Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. september 2020

Bendik Brænne: Orkestrert pop

– Los Plantronics har jeg spilt med i snart 15 år. De hører mye på ting som Lee Hazlewood og Ennio Morricone i bandbussen. Orkesterelementene er det mye av på plata. Jeg er helt klart inspirert av ting de guttene har spilt for meg, sier Bendik Brænne, som er aktuell med mini-LP-en «Personal Best» på sitt eget selskap Bendix.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Nikolai Grasaasen

Mini-LP-en, eller EP-en om du vil, til Bendik Brænne er fyllt opp av velklang og lar seksti -og og syttitallets orkestrale pop gå opp i en høyere enhet med mer moderne klanger. Lekne arrangementer, god vokal og en frisk tilnærming gjør platen til trivelig selskap både på kafé eller foran hjemmestereoen.

Vi pratet med Bendik Brænne om platas tilblivelsesprosess, Flåklypa Grand Prix og musikerne han spiller med på plata og ellers.

Når oppdaget du musikken og hva var det som gjorde at du skjønte at det var det du ville drive med?

Jeg vokste opp med far som skrev låter sammen med Geir Holmsen og Maj Britt Andersen, og et av mine første musikalske minner er å være i studio med dem. I ettertid har jeg jo skjønt at det var en fantastisk gjeng i studio på de platene. Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Eivind Aarset, Truls Mørk osv. Jeg har egentlig aldri sett for meg å gjøre noen ting annet enn musikk, så den tanken kom kanskje allerede da.

Hvordan utviklet du din vokale stil og hvilke idealer eller mentorer hadde du underveis?

I studio. Jeg hadde ikke sunget noe særlig før jeg gikk i studio med min første plate. Jeg gikk på musikkvitenskap på Blindern, og hadde et studio tilgjengelig der. Jeg brukte 1 uke på å spille inn bandet i Nashville, og nesten to år på å synge i det studioet. Mye prøving og feiling, og det er veldig rart for meg nå å høre de første tagningene. Jeg høres helt annerledes ut.

Du spiller en rekke ulike instrumenter. Har du noe favorittinstrument som står deg nærmere hjertet enn de andre? I så fall hvilket og hvorfor? Er du opptatt av bestemte merker på instrumentene? Hvor viktig er sånt for å få akkurat det lydbildet som du vil ha fra din gitar, saksofon eller hva med type mikrofon til vokalen?

Ja, eller. Jeg har mange instrumenter. Og jeg spiller på dem, men det må ikke forveksles med at jeg mestrer dem. Akkurat nå for tiden er jeg veldig glad i pianoet mitt hjemme. Det er det samme pianoet jeg vokste opp med, og lærte å spille på. Det er også det jeg har skrevet de fleste av låtene mine på. Så det er litt spesielt. Ang mic, så har jeg en Neuman U67 som jeg er veldig glad. Den er veldig fin på stemmen min, men også alt mulig annet. Jeg bruker stort sett bare den. Til og med på piano kjører jeg bare i mono med U67. Det er ikke veldig viktig for meg hva slags utsyr det er så lenge det gir en vibb. Det er jo veldig klisje og si, men det er sant. Min erfaring er dog at eldre ting gir en litt bedre vibb, hehe.

Du er en veldig aktiv session musiker på andres plater, har produsert andres plater og spiller også i bandene Los Plantronics, No Torso og The Needs. Hva har du tatt med deg derfra og videre til soloprosjektet?

Som sessionmusiker har jeg først og fremst tatt med meg studioerfaring. Så produserer jeg egne plater, har jobbet i mange forskjellige studioer og har lært en del om studioteknikk. Jeg er ikke selv en god tekniker, men har blitt kjent med mye flinke folk. Kontaktnettverket kommer derfra og ja selvsagt får man indirekte en del kunnskap om mikrofoner og ulike rom ved å være med på innspillinger med andre.
Los Plantronics har jeg spilt i nart 15 år. Det er et band som er veldig; ekstremt cinematisk. De hører mye på ting som Lee Hazelwood og Ennio Morricone i bandbussen. Orkesterelementene er det mye av på plata. Jeg er helt klart inspirert av ting de guttene har spilt for meg De er 15-20 år eldre enn meg , og vi hengt og vært mye på turné sammen.

Kan du fortelle om valget av musikere til denne platen, hva som er de enkeltes musikalske styrke og hva de har bidratt med til dette albumet?

Bjørn Sæther – trommer

Bjørn er en veldig god venn og dyktig musiker som jeg har hatt lyst til å ha med i prosjektet lenge. Vi har spilt sammen i bandet til Kurt Nilsen noen år, og han er en fantastisk fyr. Han var den første som ble involvert, og vi hadde til og med en liten preprod før studio, noe som er veldig uvanlig for min del. Han har en nydelig 4/4 feel, og spiller att på til veldig bra på klikk. Siden innspillingen er gjort stykkevis, ville jeg bygge opp plata med klikk. Da blir det lettere for meg å editere alle elementene senere. Vi hadde 7 timer i Studio Paradiso, og Bjørn satte alle låtene.

Heming Valebjørg – vibrafon, tubular bells (rørformede klokker), crotales, glockenspiel, timpani, gong, treblokker, tamburin, sleigh bells(kaneklokker)

Heming hadde jeg aldri jobbet med tidligere, men han er jo en legende i tromme-verdenen. Han spiller klassisk perkusjon i Oslo-filharmonien, og har sin stasjon i Oslo Konserthus. Jeg var så heldig å få komme til han og spille inn med mitt mobile studio. Han er helt fantastisk bra, og jeg fikk kjørt meg med å skrive ut perkusjonsnoter, haha. En halv dag med pauker, gong og you name it. Veldig gøy.

Mari Persen – strings

Mari har jeg jobbet med før. Vi har bare møttes en gang på ordentlig, men vi har mailet mye. Hun har spilt på 3 av platene min, og noen andre jeg har produsert også. Hun er et helt unikt talent, og arrangerer og spiller inn selv hjemme i stua på Voss. Mari har b.la. gjort platene til Stein Torleif Bjella, som kanskje har de fineste stryke-arrene jeg vet om.

Yngve Jordalen – kontrabass

Ynge kjenner jeg fra tiden vi begge spilte rundt på ulike blues klubber. Jeg med Amund Maarud og han med Yngve and his Boogie Legs. Han spiller så vakkert ståbass, så det var ingen tvil om at han måtte med. Vi spilte inn på soverommet mitt på Tøyen, haha.

Øystein Skjælaaen – bass

Øystein spiller i et av mine norske favorittband, Real Ones. Jeg og Bjørn Sæther drodla litt om hvem som kunne spilt bass på plata, og han foreslo Øystein. Han har så fin touch, og har den estetikken jeg var ute etter. Veldig bra type.

Nikolai Grasaasen – banjo, high string gitar, elektrisk gitar, pedal steel, bakgrunnsvokal

Nikolai er jo en av mine beste venner, og fungerer også som en tett samarbeidspartner når Bendix først gir ut noe. Vi hadde et par dager oppi studio mitt der han la litt forskjellig. Han er et råskinn av en gitarist, men jeg blir litt ekstra mo når han spiller banjo.

Richard Gjems – harmonika

Richard ble jeg utrolig nok kjent med under en konsert sammen i Royal Albert Hall i fjor. Jeg kjente godt til han fra før, men hadde aldri hørt han ordentlig. Han spilte helt fantastisk på konserten, og jeg spurte noen måneder senere om han ville bidra. Det ville han!

Mattis Brænne Wigestrand – bakgrunns vokal

Min bror Mattis er veldig involvert i alt jeg lager, og han korer litt her og der når vi sitter å jobber og det mangler en stemme.

Kristine Marie Aasvang – vokal

Kristine sin vokal på «Gone» er det siste vi spilte inn før den ble sendt til mix. Det var Nikolai som mente at den låta manglet en kvinnestemme. Jeg hadde lagt det litt fra meg, da jeg ikke trodde jeg kom til å rekke det. Men så kjørte vi på, og det var det virkelig verdt. Hun hadde veldig gode ideer, og hun synger så unikt vakkert. Coveret var allerede i trykken, så jeg rakk ikke kreditere henne der, men hun løfter den låta noe voldsomt.

Hvordan velger du hvilke instrumenter du selv skal traktere og hvilke som du overlater til bandet ditt eller eventuelle gjester?

Jeg synes det kan være vanskelig å slippe taket, og det er noe jeg øver meg på. Litt av dogmet på denne plata var å involvere endel folk, så da var det bare å gi slipp, hehe.

Hvordan har veien fra country til der du er musikalsk i dag  vært?

Jeg har aldri vært så opptatt av å definere meg som noe spesielt. Jeg kunne like gjerne gjort en instrumental saksofonplate og har vel egentlig ikke en spesifikk fanbase å «please». Det er litt tilfeldig at den første platen startet der den var. Senere blir en plassert i båser med historien og blir booket på en festival med en profil, som en ikke nødvendigvis har bestemt selv. Samtidig var det nok også slik at jeg i starten hørte mer på Townes Van Zandt og mer køntrirelatert musikk enn hva jeg gjør nå.

Det er et album, eventuelt mini-LP eller EP som vi pleide å si før i tiden med åtte låter som spilles av på 45 roteringer per minutt. Hva er ditt forhold til det formatet og valget av 45 rpm i stedet for det mer tradisjonelle 33?

Det er rett og slett fordi det var plass. Når plata er såpass kort er det mulig å gravere den 45 rpm. Da låter det også bittelitt bedre.

Fortell om valget av design og layout av Perry Shall (Dry Feet, Hound, Lighten Up, Socialite, What Happened?) også kjent under aliaset Crucial Headache,  som også har gjort cover for JEFF the Brotherhood, Bombino, Mannequin Pussy, Dan Auerbach/The Black Keys, Yola, Link Wray,  CeeLo Green med flere. Hvordan kom dere i kontakt og hvordan artet samarbeidet seg?

Jeg har vært veldig fan av mye av det Dan Auerbach har produsert de siste åra, han har også sitt eget label som gir ut en del av platene og Perry er hus-designer der. Jeg fant ut at vi har noen felles venner fra da jeg turnerte i USA i 2008, så jeg tok kontakt litt via via, også sa han ja. Veldig fint samarbeid. Jeg hadde bilde og tittel fra før, og han satte det sammen.

Du har valgt å produsere plata selv. Hvorfor det valget?

Jeg har produsert alle mine plater selv, og hver gang har jeg tenkt at nå skal noen andre gjøre det. Man kommer ofte litt for tett på når man skal gjøre alt selv, men så er det så gøy også. Jeg lager soloplater utelukkende for min egen del, så da tenker jeg at jeg skal ha det så gøy som mulig.

Her er noen stikkord. Fortell om ditt personlige forhold til disse fenomenene, ordene, begrepene eller artistene og om dette eventuelt kan være relevant for deg som artist og plata «Personal Best».

Jack Nietzsche/Hal Blaine/ The Wrecking Crew/The Phil Spector Wall of Sound Orchestra

Det er absolutt noe der. Som om The Wrecking Crew skulle spille Flåklypa. Sixties Phil Spector blandet opp med litt moderne elementer. Spesielt liker jeg basslyden til Carol Kaye, figurene som Brian Wilson skrev til henne. Jack Nietzsche, som du nevner, er en arrangør jeg har veldg sansen for. «The Lonely Surfer»-albumet med samme navn er en instrumental-låt jeg har hørt mye på. Det har jeg nok også fått litt fra Los Plantronics. Det handler mye om måten det er arrangert og hva slags elementer som du skriver inn. Om du hører for deg et trommegroove med vibrafon,mså setter det et tydelig preg på det du skal lage, og gi tydelige føring i form av visse elementer som skal inn. Også orkester perkusjon med elementer som gong, tubular bells, wood blocks krever et stort rom og gir en unik lyd slik vi har fått til i konserthuset.

The Beach Boys

Det er litt den samme greien med måten de arranger låtene og lekenheten i tilnærmngen i det de gjør. Særlig på sent 1960-tall. «Pet Sounds» har flere instrumentaler, og er samtidig en av de mest solgte platene fra den tiden. Det er en eksperimentell plate egentlig. Jeg lar meg inspirere av hvordan de bringer inn banjo som et orkesterelement og bassmunnspill midt i enpoplåt. Det er tydelig «tyveri».

Burt Bacharach

Også en som jeg har hørt mye på. Særlig liker jeg låtstrukturen med masse overraskelsesmomenter. Jeg har ikke prøvd å få noe til å høres ut som noen av hans ting, men har hørt veldig mye på musikken og  særlig er Dusty Springfields tolkninger er veldig bra.

Harmonier

Det at jeg har et element av harmonier både i melodi og vokal har nok noe med måten å arrangere på. Jeg har arrangert mye blås og strykere for andre. Inspirasjonen fra Brian Wilson er tydelig.

Orkestrert pop

Det at en del innspilling fant sted i Konserthuset var mest fordi perkusjonisten holder til der. Men det er heller ikke så mange studioer som kan spille inn med den akustikken og skape en slik Morricone-aktig klang på wood blocks. Det er fetere å spille inn i et stort rom med bra akustikk enn å spille inn tørt og klange opp etterpå.

Crooner musikk

Jeg har hørt mye på tidlig Frank Sinatra-plater og «I Cover the Waterfront»-plata ( albumet Frank Sinatra With Gordon Jenkins And His Orchestra ‎– Where Are You?, journ. anm.) er konseptuell interessant. Scott Walker har jeg også hørt veldig mye på. Så det har nok preget mye. Skulle ønske at jeg croonet mer selv også.

Tander, følsom vokal

Jeg er glad i litt naivistisk uttrykk, om det er Conor Oberst, Jeff Tweedy eller Townes Van Zandt. Samtidig er Sinatra alt annet enn puslete eller naivt. Det er nok en blanding av dettet majestetisk storslagne og det enklere, mer naive.

Henri Mancini

Den ene låta på denne platen er egentlig veldig inspirert av «Moon River»; en instrumentallåt som han skrev. Jeg skal ikke lyve å si noe annet. Det var derfra jeg skrev inn et munnspill som featuring instrument.

Ennio Morricone

Også instrumental musikk med mye interessant instrumentering. Det er noe av samme greien med arrangementet og også instrumenteringen. Både Lee og Ennio, produsent,låtskriver og arrangører som har vært til stor inspirasjon.

Glen Campbell

The Wrecking har kompet mye av platene hans, og jeg har sansen for mange av låtene han gjør, særlig Jimmy Webbs låter. Det kan være derfor. «Witchita Lineman» skulle jeg ønske at jeg hadde skrevet.

Å dele av erfaring og kunnskap med barn

-Jeg skriver sanger sammen med broren min. Her var det mest relatert til hans barn. Man gir videre det man har fått samlet opp av kunnskap om livet og ting. Mens man prøver å gi det videre, kanskje man blir mer formet av dem enn du former dem, man går igjennom en endring selv.

Flåklypa Grand Prix

Det var vel Audun Vinger som først kommenterte det. Jeg tror at han traff spikeren på hodet selv om jeg ikke har tenkt så mye på det i utgangspunktet. Munnspillet på den ene låten er det umulig å ikke bli preget av. Den har rullet mange ganger hjemme. Faren min var stemmen til Reodor Felgen i nyinnspillingen og min onkel i originalen. Så man kan vel si at Reoder Felgen renner i blodet. Faren til min halvmor Iben Sandemose,  Bjarne, bygde bilen Il Tempo Gigante med Ivo Caprino til filmen, så dette er kanskje større enn hva jeg har tenkt

Kjærlighetssorg og brudd som tekstlig inspirasjon

Det er det ikke så mye av som på før («Benedivctionary» 2018, red anmerkning). Her handler det ikke konkret om noe som har skjedd i livet mitt, bortsett fra kanskje i en sang, hvor jeg fornemmer å ha sett faren min («Just a gloomy Dream»). Resten handler ikke om noe som jeg har opplevd direkte, men mer om kjærlighet og ting som ikke har gått helt bra. Men ikke en enkelt episode eller selvbiografi. Mine tekster er ofte ikke selvbiografiske.

Plata er spilt inn i store konsertsaler, så vel som i ditt eget soverom, men sentrert rundt Studio Paradiso og ditt eget Bendix Studio. Hvordan var innspillingsprosessen, karakteren til de forskjellige innspillingsstedene og hvordan har rommene har vært med på å prege lydbilde og stemningen på plata?

Ja, eller. Plata er spilt inn her og der. 1 dag i Paradiso, 1 dag i Oslo Konserthus og i diverse øverom og mitt studio. Noe av nøkkelen her har vært å få et fint sound av trommer og perkusjon, så det er i hovedsak derfor det er gjort andre steder enn hos meg. Særlig perkusjonen krever et stort rom for å få full utnyttelse av de «svære» instrumentene. «Gone» f.eks. har lite å gjøre i et lite rom, hehe.

Hvordan har du håndtert Covid-19 og hvordan har du blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og tiltakene?

Jeg ble rammet ved at det ikke ble noe spilling. Skulle spille en del med Stein Torleif Bjella. Det ble ikke noe av, men jeg er heldig og jobber mye i studio med prosjekter , blant annet en julefilm som kommer. Jeg er heldig sånt sett, og har hatt ting å pusle med. Det er verre med
folk som bare lever av å turnere eller spille med andre. De har nok tvinnet en del tomler i det siste.

Til slutt vil jeg at du velger fem låter som har inspirert deg som tekstforfatter og  som har bevisstgjort deg noe som komponist eller musiker og at du sier noe om hva du har fått ut av disse låtene.

Mange har oppfatning musikere hører mye på musikk, jo mer jeg hører jo mer podcast. Hørt mye opp igjennom jobb om morgenen, setter meg ikke så ofte og lytter konkret. Så det blir mer en gryte av oppsamlede inntykk over 30 år. Der det dukker opp en lyd her og der som jeg tar med.

Alabama Shakes – Sound & Color

Den har en intro med xylofon/vibrafon som gjorde at jeg ble veldig obs på det instrumentetet, like mye eller mer enn låten i seg selv. Det er Blake Mills som har produserte skiva. Det er litt sånn jeg tenker

 

Valkyrien Allstars – slutte og byne

Den var utrolig forfriskende å høre.

 

Lokoy – ​classic city girl

Tekst og låt var inspirerende.

 

Honningbarna – King Kong Justice

Tekst og musikk var tøft.

 

Dan Reeder – PussyBoy

Han har jævlig bra tekster og bygger alle instrumenter selv og har en morsom touch på det hele. Hele plata («Every Which Way», red.anm.)er drit fet. Det var litt tilfeldig at jeg valgte akkurat den.

Ellers er det sånn at tekstlig kommer inspirasjonen like gjerne fra andre steder enn andres sanger, ting du leser, øker eller podcaster, eller kunstutstillinger.

Bendik Brænne – Personal Best?

Personal Best? by Bendik Brænne

 

Bendik Brænne – Cruisin’ for Bruisin(Ferske spor uke 38/2020)

Bendik Brænne – Every Day of the Week (Ferske spor uke 27/2020)

 

Se flere relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *