Lilja: Hjem til verden med folkemusikk

– Musikken på «Marble» er jo et slags uttrykk for de inntrykkene jeg har hatt som Oddrun Lilja ute i verden. Verden sett fra mitt perspektiv. Men den handler egentlig aller mest om å komme hjem, mener  gitarist og bandleder Oddrun Lilja Jonsdottir, som har sluppet plate med kvartetten Lilja til stående ovasjoner fra pressen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anne Valeur (inkl.front),Julia Marie Naglestad

Liljas «Marbles» er en frisindig og åpen reise i tradisjonsmusikk fra både fjern og nær sett gjennom et åpent norsk øre. Livsbejaende, stemningsfull og variert hvor jazzen fra Paris og New Yorks kafeer står side om side med islandsk folk, raga og ørkenblues. Det er melankolsk, introvert i det ene øyeblikket og i det neste mer oppjaget og feirende, men alltid besnærende, egenartet og gjennomsyret av gleden ved å spille musikk sammen på tvers av kulturelle bakgrunner.

Her kan du lese litt mer om frontkvinnens spennende reiser og musikalske møter med såvel profesjonsmusikere som barn på flukt fra krig og elendighet.

Hvor og hvordan oppsto din interesse for sang og gitarspilling og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av de to tingene? Når skjønte du at det var dette som du ville drive med?

Da jeg gikk på ungdomsskolen startet jeg et band sammen med noen andre i klassen. Først spilte jeg fiolin i bandet, men etter hvert begynte jeg å spille gitar. Jeg digget instrumentet fra første stund, og jeg har egentlig aldri sett noen grunn til å holde på med noe annet.

Hvordan skiller dette soloprosjektet/bandprosjektet seg fra dine tidligere samarbeid med Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, Frode Haltli Avant Folk og Moksha utover det rent geografiske aspektet?

Lydbildet i alle disse bandene, inkludert LILJA, skapes i høy grad av de musikerne som er med. Musikerne får mye plass, og skaper kollektivt et lydbilde. I ‘New Conception’ hadde Bugge med elektroniske beats, og det var ofte lange improviserte strekk. Det handlet om å bygge opp spenningen, og forløse den. Det gjør i stor grad min musikk også (og kanskje all musikk). «Marble» har muligens flere strekk som er komponert, i alle fall på skiva. Jeg ville jo gjerne ha med alle ti låter (byer) på plata. På fysiske vinylplater kan ikke sidene overskride 23 minutter. Derfor måtte jeg konsentrere låtene ganske mye, rett og slett for å få plass i det formatet. Det var egentlig en fin begrensning å ha. Jeg regner med at det blir flere åpne strekk når vi spiller musikken live, enn det var rom for i albumformatet. Det er jo levende musikk, som er litt ulik hver gang den spilles.

Kan du fortelle litt om de andre musikernes musikalske styrke og rolle i gruppa?

Sanne Rambags på vokal

Sanne er hovedvokalist i bandet. Hun er en ekstremt god og unik sanger. På plata formidler hun tekstene, tolker stemningene, og er en fabelaktig improvisatør!

Jo Skaansar på bass

Jo spiller både kontrabass og el-bass og har også vært en viktig sparringspartner i prosjektet. Han er alltid veldig ærlig. Det er en av de største gavene man kan få som bandleder og komponist.

Helge Andreas Norbakken på perkusjon

Helge er et musikalsk geni, og den dyktigste perkusjonisten jeg vet om. Det var en stor drøm å ha ham med på plata, og han tilfører utrolig mye. Det er jo spesifikke rytmiske fraseringer i noen av tradisjonene jeg har besøkt, og Helge kjente til alle referansene og forstod materialet med en gang.

Kan du også si litt om hvem de musikalske gjestene som du/dere har valgt å ta med dere på albumet og hva de har bidratt med?

Bugge Wesseltoft – piano og melodika («New York», «Paris», «Tyr» og «Nairobi»)

Bugge er fantastisk, både som musiker og menneske, og har betydd veldig mye for meg de siste årene. Vi har jobbet mye sammen tidligere, gjennom prosjekter som New Conception of Jazz og OK sessions, som er en konsertserie som vi kuraterer sammen på Nasjonal Jazzscene. Jeg er veldig glad for at han ville være med å spille på skiva. Han spiller så fint!

Ustad Ashraf Sharif Khan – sitar («Kathmandu» og «Kolkata»)

Ashraf har lært meg alt jeg kan om ragamusikk. Han er niende generasjons ragamusiker fra Pakistan, og i mine øyne verdens aller beste sitarist. I 2015/2016 tilbrakte vi en måned sammen i India, hvor jeg fikk være med å spille ragakonserter. Vi har også spilt flere konserter i Norge og Tyskland, hvor han er bosatt. Det er en stor ære å få lov å spille sammen med ham.

Andreas Bratlie – tablas («Kathmandu» og «Kolkata»)

Super perkusjonist og tablaist!

Fadhilee – vokal («Bagamoyo» og «Nairobi»)

Fadhilee møtte jeg første gang i Bagamoyo i 2013. Han kommer fra Nairobi i Kenya, hvor vi også gjorde et prosjekt sammen noen år senere. Veldig bra vokalist og gitarist, som nå har flyttet til Sverige.

Steinar Mossige vibrafon («Paris» og «Kathmandu»)

Steinar gikk i klassen min på Musikkhøgskolen. Jeg trengte litt vibrafon på låtene, og vi satte opp noen mikrofoner og spilte inn vibrafon på øverommet hans på Alexander Kiellands plass. Steinar er alltid positiv, og en veldig fin person og trommeslager.

Marthe Lea – saksofon, vokal og melodi («Casablanca»)

Marthe Lea har jeg spilt sammen med i mange år, i band som «New Conception of Jazz» og et band som het «Rafiki Road Trip». I 2016 tok jeg henne med til Marokko for å spille sammen med Zakaria og de andre gnawamusikerne der.» Casablanca» er det eneste sporet som er spilt inn på reise – i Marokko. Marthe er hovedsakelig saksofonist, men hun synger også utrolig fint. Veldig unik og spennende musiker!

Zakaria Houaoura – guembri og vokal («Casablanca»)

Gnawa er en folkemusikktradisjon fra Marokko. Zakaria er en helt utrolig bra musiker i denne tradisjonen. Da jeg ble spurt om å reise ned til Marokko for å jobbe med ham, nølte jeg ikke med å si ja. Vi spilte tre konserter, og spilte inn litt musikk i stua til familien til Zakaria. Et av sporene ble med på denne plata – «Casablanca». Det er en blanding av min og Marthe Leas komposisjon og en tradisjonell gnawalåt.

Soufiane Boukadir – perkusjon («Casablanca»)

Soufiane spilte perkusjonsinstrumentene cajón og darbuka på innspillingen. Veldig fin fyr!

Hassan Joukri og Youssef Belamkadem – krakebs og vokal (Casablanca)

I gnawamusikken består akkompagnementet av musikere som kalles «koyos». Disse korer, og spiller et instrument som heter krakebs, som likner på store kastanjetter, laget i jern. De er ofte mange, så det kan bli ganske høyt volum. I gnawamusikk har de ritualer som varer fra kl. 7 på kvelden til kl. 7 på morgenen, hvor publikum går inn i transe – mye på grunn av rytmen som bare går og går, og ofte øker i tempo og intensitet.

Assomoud Palestinian folk Music Orchestra/Music in Refuge – orkester, kor og diktopplesning («Tyr»)
(Et barneorkester fra flyktningleiren «Rashedie» i Libanon)

Rashedie er en palestinsk flyktningeleir som ligger i byen Tyr, sør i Libanon. Her finnes et barneorkester, som jeg har jobbet med to ganger. Music in Refuge, en organisasjon som jobber med å støtte orkesteret i Rashedie, har tatt opp barneorkesteret synge og spille på låta «Tyr». Orkesteret høres som et underlag på introen, og Ghinwa på 13 år, leser et dikt jeg har skrevet og fått oversatt til arabisk. Til slutt er alle barna et kor som synger de siste refrengene.

Kåre Chr. Vestrheim har produsert albumet og bidrar også instrumentalt med akkordeon («Paris»), vindhester og dulcimer («Reykjavik») og med vokal («Tyr» og «Mekelle»). Hvorfor valget av ham som produsent? Hvordan artet innspillingen seg? Hva han har bidratt med?

Det var jo en liten drøm for meg å jobbe med Kåre, og jeg ble veldig glad da han sa ja til å være med. Han var med i studio alle dager, og vi jobbet også noen dager i etterkant. Han var et godt eksternt øre i studio. Han kommer også med ideer som jeg ikke nødvendigvis hadde kommet på selv, som å legge på vindhester og dulcimer på «Reykjavík», eller å spille inn gitar som vi snudde baklengs i et break på «New York». Det sies vel at både Gud og djevelen finnes i detaljene… Så jeg er glad for at jeg hadde støtte av ham til å veksle mellom mikro- og makroperspektiv. Topp produsent å jobbe med.

Coverdesignet er gjort av Rune Mortensen. Fortell om samarbeidet og fotografiet som dere har valgt til frontomslaget på platen og de mange fine reisefotografiene i innercoveret.

Fotografiene i coveret er for å gi et lite innblikk i de forskjellige reisene. Coverfotoet er tatt av Anne Valeur på en fotosession for Jazznytt. Det var aldri planen at det skulle bli coveret, men så syntes blant annet Rune Mortensen at det passet så godt, så da endte vi opp med å gå gå for det. Jeg og Rune jobbet tett i prosessen med cover og booklet. Det er jo et konseptalbum, og det var viktig for meg å ha med litt om bakgrunnen og historiene bak musikken i det fysiske formatet.

Det er også en fin tegning av deg med gitaren og en rekke fargerike bilder på andre siden av tekstheftet

Ja, er den ikke fin? Den er tegnet av søsteren min, Edda Johanna Jonsdottir. Hun er arkitekt, men har også bakgrunn som kunstner. Edda har tegnet bildene i tekstheftet, og moren min, faren min og kusinen min har oversatt diktet på «Reykjavik» til islandsk. Så jeg har fått god hjelp av familie og venner i dette prosjektet, i tillegg til alle artistene som er med.

Når og hvor/hvordan oppsto interessen din for reiser og fremmede kulturer og hva får du ut personlig gjennom disse aktivitetene?

En av intensjonene med dette prosjektet er vel kanskje å gjøre disse «fremmede» kulturene, litt mindre fremmede.. Frykten for det som er fremmed jo noe som er ganske dypt forankret i oss mennesker, og fra gammelt av helt nødvendig for å overleve. Derfor tror jeg en effektiv måte å komme rundt denne frykten kan være å gjøre det som er ukjent litt mere kjent. Jeg håper jo at det kan vekke en interesse for disse forskjellige kulturenes musikk, og at folk begynner å sjekke det ut.

For meg personlig har de musikalske møtene har vært en stor gave. Jeg har lært så mye, og hatt så mange fine møter med kolleger over hele verden. Noen som lever forholdsvis likt som meg, og noen som lever veldig annerledes enn meg. Det å se verden fra litt forskjellige perspektiv, har lært meg mye om meg selv, og om livet.

Hvordan har du valgt hvilke steder du skulle reise til og hvordan har du fått det til?

Første reise gjorde jeg i 2011. Da ble jeg invitert til New York for å spille med noen jazzmusikere der. De første reisene til Libanon og Tanzania var gjennom prosjekter på Musikkhøgskolen, mens jeg studerte der. Deretter ble jeg invitert tilbake på egenhånd senere i forskjellige sammenhenger. Jeg har også initiert noen av prosjektene selv, blant annet prosjektet på Island, og i Frankrike. Til Marokko ble jeg spurt av en arrangør i Norge, om jeg ville gjøre et samarbeidsprosjekt med Zakaria på en gnawafestival i Casablanca, og til India dro jeg sammen med Ashraf. Der var vi en måned og spilte ragakonserter og øvde. Masse. En annen gang ble jeg invitert av INFI (International Network for Female Instrumentalists) til Uganda for å undervise kvinnelige instrumentalister. Da jeg nevnte for en bekjent i Kenya at jeg skulle til Uganda, inviterte han meg til Nairobi den påfølgende uken for å spille noen konserter der sammen med dem. Så hver reise har sin historie og sin bakgrunn.

På hvilken måte har dine egne språkferdigheter vært en fordel og/eller en begrensning for å ta del i og lære seg det nye?

På noen av reisene har jeg ikke hatt noe felles språk med de jeg har jobbet med. Da har vi ikke hatt noe annet valg enn å kommunisere gjennom musikk. Både på turen til Marokko, hvor jeg jobbet med Zakaria (som kun snakket fransk og arabisk), og når jeg har jobbet med de palestinske barna i Libanon, har jeg blitt overrasket over hvor bra det faktisk fungerer å spille sammen, selv om man ikke snakker samme muntlige språk.

Det kan ta veldig lang tid å abstrahere og forstå en kultur eller en musikkstil. Hvordan har du gått frem for å kunne tilegne deg det lokale og forstå det med tilstrekkelig dybde?

Ja, det kan være et livslangt studie. Det har aldri vært noe mål å «bli» for eksempel en gnawamusiker (som er tradisjonen i Marokko), eller ragamusiker (India/Nepal/Pakistan). Ragamusikken er vel kanskje den tradisjonen jeg har gått aller dypest inn i av de tradisjonene jeg har jobbet med. Det er tradisjonelt sett et mesterlæretradisjon, og også definitivt et livslangt studie å mestre. Som jeg nevnte tidligere, har jeg lært alt jeg kan om raga av Ustad Ashraf Sharif Khan, som også spiller sitar på en av sangene på «Marble». Når vi møtes sitter vi og øver og spiller i mange, mange timer om dagen. Jeg tror ikke det er mulig å lese seg frem til å forstå tradisjonen, man må tilbringe mye tid sammen med noen som virkelig kjenner den. Det er litt som å lære seg et språk. Det er det samme med gnawamusikken. I Marokko bodde vi to uker sammen med Zakaria og familien hans, og spilte masse sammen hver dag, spilte konserter og gjorde opptak. Dette er selvfølgelig ikke nok for å lære seg tradisjonen ordentlig, men kan være en fin begynnelse. Og en fin utveksling av inntrykk, erfaringer og kunnskap, noe jeg tror kan gi positive ringvirkninger for alle som får oppleve møtet.

Alle steder har til enhver tid mange ulike kulturelle og musikalske uttrykk som i større eller mindre grad preger den lokale kulturen. Noen mer rotfestet lokalt, andre har kommet til gjennom demografiske skifter og inspirasjon utenfra. Hvilke metoder har du valgt å gå inn i de ulike stedene og hvor har du søkt kunnskapen?

Som nevnt har det nok vært en kombinasjon av at jeg har hatt et hjerte for folkemusikk, og en rekke tilfeldigheter. På reisene har jeg opplevd kulturen og tradisjonen gjennom de lokale musikerne jeg har jobbet med. I etterkant, da jeg skulle komponere musikken til «Marble», har jeg også lyttet på plater fra stedet, samt gått gjennom bilder og minner fra reisen.

Hvorfor valgte du albumtittelen «Marble»/klinkekule og hva du vil uttrykke med den?

Musikken på «Marble» er jo et slags uttrykk for de inntrykkene jeg har hatt som Oddrun Lilja ute i verden. Verden sett fra mitt perspektiv. Men den handler egentlig aller mest om å komme hjem. Arbeidstittelen på plata var opprinnelig «Hjem til verden».

En ungdom jeg møtte i den palestinske flyktningeleiren i Libanon var født i fjerde generasjon i flyktningeleiren. Fortsatt følte hun seg ikke hjemme der, og hun viste meg at familien fortsatt eide nøkkelen til tippoldeforeldrenes hus i Palestina. Det fikk meg til å reflektere over konseptet «hjem». Hva er det å være hjemme? Når er man hjemme? Er det et geografisk sted, eller er det en tilstand man kan være i uavhengig av hvor man befinner seg?

I en samtale med Wolfgang Plagge nevnte jeg at jeg var i tenkeboksen, på søken etter tittel på albumet. Vi kom inn på temaet med Erik Bye og sangen «Vår Herres klinkekule», og så kom tittelen «Marble» til oss.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at du skal si litt om og hvordan dette er relevant for deg og din egen musikk.

World Music

Et litt problematisk begrep, synes jeg. Hva er det egentlig som ikke er «world music»?

Folkemusikk

Hehe, man kan kanskje si det samme om folkemusikk? Det blir muligens litt kverulerende. Jeg bruker ofte uttrykket tradisjonsmusikk. Når jeg tenker over det, er det jo ikke noe tydeligere det heller. Jeg har egentlig alltid syntes det har vært vanskelig å forholde meg til sjangerbegreper i musikk.

Jazz

(Muligens?) også et noe belastet begrep? Hvem vet. Det er et veldig vidt begrep, spesielt slik vi bruker det her i Norge. Det er jeg for øvrig veldig glad for, vi har en veldig åpen jazzscene her i landet, med utrolig mange bra musikere. Det nyter vi godt av i denne perioden, nå som det ikke er mulig for internasjonale artister å reise inn i landet.

Tilhørighet

Tilhørighet.. Trygg tilknytning, selvbekreftelse og fellesskap – er det ikke egentlig det alle mennesker innerst inne søker?

Språk

Dagen før søknadsfristen for videregående skole vurderte jeg om jeg skulle søke latinlinjen på Katta i stedet for musikklinjen på Foss. Det hadde sikkert vært kjempeinteressant, men jeg er glad det ble som det ble.

Tradisjon/Tradisjonsformidling / Fornyelse

Jeg tror begge deler er kjempeviktig! Noen ser på seg selv som konservatorer, eller nesten voktere, av en tradisjon. Det gjør at vi fortsatt den dag i dag har tilgang på kildene, og at vi kan spille folkemusikken forholdsvis likt som det ble gjort for hundre år siden. Andre ser på seg selv som fornyere, og drar tradisjonsmusikken opp til i dag. Jeg tror begge aspekter er kjempeviktige. Det er viktig å ha tilgang på kildene og på det originale, samtidig som det er viktig å huske på at folkemusikken er levende, og at den forandrer seg i takt med oss.

Frihet

Kahlil Gibran skriver i sin bok «Profeten» (1923):

«(…you can only be free when even the desire of seeking freedom becomes a harness to you, and when you cease to speak of freedom as a goal and a fulfilment.

Jeg synes det er et spennende paradoks. At en ikke vil finne friheten før en slutter å søke den.

Tverrkulturelle samarbeid

Gjennom å møte og forstå hverandre, kan vi også møte og forstå oss selv. Når vi ser oss selv i andre, blir det naturlig å fokusere på likheter fremfor ulikheter. Og når vi føler oss trygge på det og trygge på hverandre, blir det enklere å se på det særegne i hvert menneske som en skatt, som kan skinne.

Flyktninger/flyktningepolitikk

Libanon har til tatt imot over 1,5 millioner flyktninger siden 2011, bare fra Syria. Å ta inn kun 50 mennesker fra Moria til Norge er ikke nok. Det å få muligheten til å hjelpe mennesker i nød, er en stor gave. Vi har ressurser, vi har plass, og vår hjelp trengs. Nå.

Plata er gjennomsyret av spilleglede og lekenhet i tilnærmingene til de ulike musikktradisjonene. Hva gjør du for å skape en avslappet god atmosfære i studio som kan gi akkurat denne effekten?

Et av målene mine var å prøve å skape et liknende rom når folk hører på plata, som vi gjør når vi spiller konsert, og er i samme rom som publikum. Da jeg tenkte på hvordan jeg skulle få til det, kom jeg frem til at en forutsetning var å skape en fin stemning i studio. Det er jo det som går inn i mikrofonene som kommer ut av høyttalerne. Jeg synes vi fikk det til til en viss grad, til tross for at det alltid kan skje uforutsette ting i studio. Min kjære Gibson-gitar bestemte seg blant annet for å streike den dagen Bugge skulle være med i studio. Det ordnet seg heldigvis, men jeg kan vel ikke påstå at jeg var 100% zen på alle tidspunkt i løpet av innspillingsprosessen. Men når man ser tilbake, husker man jo bare det som var fint. Jeg tror alle som var med hadde en veldig god opplevelse de dagene vi hadde sammen i Propeller studio.

Hvordan er forholdet ditt til Jazzland og hva har de betydd for deg og din musikalske utvikling?

Det har betydd veldig mye. Det musikalske samarbeidet med Bugge Wesseltoft, som grunnla Jazzland i 1996, har jo vært en utrolig viktig skole for meg. Vi begynte å spille sammen i 2015, og har siden det spilt mange konserter i inn- og utland med «New Conception of Jazz», og andre prosjekter. I 2016 ga vi ut albumet «The Beauty of an Arbitrary Moment» med bandet Moksha. Jeg ble veldig glad da de hadde lyst å gi ut debutalbumet med «LILJA» også. Det betyr så mye å ha et godt team rundt seg. De har aldri blandet seg inn i hva jeg vil gjøre kunstnerisk. Det tror jeg er utrolig viktig – å la kunstnere ha fritt spillerom til å jobbe kompromissløst, uten å tilpasse seg det man tror slår an på musikkmarkedet akkurat da.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

«Alt» skulle jo egentlig skje i mars/april 2020. Skiva skulle egentlig kommet ut da, og. Vi kom frem til at det ikke ga noe mening å slippe den da, og jeg tror det var et godt valg. Våre samarbeidspartnere i England var jo i full lock-down, og fikk krisepakke mot å ikke jobbe, og kunne ikke en gang svare på jobbtelefoner. Hele verden var i unntakstilstand, alt var så nytt og rart. Jeg ble helt satt ut av å se på nyhetene. Se bilder fra Ullevål sykehus, rett bort i gata fra meg, og høre at de la strategier for hvem som skulle prioriteres om sykehusene ble fulle. Det var helt uvirkelig. Det gjorde at vi måtte tenke annerledes. Så i stedet for å ha platerelease og slippkonsert med gjester fra hele verden, ble det en feiring av International Jazz Day, hvor jeg ba de artistene som skulle være med sende videoer hvor de spilte. Jeg komponerte ny musikk til videosnuttene, som vi spilte streamingikonsert med fra Nasjonal Jazzscene, som byttet navn til Nasjonal Jazzkringkastning.

Kan du til slutt velge fem eller ti låter som har vært inspirasjon til arbeidet med denne skiva?

Her er noen plater som har inspirert meg i komposisjonsprosessen av «Marble»:

Etiopia: Mahmoud Ahmed – Ere Mela Mela

Tanzania: Hukwe Zawose – Bagamoyo

Mauritania: Dimi Mint Abba – Moorish Music from Mauritania

Mali/ørken: Tinariwen – Tassili

Kenya: Malika «Vidonge» (dette er en låt vi spilte i Kenya)

Gnawa: Innov gnawa – Innov Gnawa

Pakistan: Ashraf Sharif Khan – Echoes of Indus

Pluss Kristin Asbjørnsen med Wayfaring Stranger

 

Lilja – Marble

 

Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog