Ti låter som har inspirert Ole & Silje Huleboer
Tekst: Jan-Olav Glette
Ole & Silje Huleboer lager delikate, sårbare kjærlighetsviser med gjenklang av klassisk låtskrivertradisjon. Inspirert gitarplukking smelter sammen med varm, fyldig vokalprakt. Ole Øvstedal vil leserne huske fra Dharma, Spirits of the Dead, Thom Hell, Kuuk eller Euroboys, mens Silje Huleboer er et mer ubeskrevet blad selv om hun for eksempel også har opptrådt sammen med Sten Ove Toft. Øvstedal har også produsert Spellemannsnominerte Jørund Vålandsmyr & Menigheten og debuten til The Switch.
Når de kommer sammen aner vi konturene av singer/songwriter-tradisjonen i Laurel Canyon, brasiliansk bossanova og gamle jazzmestre, men også britisk pastoral folk fra tidlig 1970-tall. Men alt er ikke fordums musikk. Her er også konturer av moderne r’n’b og pop under overflaten av visesang. Den enkle besetningen gitar og vokal og det organiske lydbildet gjør sluttresultatet svært innsmigrende.
I kveld står de også på scenen på Blå i Oslo sammen med venner som Emile the Duke og Mesle for å feire resultatet. Debuten «Sounds Good» kom allerede i 2016 (les vår lille omtale her, red.anm.) og siden den gang har duoen spilt live på de aller fleste Oslo-scener og kafeer (duoen spilte en betagende liten konsert på Deichman Hovedbiblioteket i 2018, red.anm.), men også litt rundt omkring i landet; både på egenhånd og med artister som Amason, Laetitia Sadier, Marissa Nadler og Elva. De gjorde også en egen tolkning av Joni Mitchell-albumet «Blue» på The Crossroads Club i Oslo for noen år siden.
I anledning av at de slipper sitt finfine andre album «We’re Making Music» 14. februar, på selveste Valentinsdagen syntes vi det passet bra å la de to slippe til i vår inspirasjonsspalte på Deichmans musikkblogg.
Vi lar de to forklare selv.
Siljes vokalvalg
De fem vokalistene jeg helt spesifikt har tenkt på i forhold til denne innspillingen, knytter seg til spesifikke låter på platen. Til f.eks. «Kowboy Song» hentet jeg mye inspirasjon fra 90-talls boyband og sent 90- tidlig 2000-talls Mariah Carey. Når hun begynte å synge med mer luft og mindre brystklang. Jeg er megafan av «Mimi» da, og denne låta ligger i et lyst register. På «No Girlfriend (Material Girl)» var det mye Astrud (Gilberto). Den litt triste, nonchante stilen hun har ressonerer godt med Oles tekstunivers og melodien krever en ro i dybden. Lætitia Sadie fra Stereolab, er kanskje ikke en åpenbar referanse på «Burning Them Bridges», men sånn er det jo med referanser da. Jeg syns jo ikke de skal være så åpenbare. De ligger der som et fjernt ekko kanskje. Elisabeth Fraser fra Cocteau Twins er en slags konstant for meg. Kvaliteten i tonene hennes, ro, klang. Kort sagt timbren hennes. Sist, men IKKE minst, er det Trish Keenan, fra Broadcast, jeg vil trekke frem på denne HVIS DU MÅTTE VELGE listen over vokalister. I likhet med alle vokalistene her (kanskje bortsett fra Mariah), er det en sånn ro i fraseringene som jeg elsker. Lyden av Trish er noe av det mest behagelige, rørende, sødmefylte, men samtidig upretensiøse jeg vet om.
Låter:
Mariah Carey, Bliss (1999)
Astrud Gilberto, Who Can I Turn To (1965)
Lætitia Sadie, Fluorescences (1996)
Elizabeth Fraser, At Last I Am Free (2003)
Trish Keenan/Broadcast – Hawk (2003)
Oles gitarvalg
Richard Thompson – Banish Misfortune
Jeg er en mangeårig fan av Richard Thompson, både låtskriveren, sangeren, den elektriske og ikke minst akustiske gitaristen. «Banish Misfortune» er en irsk dans som det finnes en bråte versjoner av, men RT nailer det!
Wes Montgomery – Impressions
Wes spiller Coltrane, blir det bedre? Nei, det blir det ikke! Dette opptaket er live på Belgisk TV.
Tommy Emmanuel- Dixie Mcguire
Tommy Emmanuel er en australsk fingepicking superstjerne. Han har tatt opp i seg tradisjonen fra Chet Atkins og Merle Travis og formidler det videre til nye tradisjoner. «Dixie» er også en nydelig komposisjon med noe ømt og sentimentalt over seg som jeg elsker.
Frank Gambale – Monster Licks And Speed Picking
Frank Gambale er med fordi det er viktig å ikke nødvendigvis være så selvhøytidelig til enhver tid, og Frank slår meg som en kar som kombinerer faglig seriøsitet med godt humør 🙂
Nick Drake – River Man
Nick Drake er jo en av tidenes låtskrivere, og jeg er gjennomgående inspirert av hvordan gitar-arrangementene gjennomgående er egne små komposisjoner i seg selv.
