Konsertanmeldelse: James Blackshaw på Blå

Tekst og foto: Jan-Olav Glette 

Det er lett å føle på og spore melankolien i den triste, drivende gitarplukkingen til den London-fødte 39-åringen. Musikken føles også ofte naken, dvelende og med en meditativ kraft i sin suggererende, repeterende kraft; nærmest som en form for sjelelig yoga eller renselse. Det handler om instrumentale låter hvor østlige og vestlige klanger møtes i et egensindig, svalende uttrykk. Raga og blues om hverandre med kontrapunktisk presisjon og fingernem beherskelse.

Blackshaw ses som en innovative kraft i den akustiske gitarmusikken fra tidlig 2000-tall av, og var ekstremt produktivt i starten hvor han slapp en rekke album; aller først på egne CD-R-innspillinger. Senere reutgitt av Tompkin Square Records. Albumet «The Glass Bead Game»(2009) – oppkalt etter en roman av Herman Hesse og utgitt på Michael Giras Young God Records – innebar et slags gjennombrudd og høstet anerkjennelse i en rekke toneangivende tidskrift. Utover i diskografien ble det også plass til andre musikere i form av cello og fiolin og Lavinia Blackwell slapp til på vokal. Selv plukket han også frem harmonium og piano ved siden av gitaren. Utover de egne platene har han også samarbeidet med Jozef Van Wissem i Brethren of the Free Spirit og bidratt til Current 93 (sjekk albumet «Aleph at Hallucinatory Mountain», 2009). Høsten 2016 annonserte han en udefinert pause fra både liveopptredener og plateinnspillinger. I juli i fjor annonserte han at han ville returnere både til scenen og innspillingstudio. Blå var ikke sene om å be ham tilbake, selv om han har vært der tre ganger allerede.

Hva handler så denne tiltrekningen om?

Det er noe spirituelt, rensende ved musikken til James Blackshaw, som er fylt av besnærende skjønnhet og tander varme bak et melankolsk uttrykk. Vi drømmer oss bort, men holdes samtidig tilbake med jordens kraft av britens behagelige vesen og det komplekse, men samtidig spartanske, uttrykket i musikken.

Røttene i den sene perioden til Robbie Basho er åpenbar. Man kan også nevne Bert Jansch og Pentangle, som min kompis sa, eller andre gitarplukkere som Jack Rose, John Fahey, Leo Kottke eller Glen Jones, men han viderefører og videreutvikler uttrykket. Små, subtile detaljer utgjør mye av dragningskraften.

De høye gitartonene og den triste atmosfæren kan også gi assosiasjoner til The Dirty Three og den vare, milde stillheten i lydbildet får meg i blant også til å assosiere til Elliott Smith på hans aller mest sarte. Noen har også nevnt den klassiske komponisten Debussy som en inspirasjonskilde og ja klangene kan gjerne ses som en type gitarsymfonier; eller litanier. Det er en slags mild, repeterende klagesang, som med sin suggererende energi inntar en lindrende evne og renser sjelen.

Det er frilynt, drømmende, komplekst, romlig og raffinert. Den i dag Hastings-baserte musikeren skaper harmoniske droner på sin tolvstrenger med behersket, overbevisende kraft og med et vennlig lynne. Han er takknemlig for at Sten Ove (Toft, Blå-booker og også kveldens support etter at en influensarammet This is Music Inc. måtte kaste inn håndkleet i siste liten) har hentet ham over og for publikums respektfulle lytting. Ellers sier han svært lite.

Transcendental skjønnhet trer frem i de instrumentale mantraene som han fingerplukker frem. Det er så vart, så tandert.

Det er noe veldig lofi, tilforlatelig ved hele stemningen hvor en ubarbert Blackshaw henger ut blant publikum øldrikkende i forkant på uteserveringen og i konsertrommet lyttende til supporten Sten Ove Toft, før han drar backstage og henter gitarkassen sin og bærer den frem til scenen litt i forkant for annonsert konsertstart, som om han var en gatesanger på vei til å synge litt på Karl Johan. Men også der han sitter på scenen iført fotformsko, blå jeans og en tømmerhuggerskjorte med den ene foten plassert over kneet på en enkel stol med den ene medbragte gitaren. Han ser nesten litt brydd eller sjenert ut der han sitter, men er vel egentlig mest konsentrert når han spiller sine ganske intrikate arrangerte komposisjoner. Og mellom låtene gir han en varm og inkluderende utstråling.
I kveld har han også med seg en slags «jukselapp» med akkordrekker i stedet for en mer konvensjonell settliste.

Det hele blir veldig oppstykket med «tuning» (fininstilling av gitarskruene) mellom hver eneste låt. Mot slutten røk også en av de tolv strengene til engelskmannens milde fortvilelse. Han valgte å avslutte med elleve strenger på de siste klagesangene.

Men dette er kanskje også noe av sjarmen ved det hele, selv om det var tydelig at det er en stund siden han har spilt mange konserter. Undertegnede må innrømme å sitte igjen med sterkere minner fra det første livemøtet på Safe as Milk-festivalen i Haugesund i 2008.

Likefullt var det utrolig vakkert og lindrende når det var på sitt ypperste og hensatte da folk i en yogaaktig transe. Da kunne man se folk i lokalet bare nyte musikken og stemningen; noen med lukkede øyne i en lett drømmende modus og takknemlige, henførte blikk henimot scenen.

Etter drøyt trekvarter var det slutt for denne gangen. Blackshaw sa at han skulle selge en av sine gitarer for å finansiere en ny plateinnspilling. Om dette innebærer et nytt album, venter vi i spenning på å se. «Why Keep Still?» ble gjort tilgjengelig online i fjor høst. som en del av Adult Swim Singles Series.