Kosmik Boogie Tribe: – Vi er vel strengt tatt et hardrockband
Av: Jan-Olav Glette
Morten Lunde, Thomas Brenna og Magne Vannebo i KBT forteller oss også mer om låtene de har valgt å ta for seg denne gangen, og den generelle musikkfilosofien som ligger bak dette rockeorkestret.
La oss begynne med albumtittelen; «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol.1». Kan dere forklare bakgrunnen for denne tittelen? Kan vi vente oss flere volum og hvordan ser dere denne sammenlignet med resten av diskografien (en del er jo gamle innspillinger og outtakes eller låter som har vært med dere lenge)?
KBT-mort: Tittelen på skiva er faktisk: «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol.1 It’s like an addiction, the deafer you get the louder you play». Jepp, plata består av en liten samling med overskuddsmatriale fra våre to forrige plater samt livespor. Første del av tittelen hentet vi vel fra en kamerat sin vhs-samling og filmen «The Best Fucking Fuck Out in 1998!» Tar man ut ord fra vår platetittel får man #hashtagger som passer godt i Kosmik Boogie Tribe sin verden : Rock, fuck, addiction, deaf, loud. Neida, jeg bare tuller, eller gjør jeg ? KBT har alltid hatt klare platetitler lenge før vi har gått i studio vi, men vi forteller ikke hvorfor eller hvordan eller noe. Eller jo, bare ta platetittelen bokstavelig, det er ofte ikke verre enn det om man er i analysemodus.
Hvordan fungerer KBT som band når det gjelder egen låtkomposisjon og valg av coverlåter?
KBTmort: Før vi laget vår forrige plate «We’re Not Here To Fuck Spiders» gjorde jeg demo-opptak på alle låtene som utgangspunkt og retningslinjer for videre studioarbeid. Men ingen av disse demoene var hundre prosent ferdige, så om du ser i Tono sitt register er alle fem i KBT kreditert som låtskrivere. Altså det man hører på plate er så definitvt resultatet av mye frem og tilbake og finjustering på øvingslokalet hvor innspill fra alle oss har vært essensielt. Vi har ingen mal på verken låtskriving eller tekstforfatting. Det er nå engang veldig klisjé, men noen ganger kommer ei låt og en tekst nærmest som automatskrift ned på partituret, og det blei akkurat slik du hadde tenkt det i huet på veg hjem fra byen eller noe da en idé plutselig dukka opp. Andre ganger blir det slett ikke slik. Prosessen med åpningssporet på plate nummer fem, som er planlagt spilt inn om ikke alt for lenge, er veldig langt unna automatskrift kan du si. Det har vært noen avbrekk, men fra vi begynte å spille på den har det gått over ett år. Vi har kanskje så mange som 10 forskjellige versjoner av låta liggenes på diverse Zoom-opptakere og telefoner.
Valg av coverlåter har heller ikke nødvendigvis noen bestemt metode, bortsett fra at det vel alltid er en felles idé om at låta vi finner kunne ha vært ei KBT-låt. Men det må vel sies at det er brukt noen år med intens lesing, lytting, spaning og graving i fysiske platearkiver samt tråling av utallige lister over «lost gems» på nett for å komme seg inn forbi porten til platehistoriens «deep web» om du vil. «All» musikk finnes jo tilgjengelig på en eller annen måte i disse digitale tider, men enkelte av de gigantiske musikalske kjempene av noen a og også b-sider på 7″ere vi har oppdaga og covra opp igjennom så jo aldri seg selv på toppen av noen kommersielle lister, men har fått lufta seg litt med oss nå da. Bruktmarkedspris på en 7″er med en låt vi covrer på denne nye plata ligger jo på rundt 15 tusen norske kroner, så da er det helt rått med re-issues og ikke minst gode venner rundt om og forbi som kan gi tilgang til gullet. Som da vi begynte å spille på The Victims sin «Disco Junkies», og vi ikke skjønte alle orda, sendte jeg en mail til en kamerat og Cosmic Psychos sin «long time» roadie og spurte om råd hvorpå jeg ei ukes tid etterpå fikk hele teksten fra låtskriver Dave Faulkner sjøl.
Av alle de låtene vi har covra oppigjennom åra, er nok vår versjon av en Butthole Surfers-låt den som har vært lengst unna å låte som «vanlig» KBT. Men litt tilbake til det å bruke lang tid på å få til å lage ei ny låt, men her gjelder det ei vi ikke har laga sjøl; Moxi Jr., som gav ut vår første plate, dreiv å gnåla lenge om at vi bare måtte spille Texas Tornados sin «Adios Mexico», og etter å ha hørt låta var vi jo frelst. Enkel som faen. Tre grep, lettfattelig tekst og fengende refreng. Et ekstra pluss var at mens vi dreiv med den så dreiv tidenes dummeste mann og skulle sette opp en mur mot tacoens hjemland og vi tenkte vi hadde fått servert en ny livefavoritt på sølvfat, men neida. Enkel som faen du?! Hvor mange versjoner av den vi har gjort aner jeg ikke, men etter i ukesvis å ha prøvd låta sakte, kjapt, rasende kjapt, mid tempo, shuffleboogie, rumba, punkboogie, heavyboogie, foxtrot, gubbeboogie i Adur, Amoll, Cdur, Cmaj7, Hdur og sikkert en dim-skalaversjon tente vi en onsdag opp en kjemperøyk og bytta instrumenter, trykka record på Zoomen og lot det stå til som Annie Edson Taylor som pælma seg utfor Niagara i 1901. Jeg tror nesten denne 14-minuttersversjonen må ut til folket. En versjon så ute på bærtur i verdensrommet at Freddy Fender sikkert hadde ledd av seg barten. Lærdommen etter å ha prøvd oss på Tornadoene sin Tex-Mex, er at man aldri må undervurdere trekkspill-spillet til Flaco Jiménez.
Hvor viktig er livedelen av det å være ett band kontra studiosiden? Har dette endret seg underveis om vi ser bort i fra den merkelige situasjonen vi er i nå?
KBTmort: Hadde vi hatt meget med penger så hadde vi nok brukt mye mere tid i studio. Jeg husker med glede da jeg var med på å gjøre «Dra Til Hælvette» med The Mormones i 2004, for da hadde vi mer eller mindre ubegrensa tilgang på et studio og med det kom det en flott kreativitet inn i bildet. Jeg overdriver litt, men halve den skiva er spillt inn i ei heissjakt, det ligger 48 spor på sistelåta, som blei analogt livemiksa ned til to spor av tre personer over samme miksebord, og mesteparten av vokalen er tatt opp inne i en mikrobølgeovn! Slike «stunts» går ikke uten noe økonomisk backing da de er tidkrevende, og i vår del av verden av rock så er det dessverre lite støttepenger eller oppsparte midler. Det sagt, så vil det alltid for KBT være et poeng å spille så mye som mulig av en låt inn sammen samtidig.
Vi står jo hver onsdag på øvern og trener samtidig. Likt som på ei scene. Så det å være i studio trenger ikke være tidkrevende, ihvertfall hva innspillinga av kompet til låter gjelder. Vårt første album blei spilt inn på én kveld i, nesten det samme med «Suck More Piss», som blei spilt inn på én ettermiddag. På «We’re Not Here To Fuck Spiders» tok vi oss råd til én dag på side A og én dag på side B. KBT går alltid inn i studio med en klar visjon om hvordan rekkefølge på låter er og da hvordan side A og B kommer til å bli. Men, ja, om man hadde hatt muligheten kunne det vært fett å ha brukt masse tid i studio, forske skikkelig. Hvem veit, kanskje vi vinner i tipping og neste album kommer med masse blåsearrangement liksom !? Men vi spiller jo først og fremst sammen for å spille for oss sjøl, for etter hvert å spille for folk.
Å være i studio sammen og med en ferdig låt på anlegget, en iskald øl i hånda og en jazzete røyk mellom fingra på den andre hånda gir veldig mening. Å stå på øvern en iskald onsdag i februar og endelig finne nøkkelen som gjør den nye låta til gull der og da i fellesskap leder også til broderskapsnirvana. Og da noen går og nynner på låta på veg ut døra etterpå veit vi at vi har finni noe riktig. Men, det er dog fint lite som slår følelsen av å få rockesjokk på scenen. Det er ikke gitt at det skjer, men man skal alltid streve etter det, og når det skjer og man står der med SG’en rundt halsen foran to Marshall-stacks og volumet og lydtrykket av basstromma og skarpen gjennom side-fillsa truer med å slå deg overende og man blir en del av frekvensene og mentalt leviterer, så er man faktisk skikkelig fornøyd med å ha valgt det livet man lever og har levd i mange år nå. Når LilleVegard ser på meg fra andre sia av scena og ler mens han skrur opp mastern på Ampegen sin og Magne bak trommesettet snur capsen og tenner seg en sigg, så menes det alvor. Da settes KBT i høygir, og det er sånne øyeblikk som gjør bandets og alle oss’ eksistens verdt noe.
Kosmik Boogie Tribe, releasekonsert på Café Mono, Oslo, 2016-02-12. Foto: Espen Stranger Seland
Hva er forskjellen med det å spille i KBT kontra andre prosjekter dere har og har hatt som The Good the Bad and the Zugly, The Mormones, Cockroach Clan, Backstreet Girls, Lonely Kamel osv. med tanke på bandkjemi og det musikalske samarbeidet eller tilnærmingen?
KBTmort: Det er for så vidt enklere å si hva som er likt for disse banda, og det er nemlig kjærligheten for piggtrådrock samt viljen til å stå i det å være uhipp stort sett hele tia og ikke minst gleden av å kunne låse seg inn i et øvingslokalet, sprette korker på iskald øl og skru opp forsterkerne til lydnivå som plager naboen.
Magne: «For min del så er det mer fritt i KBT. I GBZ, og andre band jeg har spilt i, har det alltid vært ferdig-strukturerte låter med en satt lengde. Man spiller låta som på skive fra A til B. Det er ikke lagt opp rom for jamming (selv om jeg hater ordet og konseptet). Generelt er det litt friere tøyler i KBT-universet. Ikke alt er satt i stein og vi må heller møtes et sted på veien for å finne ut av hvor vi skal. Det er både befriende og frustrerende…
Thomas: Alle band har sin egen tilnærming. For min del er det stor forskjell på KBT og LK iht. låtskriving spesielt, hvor Herr Lunde har regi på det i KBT med klare visjoner både i forhold til musikk og tekst, mens det i LK er jeg som tradisjonelt har stått for tekst og musikk. Fellesnevneren er at detaljer og finpussingen av låter gjøres av bandet sammen, hvor det er åpent for alle i bandet og komme med ideer og innspill. Viktig at alle i bandet føler tilhørighet til musikken, og i KBT er jo egentlig alle kreative, noe som er både gøy og interessant iht. sluttproduktet.
Dere har gjort en tolkning av Flamin’ Groovies’ «Slow Death». Fortell litt om bakgrunnen for valget av denne og deres forhold til bandet og denne låten.
KBTmort: Den låta har vært med oss veldig lenge. På øvingslokalet, vel å merke. Innspillingen av denne låta blei gjort i forbindelse med en planlagt Last Train 30-års jubileumsplate. Altså for ørten år sia. Så låta har bare liggi i arkivet til nå. Flamin’ Groovies er et av de banda som er «ett av de banda helt oppi der» liksom. Tror det var Mick Jagger som en gang sa at «Teenage Head» er en bedre plate enn «Sticky Fingers». Vi var vel hele gjengen og så Flamin’ Groovies på John Dee for noen år sia, og vi gav gamlingene Stor applaus! Faen så bra.
Da vi skulle spille med The Dictators (17. mai 2017?) så var det et sånt surrealistisk øyeblikk som angikk Flamin’ Groovies. Vi satt backstage og Ross The Boss, selveste Ross The Boss fra Manowar liksom, skulle da se på SG’ene til Eirik og meg og samtidig vise fram en liten og frekk øvingsforsterker han hadde fått seg sponsa. Jeg måtte med skjelv i fingra spille litt boogie for Ross The Boss, og mens han sto og skrøyt av lyden så blir han plutselig stille mens han peker på setlista til KBT som ligger på bordet ved siden av den lille ampen. Han spør: «Slow Death»?! is that the Flamin’ Groovies tune?» Vi svarer naivt: «Yes yes», hvorpå Ross The Boss svarer tilbake: «Vi har hatt den i livesettet vårt siden 1978 vi, så kanskje dere skal la være akkurat i dag !?» Vi tusja ydmykt ut den. Han ville allikevel høre vår versjon og jaggu hadde vi den ikke på en telefon, og der sto vi nå plutselig backstage på Vulkan på selveste 17. mai og hørte på låta sammen med selveste Ross The Boss, som viste tommel opp og sa: «Great guys, see you downstairs!»
The Dictators sin versjon er jo litt annerledes enn vår. De pønker den opp og syrer det vel nesten litt ut, uti der. Og de har jo ikke med det egentlig essensielle bottleneck-riffet, som vi og orginalen kjører. For å være helt ærlig har vi kun fått til å spille den låta skikkelig en gang og den versjonen er det opptaket som høres på den nye plata. «Slow Death» finnes med Flamin’ Groovies i mange innspillinger og ergo forskjellige versjoner lydmessig og musikalsk, så da vi møttes for å øve den inn var det til å begynne med ikke så lett da alle hadde hver sin forskjellige tapning av «death» i huet, men vi kom da frem til konsensus til slutt.
Vi er alle fan av The Dictators og New York’sk punk rock fra 70-tallet og utover mot Reagan og svartemandagen i 1987. Rocket from the Tombs (sjøl om dem var fra Cleceland) Jeff Dahl, Sonny Vincent, Wayne og Jane County også videre. Vi har nå vel strengt tatt også stjælt heftig fra ‘tators sin «Two Tub Man», når jeg tenker meg om. Hvilken låt ? Tja, det var det da. Hør på «Suck More Piss» så dukker den nok opp. Husker en gang Magne og jeg tenkte vi hadde klart å avsløre at Bjarte i Kvelertak hadde bøffa riff fra Matthew Sweet, men da vi konfronterte han med dette påsto han at han aldri hadde hørt om M. Sweet, men om vi derimot klarte å finne Prince-referansene han hadde lagt til på albumet «Nattesferd» skulle vi slippe å betale inngang på Kvelertaks konserter for all framtid. Ikke begynt å tråle Prince sin massive låtkatalog enda, så må nok betale inntil videre.
I det hele tatt virker det som om dere like gjerne gjør andres låter som selvkomponerte. Kan dere fortelle litt om filosofien bak?
KBTmort: Ja, vi spiller ofte coverlåter og mange. Og det er jo ikke noe nytt. Alle banda du nevner over har jo coverlåter utgitt (Backstreet Girls/Budige/The Angels – The Mormones/The Saints/SunRa/CCR – GBZ/Brainbombs – Lonely Kamel/Thin Lizzy – Cockroach Clan/Cock Sparrer osv.)Vi følger vel egentlig bare en slags pubrock-tradisjon hvor det aldri har vært unaturlig å spille andres eller hverandres låter – ta f.eks. «I Wanna Be Your Man» skrivi av Lennon/McCartney. Rolling Stones gav den ut før The Beatles rakk å spille den inn. Et band jeg var med i som het Shit City gav jo ut GBZ-låta «Killing Time» før de også, som The Beatles, hadde rukket å spille inn sin egen komposisjon. Men vi kan vel si at KBT har tatt det ørlite videre, for etter en lydsjekk rett før konsert i Kristparken i Oslo i forbindelse med Musikkens Dag for mange år siden kom Frode Skjold bort til oss og viste frem et kamera med bilde av to kråker som lå døde foran føttene hans. Det viste seg at idet Thomas sitt «UHHH» i sangmikrofonen, trommene til Magne [Vannebo], Eirik [Melstrøm] sin svarte SG og bassen til LilleVegard [Strand Holthe] slo ut i pa’en etter en lengre gitarintro datt de to stakkarene rett ned foran han. Daua rett og slett. Eventuelt kollektivt selvmord. Discokråker kanskje? Men ihvertfall så er det der bandnavnet Crow Killers kommer fra.
Crow Killers er Kosmik Boogie Tribe sitt alter ego og punkrock-jukebox-deluxe-cover-orkester. Har du KBT i hus så har du også Crow Killers. To fluer i en smekk. I fjor var vi både med Kosmik Boogie Tribe og Crow Killers innom Buktafestivalen og Trondheim Rocks hvor vi spilte forskjellige sett samme dag i Tromsø og over to dager i Trondheim. Det var helt rått i Tromsø, og først spille for 1000 folk ute i strålende sol i Paradisbukta med KBT, for så å dra mer eller mindre rett til Hålogaland Teater for lydsjekk med Crow Killers og påfølgende svært sein konsert foran noen hundre meget blide Mackdrikkende og måseggmunchende rock and roll-elskere. Alltid spesielt i Tromsø. Tror kanskje det må komme et par låter ut til folket fra den giggen. Å velge å spille coverlåter handler ikke om særlig annet enn gleden vi har med å spille «råe» låter for folk, selv om jeg allikvel liker tanken på at vi faktisk deler esoterisk visdom for de som ønsker å motta. Skal man lære noe om musikk så må man jo følge alle hint et band gir deg, og det enkleste er jo å sjekke hvem som har laga ei låt du hører, for så å se hvor de navna bringer deg videre inn og ned i den musikalske historiens enorme materie og irrganger. Jeg hadde aldri hørt om Mick Flinn før han dukka opp på en sti jeg fulgte som skulle føre meg til pubrockhimmelen. «Do What You Wanna Do» endte opp på vår «Suck More Piss», og som en ørliten bonus for oss så tror jo folk at vi har laga den låta, for det er jo ikke slik at alle er like nerder da.
Musikkhistorie og relasjonen til tidligere band, respekten for at man er del i noe større eller holder ved like en tradisjon?
KBTmort: Vi finner jo i særdeleshet ikke opp noe nytt i en låtsnekringsprosess, men stjeler som alle andre vettuge folk fritt og ublygt fra musikkhistorien. Man må jo få til ei låt man er fornøyd med og som kanskje også kan tåle tidens tann. Samt at tekst og tittel selvfølgelig må ha en eller annen mening uten at det skal være helt i stil med «Wind of Change» komponert av CIA. Det er i etterkant gøy å se hvor mange hint man har lagt igjen for den interesserte lytteren. Hint om hvor man har regelrett bøffa fra musikkhistorien altså. Litt som jazzmusikere, som i sine kor slenger på kjente toner før de beveger seg tilbake og ut til det frie og improviserte. Jeg blei så overraska da forrige plata til Motorpsycho kom og ingen anmeldere nevnte at de regelrett spiller av Wishbone Ash sin «Vas Dis» fra «Pilgrimage» i en av låtene. Jeg trodde lenge jeg hadde hørt feil, men da de covra hele låta live et sted på landsbygda i Belgia høsten 2019 skjønte jeg at jeg ikke hadde røyka for mange turnésokker.
Stjælinga kan være litt som sampling i hip-hop, et lite sekunds hint til en fordums eventuell obskuritet. Hvis man i etterkant av en utgivelse på veg igjennom byen med headset over øra plutselig hører ei ABBA-låt på radio, og da med ett bare «å ja, faen, haha, det er DER det riffet vårt kom i fra ja!», så er ihvertfall jeg på veg mot umiddelbart godt humør. Den bevisste delen av låning, eller regelrett stjæling, fra andre låtskrivere, riffmekkere og gitarsoloer for den saken skyld utgjør en stor del av et ferdig produkt, men det som er mye mer interessant, er det som dukker opp i etterkant jf. det å gå igjennom byen med musikk på øra for å oppdage at et refreng bandet ditt har laga rett og slett faktisk høres ut som refrenget på en Los del Río-låt fra 1993. Diana Patricia Cubillán Herrera og Kosmik Boogie Tribe sammen på dansegulvet på en nattklubb i Caracas liksom. Ubevissthetens mysterier.
Vi fortsetter med flere av låtene dere har med på denne samlingen.
The Victims: «Disco Junkies»
KBTmort: Låt fra en ep som koster 15000,- på bruktmarkedet. Pønkband fra Perth. 1978, tror jeg. Hypnotisk riff og groove i 1.30, så skjenes det ut i støy og jazz i mange minutter. Vi måtte ta inn igjen det fabelaktige refrenget på slutten i vår versjon. En sånn befrielse av en låt fordi den får nye former hver gang den spilles.
Rokker: «Who’s A Punk (Your Mother!)»
KBTmort: «Who’s A Punk (Your Mother!») fikk jeg servert på øra av kamerat Moxi Jr. [Tarjei Skeid}, som gav ut første plata vår. Låt av obskur Texas-trio spilt inn i San Antonio 1979. Skiva og bandet heter Rokker og kan minne om en primitiv versjon av Dr. Feelgood, men uten Brilleaux’ bluesharpe.
Liket Lever: «Levande Begravd»
KBTmort: Denne var det kamerat DJ Harrifuzz [Harald Fossberg] som kom rekende med. Gøteborgband med den avdøde ultralegenden Freddie Wadling i front. De gav ut en singel før Wadling tok pønken videre med bandet Cortex. «Jag vill inte bli levande begravd, jag vill inte vara någons slav!» Utgitt i 1979 og sørgelig oversett på nerdelister over beste punk 7″ere. Låta har en tekst som betyr mye for KBT. Det er jo nærmest en samfunnsplikt å formidle denne låta.
Coloured Balls: «That’s What Mama Said»
KBTmort: Hvor skal man begynne her da? Jeg tror det fremdeles står på enten vår Facebookside eller et annet KBT-relatert sted på nett på engelsk at: Kosmik Boogie Tribe is aka «Lobby Loyde Is The Reason». John Baslington Loyde var Brisbanes hardeste gitarspeller og bandleder, og er gudfaren av australsk piggtrådrock. Denne spilte vi inn i Caliban Studios i 2012 og den skulle på vår første skive «Balls Bullets And Blues», men blei vraka til fordel for en liveversjon av samme låt. Tok med denne igjen nå fordi den er litt som «Disco Junkies», ei låt som er overprimitiv både i tekst og groove, men som alltid blir til mye mer og forskjellig hver gang den spilles.
Dere har også tidligere æret Lobby Loyde. Kan dere si litt hva han betyr for dere som inspirasjonskilde?
KBTmort: En gang på scooter i full fart sør i India med «Flash» av Coloured Balls på øra innså jeg i nærmest euforisk tilstand at punkrockhistorien var nødt til å skrives om. Og det mener jeg fremdeles. Av den enkle grunn at låta er punk så det holder og gitt ut i 1973 og at det australske kontinentets rockescene i alt for lang tid mer eller mindre har vært neglisjert av oss i den nordlige hemisfæren. Bortsett fra kunnskap om selvfølgeligheter som ACCADACCA, Midnight Oil, INXS, Kylie Minouge og Men at Work og The Saints og Radio Birdman og også Rose Tattoo, mye takket være Guns N’ Roses og absolutt «Friday On My Mind» med The Easybeats, så stopper stort sett innsikten i musikken som kommer fra Down Under for andre enn platesamlere med stort hjerte og stor lommebok, eller musikere som reiser verden rundt og er hjemme hos folk som har arva platesamlinga til far sin og derfor har originaler av utgivelser som har vært for hemmelig å regne i snart 50 år, men som nå om enn ikke har en renessanse så ihvertfall betydelig interesse rundt seg.
Hva det skyldes veit ikke jeg eksakt, men det går an å tenke at da Cosmic Psychos tok med seg Amyl and the Sniffers på turné i Australia for noen år siden skjedde det et eller anna. Gamlisene i Psychos prata vel om gamledager inne på The Espy i St. Kilda hvor Rose Tattoo spilte høyt med Lobby Loyde på bass mens Amyl og gjengen ikke engang var påtenkt. Energien til Amyl and the Sniffers har jo spredd seg over hele verden, og hadde det ikke vært for stengte grenser om dagen hadde de vel fremdeles stått å svetta på ei scene ett eller anna sted og forkynna: «People think that I am a hooker, but I just wanna be a venue booker!». Amy og co. samt band som The Chats, Dune Rats, Skeggs og Violent Soho bruker gitaren og humor som våpen. Og de står nå sammen med gamlingene øverst på konsertplakatene. Her hjemme foretrekkes det jo iskald synth i front og metoo-flagg bak. Vi foretrekker iskald drikke og smått med hårsårhet. Men joda, Lobby Loyde er en kilde til inspirasjon han. Det handler om hvor banebrytende Wild Cherries og etter hvert Coloured Balls var med sin hardrock da. Så mye råere enn det meste på den tiden og for så vidt også fremdeles. Om man sjekker ut «Johnny B. Goode» fra Sunbury og setter på GOD fra samme innspilling etterpå, skjønner man hva jeg mener. Du hører stålet i gitarstrenga, som Petter B. Goode Baarli ville ha sagt.
Forholdet til coverlåter versus egne låter, dere gjør sogar ny versjon av deres egen «Pablo Was Here».
KBTmort: Det er det flere som har kommentert og undret seg over, men det er da altså slik at det dere hører er en liveversjon, som har havna på plata og ikke noe nyinnspilling i den forstand. Jeg har alltid elska liveskiver og jeg kan for eksempel finne på å gnåle på folk høl i huet om Betty Cantor sine opptak av Grateful Dead i mai 1977. Andre versjoner av låter kan ofte være kult, men jeg tenker mest på band som har låter som er arrangert slik at det er lagt opp til å dra ut enkelte partier med improvisasjon. Vi har stått og måpa flere ganger på første rad da våre venner Endless Boogie har spilt her i byen eller Earthless for den saks skyld. «Pablo Was Here», som for øvrig handler om en Endless Boogie-konsert, er ganske lik som orginalen vår, men det er noe med lyden som Simen Jeistad har klart å justere som gjør at denne versjonen overgår studioversjonen. Når rocken begynner å smelte av intensitet. Og når man hører den kjevebeinsknusende gitarsoloen til Eirik, er det jo ikke vanskelig å skjønne hvorfor den blei med på plate en gang til.
Og også «Who’s Got The Cash»
KBTmort: Samme her gitt. Ingen nyinnspilling, men en liveinnspilling fra et par år tilbake. Tatt med pga. 25 sekunders boogie-bliss mot slutten av låta.
Og The Mormones’ [Morten Lundes og Simen Jeistads kule tromme og bassduo] «Which Doctor»?
KBTmort: Denne låta er opprinnelig en Reverend Chicken Head Morton and The Kosmik Boogie Tribe-låt spilt inn første gang i 2003 og finnes i ett ( 1 ) eks. Den kassetten er for øvrig på lån fra eier tilbake til KBT og det kopieres ihærdig. Finnes også i en annen versjon med The Mormones fra 2005 og nå da for tredje gang med KBT. KBTs versjon blei spilt inn live i Endless Tinnitus på Grønland i Oslo, juni 2015. Handler om pengelens og hasjtørke.
KBT albumcover -«Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol.1». Foto: Rune Goddokken
Nå vil jeg at dere skal si litt rundt stikkordene jeg gir og om hvordan de eventuelt er relevante for denne plata.
Pubrock
KBTmort: Vi roper tre ganger hurra for pubrock. Og om vi havner i den kategorien blir vi naturligvis veldig glade. Det betyr jo at vi står i samme platebunke som Dr. Feelgood, The Inmates og The Pirates! For et utfall for oss. Og hva går vel egentlig bedre sammen enn pub og rock ? Så barnslige velger vi å fortsette å være.
Boogierock
KBTmort: «Rættn dærrrtn rætttn dærrrtn rættn dærrrtn». Trenger vel ikke si noe anna enn at Status Quo har hatt flest singler (61) inne på britiske hitlister, flere enn noen andre med god margin. Kan tilføye at Canned Heat i 1981, med Walter Trout på gitar, er noe av det råeste som har skjedd boogierock siden Bob Hite en gang sikkert gikk gjennom gølvet da de spillte «Amphetamine Annie» på en eller annen grendefest i 1970, og siden det er 17. mai så må vi skåle for verdens beste band uansett sjanger, Endless Boogie. Og til slutt, for pokker da, GG Allin er da boogie og det er ABBA også. Alt er boogie. Slutt å si rættn dærrrtn.
Sharpies
KBTmort: Multikulturell subkultur man ofte fant i forstedene til byer som Melbourne og Sydney i Australia. Motebevisste øldrikkere med kort på toppen og langt i nakken. Digga å sloss med nabogjengen og hadde Slade, Sweet, Quo, Skyhooks, AC/DC og Stevie Wright som lydspor. Vi føler vel ikke noe særlig slektskap til Down Under Sharpies, nei. Musikken var en del av den subkulturen og Coloured Balls var et band Sharpies gikk for å høre. Sharpies-kulturen som sådan har liksom ikke noe «egne» band.
Punk
KBTmort: Who’s A Punk? Mor di. Jeg er jo født i 1977, så burde vite hva punk er, men å mene noe særlig og utstrakt om uttrykket blir vel som å definere hva grunge er. Ikke lett, eller egentlig nødvendig, og oftest analysert av folk som aldri har vært i Seattle eller som veit forskjellen på X og X. Men skal jeg si noe så er punk er for meg liveplata til Jerry Lee Lewis fra Star Club i 1964. Punk er også for meg å sette spørsmålstegn ved akademisk etablerte fakta. Petter Amundsen er en punk i så måte. Å dra på seg skjørbuk etter måneder med kun spaghetti og ketsjup ned gapet, mens man hytter med neven og roper «Nei til det og fuck det!», er for meg ikke punk. Antietablissement er coolt det, men det er ikke antipunk å ha fast jobb.
Hardrock
KBTmort: KBT går for å være et boogie band og det er helt greit det, men vi er vel strengt tatt et hardrockband. Et hardt pubrockband. Jeg liker uttrykket, men det er kanskje ikke så mye brukt lenger ?! Hvis man hører hardrock i en setning i dag, er det ikke usannsynlig at det kommer ut av kjeften på en kar (45) med tynn bart, flisete langt hår og denim jakke med en falma Scorpions-patch på ryggen. Må forresten ikke kimse av Klaus Meine og co.! Kids i dag burde høre mer på gammal hardrock. Point Blank, Tygers of Pan Tang og Budgie. Hvor kult hadde det ikke vært om fem drittunger nå i disse virus og lockdown tider hadde bestemt seg for å bli Norges Krokus med fokus på skivene og soundet før Hardware fra ’81 ?
gunk punk
KBT-mort: Hadde ikke hørt om «gunk punk» før så måtte slå det opp. Fant ut at det er uttrykk brukt av Eric Davidson, vokalisten i New Bomb Turks. Har ikke lest den boka der dette uttrykket blir introdusert, så har ikke noe annet å si enn at vi selvfølgelig digger NBT og jeg minnes vel at Peter Tjølsen og helt sikkert Frode Halsen har anbefalt boka sterkt. Konserten de gjorde på Lillehammer ca. ’96 var sjelsettende for meg. Traff jo da for første gang Cosmic Psychos-gitarist (da med The Onyas) John Mad Macka McKeering, og jeg fikk første gang oppleve hvor lite «gangbare» amerikanere er. Jim Motherfucker Weber klaga så fælt og surna så gæli til etter kun 50 meter mellom spillested og overnattingssted at jeg veit han tenkte at han aldri igjen skulle bruke beina for anna enn å stå oppreist. For en sutrepave. Den gamle konkurransesvømmeren Mad Macka hadde ikke noe problem med å tusle 250 meter bortover gata.
Attitude
KBTmort: The Misfits. Og at, ja vi har attitude. Vi er et no bullshit rockeband! Vi liker å tenke og tro at vi er rett band til rett tid, men vi må nok innse at vi nok kanskje er han på 45 med tynn bart og utvaska Deep Purple-trøye kjøpt på siste giggen til Blackmore i ’93. Vi er vokst opp med 90-tallets ironi, men gudene skal vite at det er lite ironisk det vi driver med – vi siterer Nigel Tufnel : «The kind of music we play, has to be loud. Softer music I found in doing research, music like jazz is based on fear, what are you so scared of why are you playing so softly?!…»
Rypekroken / Pål Erik Gulliksrud (The Garden) / Bøndenes Brorskap (Franske Fristelser)
KBTmort: Et menneske vi er takknemlig for å kjenne. Da jeg handla plater på postordre hjem til Lillehammer fra Pål Erik sitt Wild Mind Groove In i Oslo på nittitallet visste jeg lite om at denne mannen 20 år seinere skulle sette opp forestilling med Cosmic Psychos på en låve ute forbi Sylling i Lier, og at Kosmik Boogie Tribe skulle få være et av åpningsbanda. «Dirty Farmer» fra vår nye plate, er komponert av oss og har tekst av Pål Erik. Veit ikke om det var planen i utgangspunktet, men låta havna nå ihvertfall på lydsporet til den for lite kjente langfilmen «Bøndenes Brorskap (Franske Fristelser)». Rypekroken er jo Norges villeste konsertscene. Jeg har spilt på mange scener inne i låver opp igjennom åra. men det er kun ei scene som Rypekroken, for denne er nemlig ikke provisorisk. Utpå et jorde blant kuer og traktorer ute i Lier ligger da altså Rypekroken Roadhouse, som hittil har hatt såpass eksklusiv booking som to ganger Cosmic Psychos !!! samt Barracudas og Bevis Frond på hver sine kvelder. Kosmik Boogie Tribe har spilt der flere ganger, også som Crow Killers hvor vi delte scene med Astroburger og settlistene besto av låter som Pål Erik hadde valgt ut for oss.
Last Train
KBTmort: Arnested for skumle ideer og nabolagets Cheers for alle oss. Vi har jo god oversikt over Norges puber fra Nordpol Kro i Vardø i nord til Siste Reis nær svenskegrensa i øst, og det er alltid et poeng, ihvertfall da vi beveger oss utafor landets grenser, og alltid prøve å finne en bys eller et steds egen Last Train. Vi har klart å finne Last Train’er i både Tokyo, Hamburg, Melbourne, Århus og Palma, for å nevne noen steder. Magne har jobba på Last Train i en halv mannsalder og jeg står også av og til og tapper øl eller ratter noe lyd der. Det blir mest sannsynlig kleint å lese om hvor mye kjærlighet man har for sjappa, men LT betyr og har betydd enormt mye for meg siden jeg spilte der første gang for snart 20 år sia. Ett stappa Last Train en svett sommerdag, er den ultimate settinga for en KBT-konsert. LTMF.
Bannord i tekst, et mye brukt språklig virkemiddel. Kan dere fortelle litt om bakgrunnen for dette og effekten som dere søker/oppnår bevisst eller ubevisst?
KBTmort: Å velge å bruke banneord i både tekst og titler kommer nok av barnslighet. Med den nye plata, er det andre gang på rad hvor et av ordene i tittelen er det ofte brukte og velkjente «fuck». Det er meget bevisst å bruke det ordet, og det som ønskes oppnådd er at folk nok en gang «ser» på oss og kommenterer: «Herregud så teit! Kanskje de skulle vokse opp snart!?» Det blir omtrent den samme reaksjonen jeg har fått da jeg har stått og servert øl i bar med capsen bak fram: etter et langt blikk på capsen ser han eller hun på meg og sier med oppgitt fjes og kjempetrykk på alle ord og stavelser og ikke minst spørsmålstegnet: «Hvor gammal er du egentlig ?» Vi kan alle trives godt med å bli sett på som smått dumme, og til og med antiintellektuell, vi i KBT. Ikke noe problem. Men, hvem veit, kanskje det er noe tekstlig artig å finne blant banneorda, for den som skulle være interessert. Det meste er planlagt og har en slags sammenheng. Det er jo ikke pent kanskje, men vi bruker nå faen meg en gang disse banneorda stort sett i tredje hver setning i muntlig dagligtale, da det er ikke så unaturlig å ta de i bruk i tekster og titler også. Barnslig ? Helt sikkert.
Thomas: Hva i all verden skal man svare på det med banneord a? Tenker egentlig ikke så mye over det, er på en måte bare vår måte å uttrykke oss på generelt, naturlig.. Gir vel kanskje noe attitude, en sinnsstemning iht. det man prøver å fortelle.. Finner ikke på noe lurt å si om det, har aldri tenkt noe særlig på det. Er ikke unaturlig for meg å uttrykke meg med bruk av banneord.
Bytte av plateselskap
KBTmort: Blues For The Red Sun versus Fysisk Format/Rural Rebel Rock og Sist I Køa. Uten å gå i absolutt detalj finnes det lite dramatikk rundt «skifter» av plateselskap. «Let’s Rock The Fuck Out !!! Vol. 2» planlegges med Blues For The Red Sun, tredjeopplag av «We’re Not Here To Fuck Spiders» kommer etter hvert på Rural Rebel Rock og Moxi Jr. og vi planlegger også reutgivelse av «Balls Bullets And Blues» fra 2012 på Sist I Køa Plater. We’re a happy family. Det er ingen av oss som tjener annet enn musikalsk kapital på disse platene så alle gir hverandre flotte og delvis frie tøyler i punkboogierockens navn.
Her er en liten bonus fra bandets konsert med Gluecifer på Sentrum Scene.
