Av: Victor Josefsen Intervjuer 27. juli 2020

Wolves Like Us: Rå følelsesladet grønsjpunk

Wolves Like us slapp på tampen av fjoråret det ypperlige, emosjonelle rockealbumet «Brittle Bones». Man lar seg berøre av de inderlige tekstene som kommer til uttrykk over drivende post-hardcore punk. – Du kan ikke ha en normal jobb og satse så hardt som vi gjorde en stund, mener vokalist Lars Kristensen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julia M. Naglestad

Musikken er skitten, klagende, lengselsfull, bittersøt og søkende, men fremtrer samtidig med autoritet og kraft. Tekstene er selvransakende. Måten bandet sammenføyer musikalsk tyngde, atmosfære og melodi drar deg inn i uttrykket. Det følelsesladede, drivende hardtslående uttrykket får meg til å tenke på både The Afghan Whigs, Leatherface og Foo Fighters, men representerer samtidig noe unikt og egensindig. I sommer skulle vi gjerne sett et tight band erobre konsertscener i inn- og utland, men det får bli en annen gang. Vi bruker ventetiden til en prat med opphavsmennene. Lars Kristiansen snakker hovedsakelig på vegne av gruppa.

Hva er forskjellen mellom Wolves Like Us anno 2020 og 2010?

Forskjellen er nok mest at vi er i 40-åra nå og har familie alle sammen. Det har skjedd mye i privatliv, og vi har jo vært aktive med bandet i perioder vi har kunnet spille. De siste årene har nok vært preget av småbarn og jobb, og ikke så mye tid til rock som vi hadde før. Kjedelig svar, men «tidsklemma» er mest beskrivende.

Jonas: Det viktigste å nevne her er jo at da hadde vi MASSE tid til å drive med dette, det har vi ikke nå. Så liten tid at fremtiden akkurat nå usikker.
Vi har vært heldige å få lov til å drive med dette bandet på en slags proff hobbybasis hele veien, men nå begynner det å bli trangt med overskuddstiden til gjengen.
Håper vi får til å tatt igjen tapte gigs og turneer etter covid-19 blåser bort, og så får vi ta en fot i bakken etter det.

Hvordan er arbeidsmåten i Wolves Like Us i forhold til andre band dere har vært med i som Thee Unmist, Infidels Forever, Jaded, Amulet, Arms on Fire, Funguson, JR Ewing?

WLU er mer strukturert, vi diskuterer mye. Vi har vært et e-post band i store deler av vår eksistens, da vi har vært spredd litt utover landet. Så møtes vi på øving, og snekrer sammen resten på lokalet. Jeg kan ikke snakke for alle, men den store forskjellen ligger der for min del.

Jonas: Som alle band (tør jeg påstå) så går det jo en kule varmt mellom oss også. Men det handler heldigvis nesten alltid om å enten prestere best mulig eller om et riff eller en melodi er for kristen.. sjeldent personlige angrep. Vi er fire sterke personligheter med meninger, i hvert fall to stykker (hehe) så litt kjefting og surmuling hører med.

Hvorfor valgte dere albumtittelen «Brittle Bones» og hva legger dere i den?

Det er åpent for tolkning, jeg er ikke så fan av å forklare tekster og titler, folk får bruke fantasien – det er litt av poenget med kunstneriske uttrykk.

Fortell litt om den fine tegningen (av Danny Larsen) som pryder omslaget og coveret i sin helhet.

Jonas kjenner han litt, men det var faktisk en kompis fra bandet Die A Legend (CC) som tagga oss i en insta post Danny la ut med akkurat det bildet. Det var en «by proxy» avgjørelse, og første gang vi så tegningen tenkte alle «ok, det er coveret». Danny er sykt talentfull og ga oss heldigvis lov til å bruke bildet.

Det har vært 6 års pause mellom dette albumet og det forrige. Hva brukte dere tiden til?

Nå var det 5 år, men vi brukte tiden til å produsere x antall barn, noen bygget hus og vi lagde dette albumet. Det var en absurd periode, det skjedde utrolig mye og det var en utfordring å lande alle prosjektene. Som nevnt over, alt som skjedde på privaten gjorde at det bare ble som det ble. Jeg er uansett fornøyd med resultatet.

Torgeir: Vi har strengt tatt ikke hatt fem års «pause», selv om det tok fem år før «Brittle Bones» kom. Vi turnerte ganske heftig utenlands og spilte utallige show i den perioden. Men det er mye sjonglering med fulle jobber og familieliv i tillegg til band, så vi tok en liten timeout midt inni der for å bestemme oss for om vi skulle gønne på med ei skive til, og når vi først bestemte oss tok det jo halvannet år fra vi begynte å spille inn skiva til den faktisk var ute. På det tidspunktet sto vi på bar bakke uten hverken penger eller plateselskap, så vi måtte hoste opp gryna sjøl og ta tida til hjelp for å sørge for å få alt på plass.

Dere bor/bodde på ulike steder. Hvordan preget dette arbeidet med låter og innspillingen av demoer og album?

Espen og Jonas lagde noen få demoer på Vestlandet tidlig, resten ble jammet ut kollektivt på lokalet over noen år. Vi har hatt en veldig aktiv dropbox. Albumet ble spilt inn i Oslo og mikset i San Fransisco, så det foregikk også alt via interwebsen. På samme måte ble det mastret i Stockholm, og videreformidlet til Pelagic derfra, så det har vært mye binære koblinger for å få dette til å fungere. Uten internett hadde vi sliti mæks.

Kan dere si litt om valget av gjester på skiva og hva de har bidratt med?

Gared O`Donnell

Gared er en god kompis, som også har spilt i et legendarisk band (Planes Mistaken for Stars). Han har en av verdens kuleste stemmer, og tilfeldighetene ville ha det slik at han og kona var på besøk hos Lars og Toy akkurat den uka vi tracket vokal. Da ble det slik, og det er vi glade for.

Øyvind Osa

Samme med Øyvind. Vi har kjent han i 25 år, og vært gjensidige venner og fans og det var helt naturlig å spørre han, da han har en helt annen stemme enn Lars som passet kjempebra sammen. Det var faktisk første gang vi samarbeidet på innspilling, noe som er litt rart siden vi har hengt sammen siden midten av nittitallet.

Her er noen stikkord som dere kan prate litt rundt og si hvordan de eventuelt er, eller ikke er, relevant for plata.

Oljepenger

Dette er en kommentar på forbruk. Det eksisterer en «rasshølisme» i Norge, en slags priviligert arroganse som irriterer meg voldsomt. Eksemplifisert i norsk køkultur for eksempel, eller mangelen på den. Det er liksom «meg først, og så meg» som gjelder, og den irritasjonen stikker ganske dypt.

Vinter

Jeg hater vinteren. I så måte er det relevant fordi jeg isolerer meg og blir vintersjuk. Jeg gleder meg ikke over snøen, det er mer jobb og begrensning enn inspirasjon. Ikke står jeg på ski heller.

Kjærlighet

Du trenger kjærlighet. Først og fremst til deg sjøl. Så kan du elske andre, og lage litt god stemning forhåpentligvis.

Å leve fra hånd til munn

Det gjorde vi alle i mange år for å få til dette. Du kan ikke ha en normal jobb og satse så hardt som vi gjorde en stund. Vi har hatt mange shitty jobber.

Biologisk og sosial arv

Begge er massive for hvor man befinner seg i eteren. Biologisk arv er relevant for tekstene, fordi din fysiologiske forutsetning for å takle dette livet er betinget av ditt DNA. Sosial arv er et tema som kanskje blir eksemplifisert i tekstene om oppvekstkår og de jobbene man er nødt til å ta for å leve et liv som vi har levd. For ikke å snakke om min egen oppvekst i pinsemenighet og den konflikten som oppsto da jeg valgte å bryte med hele den kulten.

Forholdet til tro og askeonsdag

Jeg har ingen tro. Askeonsdag er jo en botsdag, hvor du betaler dyrt for dine synder og jeg følte det var en god metafor for noen mindre hyggelige ting som har skjedd i livet.

Grunge

Jeg er helt uironisk fan av tidlig nittitalls grunge. Jeg hadde ikke snakket med deg nå hvis det ikke hadde vært for Soundgarden, Mudhoney, Nirvana og Alice in Chains.

Emo

Samme der, men mye viktigere hvor det kom fra. Jeg var mer «Screamo» enn Emo, og band som Portraits of Past, nevnte Planes Mistaken for Stars og Shotmaker var utrolig viktige for meg. Også JR Ewing, Snøras og Kaospilot fra her til lands.

Hardcore punk

Jeg spiste alt som ble gitt ut på Dischord uten forbehold. Personlig er jeg mer opptatt av punk enn hardcore, og tidlig på ungdomsskolen var det Dead Kennedys, Ramones, Misfits og Minor Threat som gjaldt. Så ble det Fugazi, og plutselig oppdaget jeg Sonic Youth, og da var det gjort. Også Leatherface da, kanskje det beste bandet i hele verden.

Post rock

Som Slint og June of 44? Ja takk!

Alternativ rock

Det er et like utvanna utrykk som «økologiske grønnsaker».
Planes Mistaken for Stars, Appleseed Cast og Deep Elm Records.
Planes har vi snakka om mange ganger her. Jeg har en PMFS-tato, og det sier vel sitt. Appleseed var et av de beste indiebandene fra tidlig 2000, uten tvil. Deep Elm ble vel litt kleint etter hvert, synes de ga ut mye ræl, litt sånn som Polyvinyl til slutt ble et mer eller mindre gjennomkommersielt label.

Hva er deres forhold til Dortmund og eventuelt også Erling Braut Haaland som ja nettopp har blitt Property of Dortmund? (Dere måtte avbryte en turné og Lars ble liggende igjen på sjukehus der. I tillegg har det blitt en låt på skiva).

Stor fan av BVB 09, men akkurat den episoden der jeg ble liggende igjen på sykehus i Dortmund ønsker jeg ikke snakke så mye om. Det var jævlig kjipt, og det forandret meg fundamentalt. Snakker heller om Bundesliga en time, men gleder meg over at det endelig er et par briljante fotballspillere fra Norge.

Roar Nilsen og Rune Lamøy har spilt inn i henholdsvis Nabolaget og Lamb Island Studios. Hvorfor dere valgte å jobbe med dem og hvordan har dere har opplevd samarbeidet? Hva har de tilført til bandet?

Rune er en gammel kompis, og gjorde jobben med vokal utrolig enkel. Det var akkurat som å henge ut med en kompis noen dager egentlig. Han tok nesten ikke penger for det heller, noe som vitner om vennskap og hans unike tilnærming til oss. Rune er reint gull.
Roar ble anbefalt, han kom på bordet via Jonas, tror jeg. Det var lett å jobbe med han, og han har et kult studio som låter dritbra. Og så er han en særdeles trivelig fyr, noe som er viktig.

Hvor viktig er livebiten ved det å spille i ett band?

Jeg snakker kun for meg selv, men jeg synes det er det viktigste. Alt det andre er bare omveier for å komme på scenen i min bok. Det er der du møter folk, kommuniserer det du har skrevet og ser umiddelbare reaksjoner fra folk. Det er alfa omega for min del.

Si litt om Pelagic Records og forholdet til dem.

Han (Magnus Lindberg) som mastret skiva spiller i Cult of Luna, og det var han som sendte skiva til Pelagic fordi han visste at de kom til å like den. Jeg har bare bra ting å si om Pelagic. Vi har fått gjøre akkurat som vi vil, og de har et proft opplegg og har gitt oss 100% kontroll over vårt eget band. Helt suverene folk er de også.

Hvordan har covid-19-tiltakene påvirket Wolves Like Us og hva har dere drevet med i denne tiden?

Først og fremst har vi jobbet, etter den første måneden hvor barnehager og skoler var stengt, da var iallfall jeg hjemme med ungene. Det har ikke vært mulig å gjøre noe med bandet i perioden, noe som er utrolig frustrerende med tanke på at vi ga ut platen 3-4 måneder før faenskapet startet. Vi skulle helst vært ute på veien i sommer, men det skjer ikke.

Til slutt vil jeg at dere velger to låter hver som dere lyttet til i perioden rundt innspillingen av platen, og en nyere låt dere lytter til nå for tiden, og fortelle hva dere fikk ut av disse låtene og hvordan de eventuelt bevisstgjorde dere på noe med tanke på egen musikk.

Lars

Det får de andre gutta nesten svare på sjøl. Jeg sier: Soft Kill – «Saviour» og Daughters – «You Won’t Get What You Want». Mest fordi de to platene gjenskapte min kjærlighet for bråkete musikk. Så nå hører jeg på Neubauten igjen.

Jonas

I det siste så har jeg hørt på de nye låtene til Idles. Snotty, gøyal britisk punkrock. Nye skiva til Jonathan Wilson. Digg americana. Perfekt for sommer og bilkjøring. Nye skiva til svenske HEADS. «Push». Seig og tight alternarock. Tror det er en eller to av kara fra Cult of Luna med i det bandet.

Torgeir

Har ikke så mange nye låter å komme med for å være ærlig. Jeg har nok en gang måttet reise tilbake til 90-tallet for å finne musikk jeg digger, så i sommer har jeg feira 25-årsjubileet til Quicksands «Manic Compression» med å blæste den så ofte som mulig. Latterlig bra (og litt undervurdert skive, men så kan det heller ikke heller ha vært lett å følge opp «Slip»). Kan jo trekke fram låter som «Landmine Spring» og «Simpleton» fra den skiva.