Et romvesen i stua

En som har slengt seg på trenden med å strømme konsert hjemmefra er Alwanzatar, soloprosjektet til Kristoffer Momrak, også kjent som Krizla – fløytist i Tusmørke tidligere synth-spiller i Spectral Haze. Munkekappe, romvesen-maske, tverrfløyte, theremin, tunge modulærsynther og låttitler som “Bergtrollets komme” er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med disco, men noe av det som kanskje overrasker mest når en ser Alwanzatar live er hvor dansbart det er. Musikken beveger seg riktignok innom både cinematisk ambient og eksperimentell støy, men la det være kjent at det faktisk er mulig å både meditere til og bli svett av en Alwanzatar-konsert. Sjangermessig låner han elementer fra acid house, dub og krautrock. 

Onsdag i forrige uke strømmet han konsert fra stua på Lindeberg gjennom Facebook-festivalen Brakkesyke 2020, under tittelen “Alwanzatar avgir kvartalsrapport”. Du kan se konserten her.

Fra en som til vanlig beskjeftiger seg med folklore og det kosmiske mysterium er “Alwanzatar avgir kvartalsrapport” en veldig byråkratisk orientert tittel. Går det hett for seg på kontoret i disse karantene-tider?

“Det er kvartalsrapport fra Det indre romprogrammet, min private kolonisering av fremmede verdener, innenfra. Vi er jo nettopp ferdig med første kvartal av 2020 og ingen har sett hverandre på en stund fordi vi er midt inne i en pandemi, så jeg tenkte å vise folk hvordan det går. Dessuten er jeg glad i Throbbing Gristle sine “Annual Report”-plater, så jeg tenkte at alle som er glade i eksperimentell musikk kom til å hoppe på den referansen umiddelbart. Fra hjemmestudioet mitt, Holy Space!, kan det rapporteres at karantene gjør at jeg har tid til å styre med dub-miksing og innspilling av låter til den nye skiva, “Den glemte dalen”, som snart er ferdig. Jeg dub-mikser med en haug med effekter på en gammel analog 16-spors Allen & Heath kjøpt brukt av Romsås Storband. Den har stått lagret på Bånkall gård og lukter fjøskatt når den blir varm. Så, ja, det går hett for seg på kontoret om dagen.”

Du har jo mildt sagt nok prosjekter å holde på med – hva fikk deg til å ville gå solo under navnet Alwanzatar?

“Det ble en naturlig konsekvens av at jeg spilte mye elektronisk musikk og kom til et punkt der jeg ikke fikk brukt alt utstyret i de ulike bandene jeg spiller med. Jeg har alltid vært glad i spacelyder og tenkte at det kunne være fett å ikke bare lage lydeffekter, men basere all musikken på effekter. Alwanzatar betyr hekseri eller svart magi på hettittisk, et indoeuropeisk språk fra bronsealderen utbredt i det som i dag er Tyrkia. Det var et av mine forslag til bandnavn for det som folk kjenner som Tusmørke. Det falt gjennom da jeg uttalte det Alwantazar da jeg skulle pitche det. Benediktator slo fast at om jeg, som tross alt kan hettittisk, kløna med uttalen, kom ingen andre til å klare å uttale det heller. Da jeg bestemte meg for å gi ut noen av de elektroniske eksperimentene mine på kassett i 2014, dukka det navnet opp igjen på blokka.

Det er jo ingen som gidder at et bandmedlem må rigge i en time før man kan begynne å spille, så det ble et eget prosjekt. Så har det balla på seg med modulærsynther og en haug med analoge og digitale synther. Nå er jeg 41, og her på Lindeberg leker vi ikke førtiårskrise. Studioet har kun plass til meg, resten er hardware fra gulv til tak. Jeg har også fått meg cyclocross og racersykkel i karbon og sykler i skauen og frem og tilbake til jobb hver dag. Syklinga er en hyllest til Kraftwerk.”

Har du noen tips til andre som prøver å kombinere det å være forelder, ha fast jobb og være aktiv musiker?

“Gi aldri opp? Nei, jeg vet ikke. Det lureste er vel å mekke hjemmestudio og jobbe med musikken på kvelden og i helgene, i stedet for å ha et sosialt liv. Så er det helt essensielt å få barna til å tro at du er rockestjerne. Da vil de heie på deg og synes du er rå. Jeg hadde aldri hatt tid til å spille så mye om ikke jeg hadde en familie som forstår at det er viktig for meg å sitte i hjemmestudioet og skru lyd eller reise av gårde og gjøre konserter innimellom. Å lage musikk er det morsomste jeg kan tenke meg, men det er viktig å få resten av familien til å tro at det er jobb og et offer. Om kona lager middag og jeg har laget en sang, har vi begge gjort noe for husstanden. Dersom man legger opp som musiker på grunn av jobb og familie, er jo det utrolig trist. Jeg er glad i jobben min (han er baseleder i AKS – journ. anm.) og elsker familien, men musikk kom før noe av det der i livet mitt og kommer aldri til å bli borte.”

Du har doktorgrad i eldre historie med Hellas og Midtøsten som spesialitet – hva tenker du om at vi nå lever gjennom det som ser ut til å være den mest omfattende og inngripende pandemien på over hundre år? 

“Det er jo en historisk unntakstilstand at vi har hatt fred og god folkehelse de siste 70 årene, så total katastrofe er på en måte tilbake til den historiske normalen. Jeg leste Homo Deus av Yuval Noah Harari i sommerferien i fjor og beit meg merke i det han skriver om sykdommer som kommer som en følge av sivilisasjonen og virus som smitter fra dyr til mennesker, fra de første bøndene til dagens megafarmer og dyremarkeder, som i Wuhan. Dette er jo noe vi har ventet på, det har vært epidemier av sykdom fra dyr til mennesker i fem tusen år, men lenge siden vi så noe med så store konsekvenser i Norge. Enn så lenge er heldigvis dette viruset ikke veldig dødelig, men det er skremmende hvor elendig beredskap vi har. Når det kommer noe skikkelig nasty, er vi ferdige. Den største konsekvensen så langt er økonomien, men der er det mye som er ganske avslørende. De som tjener minst, trengs desperat, mens de som tjener mest godt kan bli hjemme. De som eier lokalene fortsetter å håve inn penger, mens de som fyller husene med aktivitet får en kald fot i ræva. Det er ingen næringslivsledere som etter dette med æren i behold kan peke på sitt store ansvar for å rettferdiggjøre skyhøye lønninger. De som har det virkelig tunge ansvaret, er de som jobber med folk og for folk, og gir dem pleie og stell, omsorg og undervisning, mat og drikke, underholdning og adspredelse. Om de folka svikter eller forsvinner, kollapser livene våre. Så eliten står med rumpa bar og venter på riset når dette er over.”

Noe av det jeg synes er mest interessant med musikken din er at den blander tilsynelatende uforenelige organiske og syntetiske lyder, og jeg er fristet til å karakterisere musikken din som “primitiv futurisme” – er dette et spenningsforhold du bevisst leker med?

“Du tenker på fløyte og 303 i samme låt? Dette er jo eldgammelt nytt og ikke noe jeg har funnet på. Jeg er sterkt inspirert av den tyske musikken fra 60- og 70-tallet, som brukte ny teknologi for å lage en ny musikk fjernt fra amerikansk blues eller foreldrenes lettbente underholdningsmusikk, eller klassisk musikk som Wagner, for den sakens skyld. Can og Amon Düül II har jeg hørt mye på, der er jo elektronisk lyd med på å lage en uvirkelig eller psykedelisk atmosfære. Du vet liksom ikke hva du hører, det er lyder fra en annen virkelighet. Men, det er organisk, også, siden vi hører det med kjøttørene våre og får det til å svinge inne i kjøtthodene våre. Kraftwerk brukte synth og tverrfløyte på de første skivene, de er jo superromantiske i uttrykket og lar synthene spille vakker musikk samtidig som det er noen slemme undertoner.

Musikken jeg lager er på mange måter lyden av fremtiden slik man tenkte seg den i 1974. Så har det seg jo sånn at jeg spiller tverrfløyte, som det eneste instrumentet jeg behersker skikkelig, så det er naturlig for meg å ta det med inn i elektronisk musikk. På flere av låtene er det også gitar, spilt av Sondre Meland. Men, dette er svært gamle virkemidler, å blande organisk og syntetisk lyd. Jeg har masse plater jeg har mye på som har en blanding av eksperimentelle synther og organisk musikk, av artister jeg ikke har nevnt hittil, har vi United States of America eller 50 Foot Hose sin plate Cauldron fra 1968, Führs & Fröhlings Ammerland fra 1978, alle skivene til Hawkwind, lista er lang.”

Låttitlene dine maler ofte bilder og vitner om en språklig kreativitet og fortrolighet med språk – som for eksempel “Trommeskogen”, “Over lavadekkede sletter” eller “Gufset fra avgrunnen”. Hva kommer først når skal komponere – musikken eller titlene?

“Titlene kommer alltid sist, når jeg har laget musikken mer eller mindre ferdig. De fleste låtene har opprinnelig tall som titler. Når jeg skal spille inn, må jeg bestemme meg for hva låta skal hete, og det som avgjør er hvilke assosiasjoner jeg får av musikken. Jeg bruker ikke mye tid på det, som regel går jeg for det første som faller meg inn.

Blir du noen gang fristet til å legge tekst og vokal oppå instrumentalmusikken din?

“Det er en del vokal innimellom, gjerne med vocoder, eller koring. Jeg har også brukt gammelgreske og babylonske tekster på en del låter. Jeg har lekt med tanken på å bruke mer vokal, men det låser innholdet i musikken, at denne sangen handler om det jeg synger om, på en måte. Så jeg holder en armlengdes avstand til tekst. Jeg er ikke veldig begeistret for elektronisk musikk med vokal heller, som i drum’n’bass eller acid. Det blir ofte tomme slagord som ikke tilføyer musikken noe særlig – «This is acid!» – No shit, Sherlock. Jeg har masse opptak av sang og rapping på låtene fra når jeg blir revet med, men det forblir i studioet. Det begrenser egentlig musikken, i hvert fall det jeg prøve å gjøre i Alwanzatar, som er mer kosmisk og mystisk orientert enn egentlig popmusikk.”

Hva er det som er viktig for deg når du skal lage musikk? Er det noe spesielt du ønsker å formidle, eller har du noen tanker om hva musikk bør være eller gjøre generelt? 

“Mitt hovedanliggende med å lage musikk er å utforske lyder og sette dem sammen. Det er vel så mye håndverket med å sette sammen patcher og få instrumenter til å snakke sammen som å komponere. Moroa ligger i å finne ut av hvordan ting fungerer eller kan brukes på nye måter. Musikken er vel så mye et produkt av maskinene som av mine egne ideer. Jeg bruker en del gammelt utstyr og kjemper alltid med realitetene for å få det til å virke. Hvem skulle trodd at en femti år gammel båndspiller kunne gå i stykker? Det er alltid største motstands vei, bruke hardware og kuke rundt med løsninger på signalgang som ikke funker uten omveier og mye prøving og feiling. Men bak all eksperimenteringen er det jo en visjon om hva jeg vil at det skal høres ut som. Jeg ønsker å formidle min visjon av andre verdener som jeg ser for meg når jeg spiller. Det er åpninger inn i min fantasi, av verdensrommet, underverdenen og skrekken og ekstasen i det uoppdagede. Musikk slik jeg liker den skal alltid ha et element av fare og uro. Om jeg vil ha ro og føle meg vel, kan jeg gå ut i skauen og høre på fuglesang.”

Hvor henter du inspirasjon fra?

“Skauen, fuglesang, italienske skrekkfilmer av Lucio Fulci og Dario Argento, lydeffekter fra He-Man og gammel barne-tv, plater jeg spiller hjemme, særlig gammal acid house, krautrock og dub. Og så blir jeg veldig inspirert av knotter og knapper, kabler, blinkende lys, bånd som går, alt det teknologiske og merkelige som er blitt laget for å mekke musikk. Å sette det sammen på min egen måte er veldig tilfredsstillende. Jeg er inspirert av rituelt magisk arbeid, med repetitiv messing og fastsatte bevegelser, observasjoner av nattehimmelen og de mange flyene og helikoptrene over Groruddalen, der jeg bor. Det er lyder fra togene og trafikken, utrykninger og sirener, men også kattugler og hakkespetter i skogen rett utenfor, som er lyden av drabantbyen. Og så smuglytter jeg til kidsa på T-banen når lyden lekker fra headsettene deres. Hva hører de på? Jeg tar med meg det jeg hører.”

(Skjermbilde hentet fra konsert og brukt med artistens tillatelse)