Et tiår uten Pete – historien om Type O Negatives frontmann

Det er tidlig på året i 1998, og jeg og en håndfull andre fjortiser har klart å komme oss inn på en film med 15-årsgrense på Lørenskog kino. Det åpner med luftfoto av et urolig hav som slår over skarpe steiner i kveldssol, til lyden av det ondeste gitarriffet jeg noensinne hadde hørt. Filmen er “Fryktens sommer” (“I Know What You Did Last Summer” på engelsk), en tenåringsskrekkfilm som surfet på en bølge av ny popularitet for sjangeren, igangsatt av Wes Cravens suksess med “Skrik” i 1996. Bandet bak gitarriffet er Type O Negative. Når jeg senere kjøper CDen med filmmusikken, oppdager jeg at denne åpningslåta er en cover av Seals & Crofts låt “Summer Breeze”, en låt som originalt er så fløyelsmyk at den har blitt brukt i en gammel Vingreiser-reklame for charterturer. 

Deres evne og vilje til å forvandle en lett soft rock-låt til en tung og seig doom-versjon er akkurat en sånn ting som har gjort Type O Negative til ett av de mest forvirrende og minst kategoriserbare bandene innen metall-sjangeren. De regnes ofte som et gotisk metall-band, men musikken kan best beskrives som hva som ville skjedd hvis Black Sabbath lagde filmmusikken til et tenåringsdrama à la John Hughes, selv om frontmann Peter Steeles stemme riktignok ligger en oktav eller to dypere enn Ozzy Osbournes.

14. april i år var det ti år siden låtskriver, bassist og vokalist Peter Steele døde brått, i en alder av 48 år. Musikken til Type O Negative har i ettertid vist seg å ikke bare tåle tidens tann, men også appellere til mennesker med vidt forskjellig smak. I et segment av “What’s In My Bag”, en videoserie produsert av Amoeba music (verdens største uavhengige platebutikk), kan vi for eksempel se RnB -og synthpop-produsenten Dev Hynes, kjent som Blood Orange, trekke frem Type O Negative-samleren “The Least Worst Of”, som en av hans favorittplater.

Mye av den varige appellen til Type O Negative ligger nok nettopp i de overraskende motsetningene, deres evne til å kombinere engleaktige harmonier med onde riff, følsomhet med antisosial atferd og romantikk med prompehumor. 

Sistnevnte eksemplifiseres i Type O Negatives andre utgivelse. Som protest mot plateselskapets krav om at de skulle gi ut et live-album, gikk Type O Negative inn i studio og spilte inn flere av låtene fra førstealbumet “Slow, Deep And Hard” (1991) på nytt, ga dem nye titler og la på lyder av applaus og folkemengde innimellom låtene. Det falske live-albumet fikk tittelen “The Origin Of The Feces” (1992), og opprinnelig viste omslaget et nærbilde av Peter Steeles anus. 

Skjønnheten og Udyret

Til tross for at han i mange år hadde en vanlig jobb i New Yorks parkvesen, og ifølge trommis Johnny Kelly et ønske om å være en helt vanlig fyr, lå normalitet aldri i kortene for Peter Steele. Det kan ha hatt noe med utseendet hans å gjøre; med sine 2,03 meter på lesten, skarpe hjørnetenner, vampyraktige diksjon og dype bariton-stemme kombinert med et mykt blikk og fagert svart hår, var Steele både Skjønnheten og Udyret personifisert på én gang. 

Peter Steele, født Peter Thomas Ratajczyk, vokste opp i en katolsk familie i Brooklyn, med fem storesøstre, og omtalte seg selv som en “manne-sandwich” – et stykke kjøtt omgitt av østrogen. Hans noe ambivalente forhold til kvinner er veldokumentert, og i Type O Negatives tekster er kvinner like mye gjenstand for hevnfantasier som hengivenhet. På spørsmålet om han var sexistisk, skal Steele ha svart: “Ja, jeg hater alle menn og vil være den eneste mannen i verden.” Hans ønske om å være et sex-symbol for kvinner, og å skremme bort selv den mest selvsikre heteroseksuelle mann, kan ha vært drivkraften blant noen av hans mest kjente PR-stunt. I 1995 poserte Steele naken for magasinet Playgirl, og samme år dukket han opp som gjest i de beryktede talkshowene til Jerry Springer og Ricki Lake, for å fyre opp under sitt rykte som en meget omsvermet mann. 

Med forvirring som våpen

Svart og grønt er fargene som pryder omslagene til alle Type O Negatives utgivelser. Det er også fargene i flagget til det fiktive landet Vinnland, tatt fra vikingenes navn på det som skulle bli USA. Som et ledd i selvmytologiseringen plasserte Type O Negative flagget på baksiden av platecoveret til “October Rust” (1996) med teksten “Product of Vinnland”. Albumet inneholder også sporet med den latterlige tittelen “The Glorious Liberation of the People’s Technocratic Republic of Vinnland by the Combined Forces of the United Territories of Europa” hvor det eneste som synges er “Eins! Zwei! Drei! Vier!”. Ifølge Peter Steele var Vinnland en nasjon som stod for hans hedenske og naturorienterte idealer, og reflekterte hans skandinaviske herkomst. Ikke overraskende ble flagget og dens symbolikk raskt appropriert av høyreekstreme nasjonalister, og flagget er nå listet under Anti Defamation Leagues lister over hatsymboler, dog med et notis om at det må tolkes i kontekst, da opprinnelsen ikke hadde rasistiske konnotasjoner. 

Til tross for at Type O Negative hadde et jødisk medlem (Josh Silver, produsent og synthesizer), hang nazi-stempelet ved dem. Allerede på tredjeplata, gjennombruddet “Bloody Kisses” fra 1993, så de seg nødt til å respondere på anklagene om nazistiske holdninger med låtene “Kill All The White People” og “We Hate Everyone”, hvor de på noe infantilt vis legger frem sitt faktiske verdenssyn: 

“The left they say I’m a fascist.

The right calling me a communist.

Hate hate hate hatred for all – one and all.

No matter what you believe.

Don’t believe in you – and that’s true.”

Man kan likevel spørre seg hvordan Peter Steele hadde klart seg i dagens ytringsklima. Han var en løs kanon som kunne få hvem som helst til å sette latteren i halsen, og komfortabel med tvetydighet og misforståelser. Fornærmelsene ble dog rettet like mye innover som utover, og Peter Steele la aldri skjul på at han hatet seg selv like mye som han hatet alle andre. 

Sex og død

Type O Negative ble dannet i 1989. Peter Steele hadde da vært frontmann i det politisk ukorrekte thrash metal-bandet Carnivore i noen år, og i de tidligste Type O Negative-platene er thrash-elementene fortsatt tungt til stede, selv om synthesizerne gradvis tar mer og mer plass.

Med albumet “Bloody Kisses” fra 1993 fikk de sine første hits; horror-anthemet “Black No. 1 (Little Miss Scare-All)” og den blasfemiske “Christian Woman”. I oppfølgeren “October Rust” fra 1996 hadde Type O Negative for alvor funnet formen og soundet de først og fremst skulle bli forbundet med. Lange låter som veksler mellom tunge gitarriff og harmoniske partier med kor, stønnelyder, strykere og tolvstrengsgitarer. Et overprodusert lydbilde, sauset ned i klang og digital støy, hvor det ofte er usikkert om man hører bassgitarer, el-gitarer, vokal eller synthesizere. I likhet med band som The Sisters Of Mercy begynte Type O Negative å bruke trommemaskin i studio, som gjorde deres slektskap til goth og new wave tydeligere. 

“October Rust” åpner med lyden av en jordingsfeil, etterfulgt av et flåsete snakke-spor, før de setter tonen på spor nummer tre med “Love You To Death”, en låt som inkorporerer to av Type O Negatives favoritt-temaer: erotikk og død. 

Der hvor “October Rust” fokuserer mest på erotikk (lytt til sporet “Be My Druidess” dersom du ønsker et eksplisitt eksempel), går albumet “World Coming Down” fra 1999 mer i retning av død og rusproblemer, med Peter Steeles kokainavhengighet som utgangspunkt for sporet “White Slavery” og tapet av familiemedlemmer bearbeidet i låtene “Everyone I Love Is Dead” og “Everything Dies”. Albumet regnes som det mørkeste av Type O Negative, og Steele skal ha sagt at han slet med å fremføre låter fra denne plata live. 

De fulgte i samme spor med albumet “Life Is Killing me” i 2003, dog med en litt lettere tone. “I Don’t Wanna Be Me” er nok Type O Negatives mest catchy og kommersielle singel, og de overrasket også med en cover av låta “Angry Inch”, tatt fra John Cameron Mitchells musikalfilm “Hedwig And The Angry Inch”, som handler om en mislykket kjønnskifteoperasjon. 

Død igjen

I 2005 begynte rykter om Peter Steeles død å florere etter at det ble lagt ut bilde av en gravstein med hans navn og årstallene 1962-2005 påskrevet på hjemmesiden deres. I virkeligheten hadde Peter Steele sittet i fengsel for å ha angrepet en mannlig “rival” (angivelig relatert til en kvinne han var i et forhold med) og narkotikabesittelse. Han var også innlagt på psykiatrisk avdeling en periode, og fortsatte å slite med rusproblemer og depresjon. I 2006 var Type O Negative imidlertid tilbake i studio, denne gangen med ekte trommer for første gang siden “Bloody Kisses”. Resultatet ble “Dead Again”, som skulle bli Type O Negatives siste utgivelse. Et bilde av den russiske mystikeren Rasputin prydet omslaget, og albumet sikret bandet sin høyeste listeplassering noensinne, med en 27. plass på Billboards albumliste. I “Dead Again” beveget Type O Negative seg tilbake mot sine musikalske røtter igjen, med flere harde Sabbath-aktige-riff og en estetikk nærmere thrash-metall. “Dead Again” er det eneste albumet som ikke er tilgjengelig på de største strømmetjenester i dag. 

Etter utgivelsen av “Dead Again” i 2007 var Peter Steele periodevis i så dårlig fysisk forfatning at de andre bandmedlemmene har uttalt at de ikke turte å planlegge langt fremover i tid. I 2009 ble Peter Steele endelig nykter, og bandet planla å gå i studio igjen, men mange års rusmisbruk kan ha resultert i Peter Steeles plutselige bortgang i april 2010. Dødsårsaken var i begynnelsen rapportert å være hjertefeil, men det skal ha blitt rettet til utposning av en hovedpulsåre. I et intervju gjort i forbindelse med tiårsjubiléet for frontfigurens bortgang, uttalte Type O Negative-gitarist Kenny Hickey at det føles som om Peter Steele aldri forsvant, at han hadde etterlatt seg et varig inntrykk. Det er uaktuelt for de resterende bandmedlemmene å gjenforene Type O Negative uten frontmannen, men Hickey er positivt overrasket over at folk fortsatt husker Type O Negative ti år etter, og at bandet fortsetter å tiltrekke nye fans. 

Bildet i saken er tatt fra CD-bookleten til «October Rust», og inneholder et sitat uten kontekst, typisk for Type O Negative. Fra venstre: Josh Silver, Peter Steele, Kenny Hickey og Johnny Kelly.

Når Deichman Bjørvika åpner igjen, vil det være mulig å låne følgende Type O Negative-relaterte medier:

CD: «Bloody Kisses» (1993)

CD: «October Rust» (1996)

CD: «Nativity In Black – A Tribute To Black Sabbath» (sampleplate, 1994)

Her kan du høre en spilleliste med noen av låtene som etter min mening best oppsummerer bandet Type O Negative: