delvis i veien for vår nytelse denne kvelden.

Det vil være feil å la en hekler ødelegge en konsertopplevelse. Såpass oppmerksomhet vil vi ikke yte klassens klovn. Det er likevel ikke tvil om at man lar seg distrahere og bruker noe tid og energi på å komme inn igjen i musikkopplevelsen med samme intensitet og tilstedeværelse som man i utgangspunktet hadde.

Kanskje forstyrrer disse tullingene også artistene på scenen nok til å vippe konserten nedover? Ihvertfall virket det for denne anmelderen som om Angel Olsen og hennes musikere kom litt ut av det midtveis under opptredenen på Rockefeller grunnet en spesielt iherdig publikummer som vi var så uheldige å ha i vår nærhet langt fremme i lokalet.

Dette gjorde også at vi gikk glipp av mye av Olsens mellomsnakk underveis og introduseringen av musikerne. Vi fikk likevel med oss at hun fortalte at hun ble adoptert til St. Louis i veldig ung alder av en nederlandsk familie som hadde tatt navnet Olsen og at hun ikke kunne skryte på seg den skandinaviske bakgrunnen som etternavnet kanskje antyder. Nok om det.

På tross av den nevnte publikummeren var det en veldig fin severdig konsert vi fikk oppleve den solrike første dagen i februar. Tidvis var det overveldende vakkert. De orkestrale arrangementene er frodige og svøpende. Olsens ofte reverbdynkede stemme er nydelig og fremviser stor rekkevidde og dybde med en underliggende sårbarhet. Den er den vitale og bærende kraften fra start til mål.

Sangerinnene fra St. Louis i Missouri, som i dag bor i lille Asheville i North Carolina, har tatt steget fra en relativt lo-fi country croonende folk sangerinne via indie singer/songwriter til en form for moderne orkestral pop med retrorøtter. Albumet «All Mirrors» fra 2019 er mye av et musikalsk vendepunkt, og en gjenganger på årsbeste lister, men også et større musikalsk gjennombrudd popularitetsmessig etter at singelen «Shut Up Kiss Me» fra forgjengeren «My Woman» (2016) banet veien åpen. Sammen med produsenten John Congleton fra bandet The Paper Chase (og produksjoner for St Vincent, Explosions in the Sky, Black Mountains, Xiu Xiu, Baroness, The Decemberists, Future Island, Chelsea Wolfe med flere) revolusjonerte hun sin soniske palett og fant frem til et større kommersielt publikum.

Åtte av de tretten låtene vi får høre denne kvelden er fra nettopp denne plata. Men sangerinnen finner også plass til eldre materiale. «Selv om dere kanskje ikke kjenner denne låten», som hun sier det i det hun henter frem «Acrobatic» fra den «ordentlige» debuten «Halfway Home» (2012). Hun ga også ut en selvutgitt kassett «Strange Cacti» i 2010, som senere også ble sluppet som tolvtommers EP.
En sårbar ballade som gjør inntrykk, men altså også forkludres litt av en uhøflig medpublikummer.

You are the crazy acrobat
You are the witch
I am your cat
I want to be a bit like you
I hope you don’t mind
If I do
I love the way your body’s made
I love the way your voice is sex
To be the whisper upon your ear
I want to be the bed you miss
I am alive
I am alive
I thought
I thought that I died
Who cares?
I’m not a moralist
I’m just a lady with some time
I want to be made out of love
I want to be made into life
I love the way you take…

Jeg savner kanskje mer fra mine favorittalbum «My Woman» (kun «Shut up Kiss Me»», men ikke«Sister» eller «Woman») og «Burn Your Fire For Your Witness» (vi får «Forgiven/Forgotten» og «Windows», men ikke «Unfucktheworld»), og definitivt «Stranger’s Kiss»-duetten sammen med Alex Cameron og kanskje Mark Ronson-låta «True Blue» hvor hun bidrar med vokal, men det er småpirk, og det er naturlig å fokusere på det nyeste materialet; spesielt når det har fått slik enormt gjennomslag.

Overgangen fra det sparsommelige og enkle til det storslagne og majestetiske lydbildet som preger hennes nyeste låter kan ved første øyekast virke voldsomme; nærmest spektakulære soniske steg, men skimmer av Patsy Cline og Roy Orbison har vært der hele tiden. Nå blandes det også med Abba, showtunes og cabaret.

Varm, ektefølt folk, som etter hvert fikk mer vinger i form av elektriske gitarer. Nå er det ikke lenger folk eller indie, men snarere enn form for orkestrert popmusikk med synther som en viktig del av det musikalske og overlessede strykerarrangementer. Bare sjelden får indiegitarene slippe til. Det er oftest en streitere form for retrorock eller pop som får dominere lydkulissene.

Publikum står mest og gaper forbauset og besnæret over stemmeprakten og de finstemte arrangementene og lar seg sjelden riktig rive med eller danser.

Live er de i dag som nevnt en septett. Det er gitar, bass, trommer, synth, cello og fiolin som backer Olsen. Selv spiller hun på en hammond synth og en elektrisk gitar om hverandre; eller bare synger slik hun gjør det innledningsvis med det nevnte tittelkuttet «All Mirrors».

Hun har kan hende ikke sin aller mest inspirerte dag på scenen, men likevel koker det. De dronende gitarklangene på tredjelåta «Impasse» skaper en nesten gotisk atmosfære som står i sterk kontrast til spagettiwestern-avtrykket i gitarrytmene på «Sweet Dreams» fra B-sidesamlingen «Phases» (2017) senere i settet og den euforiske tilstedeværelsen og det intense trykket i «Shut Up Kiss Me».

I ain’t hanging up this time
I ain’t giving up tonight
Even if you walk around
As though you think you’re right
At your worst I still believe
It’s worth the fight
I could make it all go away
Tell me what you think and don’t delay
We could still be having some sweet memories
This heart still beats for you
Why can’t you see?
Shut up, kiss me, hold me tight
Shut up, kiss me, hold me tight
Stop your crying, it’s alright
Shut up kiss me, hold me tight
Stop pretending I’m not there
When it’s clear I’m not going anywhere
If I’m out of sight then take another look around
I’m still out there hoping to be found
Shut up, kiss me, hold me tight
Shut up, kiss me, hold me tight
Stop your crying, it’s alright
Shut up, kiss me, hold me tight
Shut up, kiss me, hold me tight

En 1960-talls-slager også tekstlig med de lengtende refrengene og den humoristiske tilnærmingen.
«Summer» nikker til gammel fransk ye ye pop og ellers er det nok av tunge overlessede synther flere ganger, som på fin fine «New Love Cassette», den står frem som en favoritt på albumet og gir også god gjenklang live.

Strykerne til Emily Elkin og Alex Guy er utsøkte og klarer å få denne symfonipopen til å låte kraftfull og storslagent. Savnet av de resterende strykerne fra albumet er ikke iørefallende. Selvsagt må mye av æren for de flotte strykearrangementene også gå til komponist Jherek Bischoff (Paranthethical Girls,Amanda Palmer & the Grand Theft orchestra, med mer) som ble hentet inn spesifikt for denne oppgaven av de to. De ambisiøse arrangementene er også noe av det som gjør musikken hennes så unik og karaktersterk som den er.
Utover de allerede nevnte strykerne kan man også trekke frem trommisen som virkelig holder det sammen og krydrer fint hele veien.

Vi får være med på en overveldende rik musikalsk spennvidde. Amerikanerne kretser innom veldig mange ulike sinnstemninger og genre, og oppviser fin dynamikk i materialet. Man kan også føle at den nye  orkestrale ornamenteringen løfter frem og viser nye sider til det eldre materialet. Det intense svermende uttrykket og teksturen er majestetisk, men klarer ikke å skjule den underliggende sjarmen og sårbarheten.

Tekstlig tar hun ofte utgangspunkt i sine forhenværende og mislykkede kjærlighetsaffærer. Det er mye hjertesmerte og opprevne følelser. Ensomhet er et gjennomgående tema.

I singelen «Lark» fra «All Mirrors» heter det;

To forget you is too hard, there’s still so much left to recover
If only we could start again, pretending we don’t know each other
I could not come back the same, this city’s changed
It’s not what it was back when you loved me
Walking down that path we made when we thought
What we had was such a good thing

Hiding out inside my head, it’s me again, it’s no surprise I’m on my own now
Every time I turn to you I see the past, it’s all that lasts and all I know how
Learn to look me in the eyes, yet I still don’t feel it’s me you’re facing
Say your heart is always mine, what about old times, you can’t erase them

Wishing we could only find one another
All we’ve done here is blind one another
Hate can’t live in this heart here forever
Have to learn how to make it together

The way you scream like something else as a man
The way you scream like something else as a man
The way you scream like something else as a man

Baby, I was there and I held him, I was there and he put it all on me
Baby, I was there and I held him, right there where no one else could see
Took me into his arms, told me that I was the reason
Told me I was the woman he’d always be losing, always be dreaming

Dream on, dream on, dream on, dream on
Dream on, dream on
Dream on, dream on, dream on, dream on
Dream on, dream on
Dream on

You say you love every single part
What about my dreams?
What about the heart?
Trouble from the start

Trouble with the heart
Ah, trouble with the heart

Stemmen til den den 33 år gamle kvinnen er sår. Låta bygger seg sakte opp som en het feberdrøm. I starten, forsiktige strykere før gitar og trommer kommer inn og det bygges opp mot crescendo.

Man forestiller seg en kjæreste som ikke ser henne for hvem hun er og ikke bidrar til selvrealisering eller utvikling.

Men også Angel Olsen og bandkameratene og -venninnene lot seg altså delvis distrahere. Ihvertfall kunne det virke som de ikke helt hadde sin beste dag.

Vi får bare ett ekstranummer etter at «Endgame» avslutter hovedsettet. Det kommer i form av «Chance», som avviker ganske sterkt fra folk og indien vi kjenner fra før med sitt 1930-talls showcabaret, swing- og lettsvøpte poppreg ‘a la Abba.

Likevel eller likefullt må det være lov å si at de storslagne arrangementene septetten (de sju musikerne) ga oss hadde en unik fylde og bravur. Det var nesten halvannen time med mektig pop fra en samtidens mest spennende og vitale artister. Møysommelig gjennomtenkte tekster å reflektere over på veien hjem i vinternatten. Anmelderen ble også overbevist om at det nok er på tide å skaffe seg den nye skiva også.